HISTORIE Den 6. desember 1974 avslørte avisen Jewish Post and Opinion at jøder kontrollerer filmindustrien.
Å gjøre mennesker oppmerksom på det faktum at jøder kontrollerer for eksempel massemedia og filmindustrien blir som regel ansett som «konspirasjonsteorier». Men dette er noe som jøder selv erkjenner, ikke minst i sine egne publikasjoner til sine egne lesere.
Alt for 40 år siden var Hollywood nesten fullstendig dominert av jøder der blant annet manusforfatter-bransjen var en «forseglet jødisk butikk».
Dette avslørte den jødiske avisen Jewish Post and Opinion i USA i en artikkel med overskriften «Jews Dominant in Hollywood» den 6. desember 1974.
I artikkelen fremgår det videre hvordan jødiske karakterer og karaktertrekk dominerer, hvilket betyr at filmene er typisk jødiske eller tar opp jødiske interesser. En slik interesse kan være å oppmuntre til flerkultur og raseblanding for ikke-jøder, noe som er veldig vanlig i Hollywoods filmer.
Artikkelen «Jews Dominant in Hollywood» er imidlertid ikke den eneste artikkelen av sitt slag.
Et annet kjent eksempel hvor jødene erkjenner at de kontrollerer hvordan filmer skal fremstilles og hvilke filmer som skal vises, er artikkelen «Jews Run Hollywood – So What?». Også denne artikkelen ble publisert i et jødisk tidsskrift – magasinet Moment Magazine – i 1996.
Artikkelen «Jews Dominant in Hollywood» erkjenner samtidig den unaturlige innflytelsen som jødene har over Hollywood, men toner også ned den jødiske makten over opinionen med uttalelser som hevder at jødene for det meste ikke er selvbevisste jøder.
Nedenfor publiseres en oversettelse av artikkelen samt originalartikkelen lenger ned:
Jøder dominerer i Hollywood i dag slik som de gjorde i denne industriens barndom. Det gjelder skuespillere, regissører og produsenter.
Tom Turgend skriver i ukeavisen The Jewish Chronicle i London: «Hovedsakelig», forsikrer han, «er den jødiske tilstedeværelsen i Hollywood et historisk faktum her i livet og ytterst få mennesker finner jødenes antall, innflytelse eller karakterer det minste bemerkelsesverdig».
På cocktail-festene kan man iblant berøre emnet og si noe om den siste triumfen eller den siste ulykken for «vårt folk» og forsiktig, i farten, undre om også han eller henne er en av våre. Alle vet imidlertid at Paul Newman, Barbara Streisand, Joel Grey, Tony Curtis, Dustin Hoffman, Kirk Douglas eller Woody Allen hører hjemme hos oss.
Men hvordan var det egentlig med de store filmaktørene av den tidligere generasjonen, hvordan var det med Douglas Fairbank Senior? Charlie Chaplin? Charlton Heston? Her er det ulike oppfatninger.
Når det kommer til jødene på toppen, nevner Turgend følgende: Ted Ashley hos filmselskapet Warner Bros., Gordon T. Stulberg hos 20th Century Fox, Frank Rosenfelt og Dan Melnick hos Metro Goldwyn Meyer, David Begelman hos Columbia, Lev Wasserman og Jennings Lang hos Universal Pictures og Charles Bloudon og Robert Evans hos Paramount.
Angående produsentene og regissørene sier Turgend at «majoriteten er jødiske, mens manusforfatterne i praksis er en forseglet jødisk butikk hvor jødene utgjør 70–80 prosent av medlemskapet».
Turgend spør så: «Hvor jødisk er nå den nye generasjonen av Hollywoods jøder?», og siterer Charles Powell, MGMs visepresident, som sier: «De er ikke selvbevisste jøder som for 20 eller 30 år siden. Å være jøde står ikke i sentrum av deres liv.»
