HISTORIE Den 5. september 1819 blusset antijødiske opptøyer for alvor opp i København, hvor store forsamlinger av dansker forsøkte å drive jødene ut av landet.
De såkalte jødefeidene i Danmark, der mange dansker viste at jøder ikke var velkommen i landet, omtales ikke alt for ofte i hverken historiebøker eller media; for det meste får man høre om hvordan danskene hjalp jødene til Sverige i 1943. I Danmark var det to «jødefeider» for omtrent 130 år siden, som ble kalt «den litterære jødefeiden» (1813) og «jødefeiden» (1819).
Den litterære jødefeiden oppsto etter at den berømte og anerkjente poeten Thomas Thaarup publiserte skriften «Moses og Jesus», som var en oversettelse av en tysk skrift fra 1803 av historikeren Friedrich Buchhols. Skriften forsøkte å bevise at det fantes en jødisk sammensvergelse mot vesten. Thaarup la dessuten til i forordet at jødene på grunn av sin religion anser seg å stå over den danske loven. Dette skapte en «pennekrig» blant landets fremstående danske kulturpersonligheter og jøder om anklagelsene som førtes frem i skriften.
Takket være Thaarups oversettelse oppsto det i Danmark en debatt om jødene. Blant annet ble jødene anklaget for å føre kapital ut av landet og for å ha forårsaket finanskrisen som gjorde Danmark konkurs i 1813. Den litterære jødefeiden sammen med finanskrisen regnes for å ha bidratt til jødefeiden seks år senere.
Jødefeiden i 1819, som hadde en mer folkelig enn litterær karakter, var fysisk og varte i flere dager i september. Den startet da noen satte opp en kunngjøring på Børsen (av alle steder) i København den 3. september om å «fordrive jødene, denne samfunnets pest». Kunngjøringen oppfordret videre til å angripe jødiske butikker og hjem. De første som ble rammet var brødrene Raphael hvis klesbutikk ble ødelagt av en stor forsamling. Til tross for at politiet i København kjente til at noe skulle skje flere dager i forveien ble de likevel tatt på sengen og ble tvunget til å be militæret om hjelp. Klokken 23 om kvelden rådde atter roen i København.
Den 5. september var det hele igang igjen. Pantelånere og vekslingskontorer ble angrepet denne gangen. En av lederne for dette angrepet, slakteren Johan Conrad Schiller, fikk 2 års fengsel for sin rolle i oppstyret. Ca. 35 personer fikk alt fra 10 dagers fengsel til 4 års tvangsarbeid i rettsoppgjøret som fulgte.
Den 6. september ble det utstedt flere lover mot forsamlinger og trussel om dødsstraff for de som deltok i opptøyene. Det ble også utlovet en belønning til den som kunne angi drivkreftene bak volden. Til tross for dette fortsatt opptøyene om ettermiddagen og bare militæret kunne spre den sinte befolkningen.
Den 7. september har gått inn i historien som dagen da børsmekleren Erfeldt ble tvunget til å trekke pistol for å stanse en opphisset folkemengde. Resten av feiden var han tvunget til å bo på festningen under militærbeskyttelse.
Den 8. september ble det utlyst allment portforbud, men urolighetene skulle vare helt frem til den 12. september. Opprøret hadde da også spredt seg til andre deler av Danmark som Odense, Hillerød, Vordingbord, Slagelse og Helsingør.
Nyere opplysninger har vist at politidirektøren i København ble begjært avskjed den 1. januar 1820, ettersom politiet ikke kunne håndtere opptøyene. Det fant fremdeles sted vold mot jøder, og de som ble sett på som kollaboratører med dem, men i mer spredte aksjoner helt frem til september 1820, altså et år etter den første episoden.
Den 28. januar 1820, på kongens fødselsdag, ble det registrert flere hendelser. Akkurat Kong Fredrik VI, på folkemunne kalt «Jødekongen», var i Danmark i forbindelse med den berømte Dr. Jacob Jacobsen Dampes (1790–1867) personlige revolusjon mot eneveldet. Det fantes en forbindelse mellom de som skrev og trykket de konge- og jødefiendtlige plakatene. Budskapet var at det som skjedde i 1813 var jødenes og kongens feil.
Bilde: Knud Gamborg, Public domain, via Wikimedia Commons
Datidens økonomiske krise og misnøyen med regjeringen gjorde jødene til «syndebukker». Da innførte kongen er spesiell lov for å beskytte jødene, noe som bare resulterte i at han hisset opp folket enda mer. Resultatet av den første jødiske feiden i 1813 var at kongen gav jødene flere sivile rettigheter den 29. mars 1814, der jødene i praksis ble fullstendig sidestilt med dansker! København hadde ca. 126 000 innbyggere på den tiden og den mosaiske forsamlingen bestod av ca. 2 500 personer. Dog hadde denne lille gruppen sterk innflytelse over visse områder i København.
Det står også i historiebøkene at jødefeiden var «tyskinspirert» ettersom det måneder før hadde vært liknende uroligheter i tyske byer som Würzburg, Frankfurt, Darmstadt, Hamburg, Heidelberg og Karlsruhe. Forklaringen går ut på at antisemittisme er en tysk oppfinnelse, men sannheten er at det oppsto jødefeider i mange land i forskjellige perioder. Med andre ord også i Danmark.
