HISTORIE Den 25. april 1892 ble Jakob Grimminger født. Grimminger ville komme til å bli bæreren av NSDAPs mest hellige symbol, Die Blutfahne (blodfanen).
Jakob Grimminger ble født den 25. april 1892 i bayerske Augsburg. I 1909 vervet han seg til Det tyske keiserrikets flåte, kun 16 år gammel. Under første verdenskrig var han mekaniker ved en flyskvadron mellom 1914 og 1917. Senere kjempet han med infanteriet i Tyrkia (Gallippoli) og ble deretter stasjonert ett år i Palestina før han reiste hjem til Tyskland.
I Tyskland ble han avløst fra sin militærtjeneste etter at jødiske bolsjeviker gjennom generalstreik og forsøk på statskupp hadde vendt de tyske fremgangene under verdenskrigen til et nederlag. For sine modige innsatser i Gallippolikampanjen ble han tildelt Jernkorset av 2. klasse og Jernhalvmånen.
Allerede i 1922 tilsluttet Grimminger seg Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) og ble medlem i Sturmabteilung (SA). Den 14. oktober deltok han med 800 andre SA-aktivister, og Adolf Hitler, i stormingen av Coburg, et beryktet bolsjevikrede. Hitler beskriver hendelsen i detalj i Min Kamp:
En del «folkelige» organisasjoner hadde som mål å anordne en såkalt tysk dag i Coburg. Jeg selv mottok en innbydelse, med den anmerkning at det var ønskelig at jeg også hadde med et følge.
[…] Allerede inne på stasjonsområdet ble vi møtt av tusenvis av mennesker som skrek og ropte. «Mordere», «banditter», «røvere» og «forbrytere» var blant de skjellsord som den tyske republikkens opphavsmenn kjærlig overøste oss med. SA holdt perfekt orden. SA-grupper på hundre menn hver stilte seg opp på torget, og brydde seg til å begynne med ikke om den pøbelaktige mottakelsen.
[…] Bråket fra folkemengden som ledsaget toget økte mer og mer. Den siste av SA-gruppene hadde knapt kommet inn på kjellerens gård før store folkemasser under øredøvende bråk forsøkte å trenge seg etter.
[…] Ettersom de ikke klarte å forstyrre SAs ro med skrik og støtende kallenavn, så grep […] de til steiner. Dermed var vår tålmodighet slutt, og steinene haglet til både høyre og venstre i rundt ti minutter, helt til det ikke fantes en eneste rød igjen på gaten. I løpet av natten ville det komme til å bli ytterligere sammenstøt. SA-patruljer fant nasjonalsosialister, som hadde blitt overfalt, i forferdelige tilstander. Senere gjorde man kort prosess med motstanderne. Allerede neste morgen hadde den røde terroren, som Koburg i mange år hadde lidd under, blitt knust.
Mein Kampf, del 2, kapittel 9: Grunntanker om SAs betydning og organisasjon.
For sin deltakelse i Coburg ble Grimminger tildelt Coburgmerket, en av NSDAPs høyeste utmerkelser. På den stod det «Mit Hitler in Coburg 1922–1932″ som forkynte at denne utmerkelse ble båret av en kjempe som ikke vek under vanskelige omstendigheter. Jakob Grimminger ville senere også delta i ølkjellerkuppet den 8. og 9. november 1923. Det var under kampene som ble utkjempet ved ølkjellerkuppet, at blodfanen oppstod.
Etter reetableringen av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti ble han innvalgt som medlem i det da nylig dannede Schutsstaffel (SS). Grimminger kom til å avansere mange ganger innen både SA og SS, og nådde til slutt graden Standartenführer, som tilsvarer oberst i Norge. Hans oppgave i SS var å bære blodfanen, som kjempen Andreas Bauriedl hadde spilt blod på for sitt folk og land ved ølkjellerkuppet.
Fanen kom til å bli NSDAPs mest hellige symbol, og det var tradisjon at Hitler innviet alle nye faner ved seremonier ved å la de berøre blodfanen. Ved disse tilfellene og når Hitler holdt viktige taler, var alltid blodfanens offisielle fanebærer på plass. Når den ikke var i bruk, ble den oppbevart i partiets hovedkvarter i München, voktet av SS.
Etter 1944 finnes det ingen opplysninger om blodfanen, men Grimminger overlevde krigen og unnslapp fengsel. Han kom dog til å få all sin eiendom konfiskert og ble tvunget til å leve et liv i fattigdom av de allierte okkupasjonsmaktene. Hva han eller andre gjorde med fanen, er i dag ukjent, i alle fall for utenforstående.
I 1948 forsøkte Grimminger seg igjen i politikken, og ble innvalgt i Münchens kommunestyre, men også her la okkupasjonsmaktene seg i. Dette medførte at han måtte fratre sin post i kommunestyret og i stor grad ble utestengt fra all deltakelse i det offentlige rom.
Jakob Grimminger døde i fattigdom, men trofast til blodet, jorden og sin leder.
