HISTORIE Av de utallige irrelevante og ufruktbare poengene kontra-jihadister fra tid til annen fremhever, kanskje ved siden av «det eneste demokratiet i Midtøsten», er det nasjonalsosialistiske Tysklands kontakt og samarbeid med den muslimske verden som nok sirkulerer hyppigst. Dette er for det meste basert på anekdoter og spesielt Hitlers møte med stormuftien av Jerusalem skal visstnok ha særskilt betydning. Realiteten er at det muslimske bidraget til aksemaktene i følge historikere var ubetydelig sammenlignet med bidraget til de allierte, og at dette sistnevnte bidragets suksess beredet grunnen for nettopp det kontra-jihadistene angivelig sier seg å kjempe imot: flerkultur og undergraving av de tradisjonelle, vestlige nasjonene.
Bare så det er klart: en betydelig større andel muslimer kjempet for de allierte, mot aksemaktene, enn omvendt.
Den arabiske og muslimske responsen til andre verdenskrig var stor og variert, og inkluderer mange tilfeller av betydelig ære, skam og overlevelse. Men det er essensielt å huske og anerkjenne det betydelige antallet arabere og muslimer som kjempet i krigen og at, til tross for den konstante fordreiningen av dette faktumet, de gjorde dette tilnærmet utelukkende på alliert side mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Hussein Ibish, forsker ved Arab Gulf States Institute i Washington og skribent for Bloomberg.
Eller Juan Cole, amerikansk professor i historie:
Mens noen få muslimer støttet aksemakten ut i fra et sinne mot vestlig kolonialisme og med et håp om at et alternativt maktsentrum ville hjelpe deres mål om uavhengighet, så var dette antallet muslimer lavt i forhold til det antall muslimer som ikke bare støttet de allierte (som tilnærmet alle av disse gjorde hvis man går tilbake og leser avisene), men som aktivt kjempet på deres side, på slagmarken.
Juan Cole
De to største landene som utgjorde de allierte, England og Frankrike, mobiliserte hovedsakelig og henholdsvis i sine kolonier i Asia og Nord-Afrika, med land som India, Marokko, Algerie, Senegal, Syria, Libanon, Tsjad, Kamerun, Kongo, Gabon og mange andre.
Grunnlaget for denne mobiliseringen av koloniene hadde landene som inngikk blant de allierte imidlertid lagt lenge før andre verdenskrig og allerede under første verdenskrig var dynamikken og mekanismene for dette etablert, noe som manifesterte seg ved at omtrent 2,5 millioner muslimer kjempet for de allierte i denne krigen.
Beveggrunnen(e) til de ulike partene var som sagt ulikt: aksemaktenes tilnærming under andre verdenskrig var således pragmatisk og opportunistisk, en ektepakt av bekvemmelighet, mens blant de allierte var dette en del av koloni-politikken, for å sementere kolonienes lojalitet og følelse av felles skjebne. Som det het i en fransk filmavis:
100 millioner kom for å ofre livet for fedrelandet. 100 millioner som forenes.
(Historien viser at ved gryende opprørstendenser appellerer kolonimaktene ofte til et angivelig skjebnefellesskap som spiller på hudfarge mellom kolonisten og de koloniserte; eks. Portugal som rett før Angola brøt seg fri lanserte slagordet «Hvite og svarte er alle portugisere!» Portgual spilte faktisk bevisst og strategisk på å kalle seg «multikulturelt» med henblikk på koloniene, for å slippe sanksjoner fra det internasjonale samfunnet. Det hjalp da, som nå.) Eller som Churchill uttrykte det i et brev til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt: «Vi kan ikke under noen omstendigheter risikere et brudd med muslimene, som representerer 100 millioner mennesker, og som utgjør hoveddelen av det hæren vår må basere seg på for øyeblikket.»
En annen essensiell forskjell er nemlig at de allierte også brakte muslimene til Europa og Vesten, mens aksemaktene utelukkende mobiliserte muslimer som allerede befant seg her, hovedsakelig på Balkan (bosniske muslimer o.l.), eller i andre muslimske nasjoner/regioner. Blant annet ble 400 000 indiske muslimer og 9 000 palestinske muslimer brakt til Europa av den engelske kolonimakten, mens det totale antallet muslimer som kom til Europa for å slåss for de allierte skal ha vært rundt fire millioner, fra 19 land (i følge den før nevnte amerikanske professoren i historie Juan Cole), mange fra Nord-Afrika brakt hit av den delen av Frankrike som opprettholdt koloniene og samarbeidet med de allierte (Den Frie Franske Hæren under De Gaulle, som for øvrig flyttet sitt hovedkvarter til kolonien Algerie for å slåss mot det nasjonalsosialistiske Tyskland på europeisk jord. Denne ble slått sammen med den afrikanske hæren som ble etablert av Frankrike på midten av 1800-tallet for nettopp å erobre og underlegge seg Algerie, og under General Henri Giraud ble dette en gjennomført flerkulturell hær sammensatt av hvite kolonister, svarte afrikanere, og fra 1944 og invasjonen av Europa: deler av den regulære franske hæren. Det er for øvrig estimert at 52% av de som falt i Europa fra denne sammensatte hæren var muslimer). De andre muslimske bidragene sto Sovjetunionen og Kina for. Denne store muslimske og øvrige, hovedsakelig svarte afrikanere, leiehæren fikk valget ved fredsslutningen om de ville bli i Europa eller dra hjem.
Slik kan man argumentere at «anti-fascistenes» århundrelange kolonisering og imperialisme var avgjørende for krigen(es) utfall, mens aksemaktenes utnyttelse av dette potensialet var ubetydelig. Seierherrene, de allierte, brukte for øvrig koloniene aktivt også etter verdenskrigen, men denne gangen i kamp mot andre kolonier. Grunnlaget og strukturene for undergravingen av de vestlige nasjonene ble dermed etablert i lang tid før den andre verdenskrig brøt ut, og befolkningen i disse landene ble bearbeidet for å akseptere at slik måtte det være. Nasjonalsosialismen hadde en annen mentalitet og ble straffet for dette.
I’m for a multi-racial world in which each race keeps to itself, in harmony with the other races. Like in a garden, you have flowerbeds of roses and flowerbeds of carnations and irises and different other flowers. They don’t intermarry. They stay separate, and each one has its beauty. . . . I’m against colonialism for the reason that colonialism infects the master as well as the slave. It even infects the master more.
Savitri Devi
(Når det gjelder den obskure skikkelsen Amin Al Husseini, stormuftien av Jerusalem, så ble denne installert i sin posisjon av den engelske kolonimakten i Palestina for å tjene deres interesser. Etter at de ikke hadde bruk for denne lengre ble støtten trukket tilbake og stormuftien fryktet både posisjon og liv. Det naturlige ble selvsagt å alliere seg med det som var nærliggende å tolke som en kraft som kunne garantere overlevelse og fortsatt innflytelse. Husseini var også fiendtlig innstilt til jødene og det er denne enkelt-faktoren som er avgjørende for kontra-jhadistene; de lange linjene, strukturene og systemene er uinteressant for disse, nettopp fordi de da ville ha møtt seg selv i døren. I stedet for å reflektere over, og handle etter, hvorfor FRPs Sylvi Listhaug entusiastisk undertegnet Marrakech-avtalen, så jubler de når partiets John Helgheim kommer med utfall mot Krekar, «IS-kvinnen», eller anmelder en støtte-demonstrasjon for Palestina. Er det virkelig noen som er i tvil om hva som vil påvirke Vesten negativt i størst grad om hundre år: Marrakech-avtalen eller Krekar? Var Hitlers anekdotiske, pragmatiske og krigsstrategiske allianse med stormuftien virkelig så mye verre enn kimene til Vestens (for)fall som ble plantet, basert nettopp på en opposisjon mot de sunne kreftene som nasjonalsosialismen representerte og fremdeles representerer?)
