INTERVJU Frihetskamp presenterer det mest omfattende intervjuet av Pär Öberg noensinne.
Pär Öberg, veteran innen den nasjonale og den nasjonalsosialistiske bevegelsen, medlem i Den nordiske motstandsbevegelsens svenske riksledelse, fast medarbeider i Radio Nordfront og sjef for bevegelsens parlamentariske gren fylte nylig 50 år. En inderlig, om litt forsinket gratulasjon Pär!
Takk så mye! Jeg er helt overveldet over hvor mange gratulasjoner jeg har fått og til og med artikler på Motstandsbevegelsens nettsider. Det er sann rikdom å ha så mange bra kamerater. Det er ingenting som går å kjøpe for penger, men det er slikt som gjør livet vakkert.
Jeg vil ikke kalle meg veteran ennå, men jeg kanskje blir det etter hvert, fremdeles er jeg jo ganske ung. Vera Oredsson er en veteran derimot, og som aldri har viket en millimeter i sin politiske overbevisning.
Føles det nå som at du har passert alderstrappens høyeste steg og nå vandrer nedover med haltende steg?
Ha ha ha, jeg har ingen haltende steg og kjenner virkelig at jeg har mye å gi fortsatt. Jeg tenker ikke å ta det rolig før vi har befridd vårt folk fra den stille okkupasjonen som nå råder.
Du er ikke bare kjent som en nasjonal og nasjonalsosialistisk aktivist – men også som en barnekjær familiefar. Vil du si noe om familiens betydning for deg?
Familien har en enorm betydning; min kone har alltid støttet meg i mitt politiske arbeid. Vi er begge helt overens om at samfunnet må endres fra grunnen for å sikre en fremtid for våre etterkommende generasjoner. Å gi sine barn en trygg oppvekst, der de likevel herdes for fremtidens prøvelser, er viktig. Våre barn er vår fremtid og jeg har alltid sett dem som viktige. Jeg synes det er fint at Motstandsbevegelsen dels er en ren kamporganisasjon, og dels en familievennlig sådan.
Det advares om at hvis man spør deg om din nasjonale oppvåkning, så kommer lange utleggelser om skvulpende fostervann og lyden av din mors hjerteslag. Kommentar?
Den som har advart deg for dette har feil, jeg til og med misliker slike svar litt. Derimot skulle jeg ville påstå at alle fødes som nasjonalsosialister (med naturlige uforfalskede instinkter og et naturlig syn på naturen), siden utsettes man for ulike former av indoktrinering. Vi som senere av overbevisning blir nasjonalsosialister igjen, har bare bekreftet vår naturlige tilstand. En vis mann sa til meg en gang at man skal verne om sine fordommer; det finnes mange i samfunnet som forsøker å ta de ifra deg.
Hvor er du født og oppvokst?
Mine foreldre bodde i Malmö da jeg ble født. For tilfellet var derimot min mor på feil side av sjøen, så jeg ble født på en dansk fødestue. Min far studerte der for tilfellet, ellers kommer hans side av slekten fra Norrland. Min mor er fra Finland, hvilket gjør at min mors slekt for det meste kommer derfra.
Jeg bodde som liten blant annet i Rosengård, som på 70-tallet så klart ikke var hva det er i dag. Siden har jeg flyttet rundt til en masse ulike plasser. Min far er en typisk entreprenør som har drevet diverse prosjekter. Familien flyttet hele tiden dit hvor hans foretak/arbeidsplass var lokalisert. Jeg har blant annet bodd i Gävle, Västerås, Dala-Järna, Stockholm, Fagersta, Söderbärke og Ludvika.
Om jeg summerer hvor jeg har bodd lengst så er det i Dalarna, og her trives jeg ypperlig. Men, jeg skulle nok også trives lenger nordover, vil gjerne ha riktige vintre og jeg liker vidder med kupert terreng, gjerne fjell.
Hvor hardt rammet – om i heletatt – av flerkultur var steder der du vokste opp? Hvordan er det der i dag? Kanskje komplisert å redegjøre for med så mange plasser?
Ja, jeg har som jeg fortalte flyttet rundt en hel del på ulike steder, både i villaer, leiligheter og hus på landet. All denne flyttingen var ingenting jeg likte bestandig som liten, men det har gitt meg viktig erfaring. Så sent som på 80-tallet, da nedmonteringen av landet vårt var visselig i full gang, hadde vi likevel et bedre samfunn enn det vi har i dag.
Et skremmende faktum når det gjelder dagens ungdom er at de ikke ens har opplevet et homogent land. De vet ikke hvordan det så ut da det nesten bare bodde hvite i vårt land. Det gjør at de heller ikke forstår at vi må bekjempe hva som skjer med vårt folk og land. At alle går rundt med en elektronisk liten spion i lommen (i form av en telefon) som sprer direkte skadelig informasjon via store globalistplattformer gjør ikke saken bedre. I mange småbyer i vårt land er det fortsatt ganske trygt, men den påtvungne flerkulturen er nærværende nesten overalt.
Hvilken pronasjonal aktivitet var din første?
Jeg sto som 16-åring sammen med en kompis i Söderbärke sentrum i Dalarna og solgte det første nummeret av heftet Blood & Honour, som vi hadde bestilt fra England. Jeg kan ikke påstå at den vanlige Söderbärkeboeren var spesielt interessert i budskapet i heftet. Men det føltes likevel bra etterpå, man hadde gjort noe i forsøk på å forbedre samfunnet.
Når kunne du erkjenne at du visste at du er nasjonalsosialist? Hvilke ulike stadier, om det var noen, gjennomgikk du på veien dit?
Likt for så mange andre begynte man som noen form for nasjonalist og var imot alt og alle som bekjempet vårt opphav og vår kultur, dette rundt 12–13 årsalderen. Man begynte senere å forstå at det var akkurat det som nasjonalsosialismen sto for og i tillegg dessuten en rettferdig fordelingspolitikk og en respekt for naturen. Det var derimot først etter 20 at jeg virkelig forsto at nasjonalsosialismen var noe veldig bra. Jeg kritiserte f.eks. «holocaust» lenge før jeg aksepterte den type sosialisme som nasjonalsosialismen står for og virkelig forsto at det er noe naturlig og fint – og ikke bare en forvirret skinnrettferdighet som den marxistiske sosialismen er.
Rundt 1986–87 da du, antar jeg, gikk ut av grunnskolen og fikk din første jobb, hvilke tonegivende nasjonale, respektive nasjonalsosialistiske, organisasjoner fantes det da i landet?
Det fantes jo Nordiska rikspartiet og slike, men ved den tiden var det viktigere med subkultur enn politiske organisasjoner. Musikk og heftige slagord.
Jeg tror at du har nevnt Christopher Rangne som viktig inspirasjon for deg ved denne tiden. Stemmer det?
Jeg og Christopher jobbet på samme foretak i ett år. Jeg tok et såkalt sabbatår etter grunnskolen. Der snakket vi mye politikk, som da var blant annet på vårt nivå med musikk m.m.
SD ble grunnlagt i 1988 og var da et helt annet parti enn hva det er i dag. Hva hadde du da for bilde av dem?
Jeg har aldri vært medlem i SD; jeg fikk dog spørsmål om å hjelpe til på forskjellige måter. SD var i begynnelsen likevel ganske bra. Senere under min tid i Riksfronten hadde vi en del samarbeid med SD-Dalarna, men det er nok ikke noe SD i dag skulle erkjenne.
Hvilket bilde hadde du da, og har du i dag, av NRP (Nordiska Rikspartiet)?
Jeg husker at jeg ringte dem på 80-tallet da jeg skulle gjøre et skoleprosjekt. De var veldig trivelige å snakke med husker jeg. Læreren ble dog sint for at jeg hadde kontaktet så farlige/skumle folk. Det er slikt som gjør at man blir enda mer nysgjerrig. I dag finnes de ikke lenger, men Vera har fortalt mye om partiet, og de fikk akkurat som oss jobbe i oppoverbakke.
Vil du fortelle litt om bakgrunnen til at du sammen med kamerater i Fagersta ble medlem av – var det Foreningen Sveriges Framtid eller Riksfronten som organisasjonen het da?
Jeg tror at det het Riksfronten allerede da vi ble medlemmer. Vi hadde fra begynnelsen av en vikingforening med et lite kjellerlokale hvor ungdom samlet seg nesten hver dag. En av gutta i Fagersta hadde god kontakt med en «Riksfronter» i Stockholm; han ga oss flyveblader osv. og syntes at vi skulle danne en avdeling hos dem i stedet. Dette gjorde vi og resultatet ble Riksfronten Bergslagen.
Hvis jeg har forstått det rett så har du en gang sagt at Riksfronten i sin organisatoriske struktur minte om Motstandsbevegelsen. På hvilken måte isåfall?
Vi hadde lokalavdelinger, omtrent samme engasjementsformer og fokus på politikk og utadrettede aktiviteter, samt at medlemmer skulle strebe etter å bli bedre individer.
Hvilke ideologiske aktiviteter og eventuelle forskjeller ser du mellom daværende Riksfronten og nåværende Motstandsbevegelsen?
Vi var så klart en mye mer umoden organisasjon som manglet virkelige voksne forbilder. Men ideologisk kalte vi oss for folkesosialister og vi hedret Lindholm. I dag synes jeg dog at det er litt dumt; Lindholm gjorde mange veldig bra saker i sitt liv, men avslutter man det med å ta avstand og gjøre reklame for politiske fiender så er det ikke mye verdt.
På hvilken måte vil du beskrive den pronasjonale scenen på 90-tallet?
Det var mye subkultur og en ganske usunn bevegelse. Mye kretset rundt å drikke seg full og «heile» på pronasjonale konserter. Det var en bra innkjøringsport for mange ungdommer, men vi skulle hatt ressurser til å sluse folket videre til et bedre alternativ. Jeg vet at man gjorde masse slike forsøk, men det kunne kanskje ha blitt gjort bedre. Mange jeg kjenner som har vært aktive hele livet kommer fra den tiden.
Hvilke ulike oppgaver og posisjoner hadde du i Riksfronten?
Jeg kommer ikke på de ansvarsrollene jeg hadde og i hvilken orden, foruten at det sluttet med at jeg ble ansvarlig for hele organisasjonen. Det var ikke noe jeg ville da, men jeg så det som en venteperiode til Christopher Rangne skulle komme ut fra fengselet. Da var planen min at han skulle ta over. Slik ble derimot ikke tilfellet, Rangne startet Nationella Alliansen i stedet; jeg tror at han helst ville ha noe Stockholmsbasert.
Når ble du leder av den organisasjonen?
Jeg vet faktisk ikke nøyaktig når det var, men skulle tippe at det var i begynnelsen av 1996 eller slutten av 1995.
Vil du fortelle litt om grunnleggeren, Leif Larsson?
Da jeg bare hadde hørt snakk om Leif Larsson så jeg opp til ham. Han hadde blitt knivhugget på sentralen i Stockholm, han hadde et rykte på seg å være en slåsskjempe. Jeg tror at han hadde en fortid i RAG, NRPs Riksaksjonsgruppe.
Men da jeg traff ham personlig sprakk alle illusjoner, jeg syntes at han var usympatisk og da vi sverget oss inn som medlemmer i Riksfronten drakk Leif en masse alkohol og begynte å bråke med en av medlemmene. Vi hadde flaks og hadde aldri med ham å gjøre siden han ikke var aktiv i det hele tatt.
Hva var bakgrunnen til at Riksfronten ble lagt ned, var det 1996?
En klassisk anledning: få personer får dra altfor stort lass. Medlemmer som ikke gjør det de lover. Jeg til sammen med noen andre ble nærmest utbrent og så ingen annen utvei. Jeg tilbydde da alle med sjefsposisjoner å ta over. Et medlem utenfor Gävle ville gjøre et forsøk og døpte også om organisasjonen, men det holdt ikke lenge. Jeg vil derimot påpeke at jeg ga hele vårt medlemsregister til Klas Lund som allerede hadde meddelt til meg at de skulle starte Svenska motståndsrörelsen. Jeg vet ikke om det var i slutten av 1996 eller begynnelsen av 1997.
Hvordan opplevde du perioden da du ikke var tilknyttet noen organisasjon?
Forskrekkelig; jeg satset alt på min jobbkarriere, men gikk og drømte om å engasjere meg politisk igjen så snart det fantes noe fornuftig å satse på. Jeg arrangerte enkelte foredrag og annet, men var ikke tilsluttet noe sted. Det var ikke i det hele tatt morsomt å mest omgås med folk man ikke kan snakke politikk med. Det er som å være innestengt i en konstant «Svenssonfest» der alle bare prater whiskeysorter og om den seneste TV-sendingen av «Let’s dance».
Når ble du medlem i Svenska motståndsrörelsen som vi het da? Hva fikk deg til å ta dette steget?
Jeg ble tilbudt om å gå med allerede i 1996, da traff jeg Klas Lund og noen andre utvalgte ledende personer, men jeg ble ikke så imponert. Samtidig skal man huske at jeg nylig hadde kjørt meg selv inn i veggen hva det gjelder politisk organisering. Jeg tilsluttet meg så sent som i september 2001 (snart 20 år siden), da ble jeg oppringt da jeg vandret i fjellet Kebnekaise. Der meddelte man meg at det får være slutt med mitt opphold. Man meddelte at det hadde hendt en del omorganiseringer som jeg syntes låt bra, men at man hadde litt krise og behøvde min støtte. Da besluttet jeg meg for å tilslutte meg.
Om du betrakter Motstandsbevegelsens utvikling siden grunnleggelsen i 1997, hvilke milepæler/faser ser du?
Jeg kan jo bare egentlig uttale meg om hva som hendte etter 2001. Vi har gjennomført en masse organisatoriske forandringer, inndelinger i reder med sjefer som innenfor rammer har beslutningsrett. Vi har frekvente møter på en masse ulike nivåer hver uke. Vi var tidlig ute med å arrangere fjernmøter som er utrolig vanlig i dag. Vi har redaksjoner koblet til oss. Vi har en moderne og velbesøkt nettside som er ny og fin. Mye av vår strukturkapital tar vi i dag for gitt, men mange forandringer ligger det mye jobb bak. De som forsøker å starte en ny organisasjon i dag undervurderer hvor mye arbeid det ligger bakom det å bygge en solid plattform å stå på. Vi har sett flere eksempler i moderne tid på når dette har blitt undervurdert og ført til fiasko.
Hvordan påvirket lederbyttet i 2015 Motstandsbevegelsens utvikling ifølge deg?
Veldig positivt! Simon Lindberg er en riktig sjef som lever som han lærer. Han har organisasjonsevnen og den kompromissløse fanatismen som kreves for å styre vårt folk rett. Han er dessuten ganske alvorlig. Jeg er en av de som var med og valgte frem Lindberg som leder og det angrer jeg ikke et sekund på. Når han gjør bra saker kjenner jeg meg delaktig.
I Riksledelsen har vi møter minst én gang i uken og det er møter som er trivelige, iallfall om man har gjort sine ukeoppgaver. Riksledelsen er et veldig samspilt lag: vi mener ikke alltid likt, men vi jobber konstruktivt. Foruten Simon Lindberg så har jeg full fortrolighet til Fredrik Vejdeland og Robert Eklund. Det er kloke menn.
Det er ingen tilfeldighet at Lindberg også flere ganger har vært sjef i det vanlige næringslivet. De har verdsatt hans lederegenskaper. Det er alltid beundringsverdig når menn som han velger den rette veien tross at han skulle kunnet velge et enklere liv med mindre jobb og mer penger. Han er ikke narsissistisk, hvilket gjør at han ikke er misunnelig og at han ikke oppfatter kompetanse som en trussel men snarere som en ressurs. Jeg synes det er viktig, det er ellers sider som kan komme frem når feil personer får sjefshybris. Det er viktig at man som sjef jobber for organisasjonens effektivitets skyld og ikke utifra sitt personlige ego.
Finnes det noen ekstra følelsesladde minner fra årene i Motstandsbevegelsen som du vil dele?
Mange herlige demonstrasjoner, der man har vært med og planlagt med politiforhandlinger og påfølgende samlinger, når man har håndhilst på en masse bra personer og lært seg å kjenne mange av dem. Kult å treffe hele familier på de litt mer sosiale treffene våre. Jeg stortrives også med å sende radio ettersom det gir så mye «feedback» fra lytterne. Jag elsker når jeg kan inspirere til at folk utvikles positivt.
Jeg blir riktig glad når jeg får tilbud om å vie par som skal gifte seg, det er liksom begynnelsen til en familie og nye medlemmer av vårt folk. Jeg vil se flere seremonier i fremtiden. Jeg minnes også flertallet trivelige foredrag der man har fått møte mange interessante folk rundt om i landet. Jeg har en hemmelig drøm om å skaffe en husvogn, slik at man kan turnere rundt med hele familien og kombinere småreiser med foredrag. Dere får høre av dere til meg om dere har en til salgs til fornuftig pris!
En kjedelig sak som dessverre forekommer, men som jeg likevel uten å ville erkjenne det helt liker – er rettssaker. Jeg har vært med på utallige rettssaker der man har tiltalt medlemmer på ulike absurde måter. Jeg har vært forsvarer; blant det mest minnerike var for Fredrik Vejdeland i Høyesterett. Dessverre vant vi ikke den gangen. Men, jeg har også forsvart Pär Sjögren med viss fremgang.
Var det i 2008 da du ble pågrepet på vei til Folkets marsj, men siden ble løslatt til politiets forargelse? Vil du fortelle?
Ja det var litt morsomt, jeg ble pågrepet allerede i tunnelbanen på vei til demonstrasjonen første gangen den dagen. Da jeg satt anholdt i en enmannscelle i en arrestasjonsbuss hørte jeg på radioen deres at de spurte om noen av enhetene hadde pågrepet en Pär Öberg? De svarte at de hadde meg i bilen og var på vei til å transportere meg til Kronobergsarresten. De fikk ordre om å umiddelbart føre meg tilbake til Karlaplan og demonstrasjonen, da demonstrasjonsdeltagerne nektet å starte demonstrasjonen ellers. Jeg fikk medvirke på demonstrasjonen for deretter senere på Gärdet bli pågrepet igjen sammen med cirka 150 andre. Jeg og sju andre måtte overnatte der, men vi ble aldri tiltalt for noe. Det eneste var at man nok en gang forsto at systemet er korrupt og at vi er den sanne opposisjonen.
Hvilke ansvarsposisjoner har du hatt innenfor organisasjonen utover dine nåværende?
Jeg ble tidlig redesjef for Stockholm i 2002 og var da også med i Riksrådet. Deretter har jeg sittet i Riksrådet og selvklart hatt, og har, ulike prosjektroller.
Hvilken er den viktigeste egenskapen / de viktigste egenskapene hos en leder ifølge deg?
Man skal lede gjennom eksempel og gjøre alt for å løfte medlemmene til høyere nivåer. Selvklart må en sjef også kunne være hard; vi har mange fiender som vil oss ille. Det er også en ressurssterk fiende som gjerne kjøper forrædere. Det er ingen tilfeldighet at de nasjonale bevegelsene er utfor så mange merkelige oppsplittelser. Det rekker med en korrupt sjef for å stille til mye skade; de tar også ofte med seg personer, som egentlig ikke har gjort noe feil, men som kanskje bare var i feil vennelag.
Vil du fortelle litt om bakgrunnen til at Motstandsbevegelsens parlamentariske gren ble dannet?
Det var Klas Lund som foreslo og var drivende i at vi skulle danne et politisk parti. Et stort argument var å gjøre det vanskeligere for systemet å forby oss. Jeg var først imot idéen, men kjøpte argumentet. På den tiden var det ikke tatt frem noe politisk program, men vi besluttet at det skulle gjennomføres. Jeg var med og skjøtet den praktiske registreringen hos Notarius publicus etter at vi samlet inn flere navn enn det som kreves. I ettertid tror mange at dette med partidannelse er noe som skjedde etter at Simon Lindberg ble leder, men det stemmer ikke. Dette var bestemt før det, derimot har programmet vårt «Vår vei» blitt til etter lanseringen av partiet og det var Klas ikke innblandet i.
Noen refleksjoner over din tid i Ludvika kommunefullmektige?
Det var interessant: jeg hadde ikke høye forventninger til de andre politikerne, men det var enda verre enn jeg trodde. Det er helt åpenbart at hele kommunefullmektige er noen slags politisk charade der man later som at saker og ting gjøres ordentlig og riktig for seg. Det meste bestemmes i nemdene eller på høyere nivå og ingen våger å gå imot partilinjene. Dette skaper et korrupt debattklima der man ikke kan komme frem til hva som er best for innbyggerne. Jeg synes derimot det var greit å ha mulighet til å levere inn forslag.
I Ludvika kommune har man ikke mulighet til å levere inn forslag fra innbyggerne. Litt interessant med tanke på at alle slår seg på brystet om hvor gode demokrater de er. Motstandsbevegelsen, som de facto vil avskaffe hele partisystemet, var det partiet som lyttet mest på innbyggerne i kommunen. Dette er ikke noe som media løfter frem.
Hvordan ser du på Motstandsbevegelsens valgkamp i 2018 og hva den på ulike måter ga oss? Hva tok vi med oss derfra?
Det var interessant og lærerikt. Vi nådde såklart ut til mange mennesker med vårt navn og vår politikk.
En ganske kjedelig sak var at lokalmedia direkte løy om oss: de diktet opp at vi mishandlet folk, med mer. Vi hadde ikke en sjanse til å svare på deres påståelser, da vi ikke når ut til like mange som hva for eksempel kanalen P4-Dalarna og Dalarnas aviser gjør. Det var direkte ulovlig valgpåvirkning de drev med. Dessuten er jeg helt overbevist om at man fysisk fusket med poststemmene. Jeg har fått høre slike rykter som jeg dog ikke kan bevise.
Vera Oredsson advarte meg for at det skulle bli en masse internt bråk etter valget, da folk skulle bli skuffet over resultatet. Jeg trodde ikke det skulle være noe problem ettersom vi hadde informert alle internt om at den parlamentariske grenen bare er en gren og ingenting annet. For meg var det overraskende at det likevel kom slike klager etter valget. Jeg er dog helt sikker på at man fra systemets side, akkurat etter valget, aktiverte sine infiltratører og nettroll for å spre dårlig stemning. De som bidro til dårlig stemning i organisasjonen etter valget er heldigvis ikke med oss lenger.
Hvordan ser du på balansen mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk virksomhet innenfor vår revolusjonære organisasjon?
Egentlig er det ingen motsetninger, vi er for en revolusjonær politikk med betydelsen omveltende. Det kan man gjøre såvel parlamentarisk som utenomparlamentarisk. Jeg ser ingen motsetninger. En del arbeid innenfor organisasjonen er derimot ikke å betrakte som partiarbeid.
Jeg gikk med i Motstandsbevegelsen på et tidspunkt da utlyste demonstrasjoner eskalerte; min første demo var 1. mai i Falun 2017. Siden kom hendelser / utviklinger slik som Göteborgs- og Kungälvsdemonstrasjonene, valget i 2018, forbudet mot organisasjonens finske gren, strasseristenes kuppforsøk og korona – om man velger å fokusere på fenomener som skulle kunne ses som litt mer «svartpillende». Hvordan skulle du beskrive den fasen av kampen som vi er inne i akkurat nå?
De fleste kan jo holde med om at samfunnet polariseres mer og mer. Vi kan vel føle at vi går mot en avgjøring ganske fort. Jeg mener at helt plutselig har det europeiske landet Frankrike mer eller mindre blitt forvandlet til et vaksinediktatur. Masseinnvandringen til vårt kjære Norden går i høyt tempo for å biologisk ødelegge vårt folk. Sensur og desinformasjon i sovjetiske dimensjoner har blitt hverdagen i hele verden.
Det positive med hele denne polariseringen som skjer er at den vekker mottiltak og folkemassene får opp øynene for hva som har hendt i det skjulte under en lengre tid. Det gjelder at en organisasjon som vår fortsetter å være en effektiv opposisjonell kraft mot de globalistiske kreftene som mishandler planeten. Vi har under en lengre tid ført en politikk som egentlig er før vår tid – men samfunnsutviklingen raser forbi, hvilket kommer til å gagne oss på en måte som få har ant.
Motstandsbevegelsen har hatt som strategi å utvikle nye kampformer uten å overgi de gamle. Men nå når den politiske debatten til veldig stor del eier rom på internett og nye tekniske hjelpemidler som laserkanoner og droner kan brukes for å føre ut politiske budskap – er det ifølge deg fortsatt verdt å legge ressurser på mer klassiske kampformer slik som flyvebladsutdeling, klistremerkeoppsetting og gatenærvær av ulike slag?
De mennesker som helt mener at vi bør opphøre med gatenærvær bør man sette spørsmål ved. Det er åpenbart at systemet i dag vil at vi skal slutte å spre våre meninger på gater og torg. Derfor er alltid politiet nærværende om vi så bare deler ut et flyveblad. Derfor får vi ikke delta med vårt parti som en deltager på partiuken i Almedalen. Man gjør alt for at våre demonstrasjoner ikke skal øke i deltagerantall. Selvklart har man til synes pronasjonale personer som på systemets ordre propagerer mot all form for gatenærvær. Det kan jo også forstås å være en måte å motivere feighet.
Jeg mener at vi skal søke alle mulige nye veier for å informere folket om hva vi står for samtidig som vi riktignok skal fortsette med de allerede innarbeidete.
Hvilken betydelse vil du måle opp de organisasjonsrelaterte seirene i rettslige instanser hittil i år? Det ble seier mot Svenska akademien i Patent- og markedsdomstolen angående Klassikervernet, seier mot Justiskansleren i Høyesterett angående alternative mediers rett til å skildre grov vold – og seier i Høyeste forvaltningsdomstolen vedrørende et medlems våpeninnehav.
Det er såklart samlet sett en enorm seier. Systemet har skutt fra hoften når det gjelder å tiltale oss for oppdiktete forbrytelser. Man fikk med seg (((media))), men man nådde ikke hele veien. De fleste av oss ga ikke opp; vi tok i stedet striden og vant på flere fronter. Vi er mer juridisk kunnskapsrike i dag. Dette kommer ikke av at systemet har blitt mer rettferdig, men snarere av at vi er mer kompetente i vårt forsvar enn tidligere.
Kan man regne med at politikere med anledning av disse seirene nå kommer til å forsøke å motarbeide oss ved å stifte nye lover?
Ja, det kan man, de vet at rettferdighetens kverner maler langsomt. De vet at juridisk forsvar er ressurs- og tidskrevende for oss. Men, både politisjef Erik Nordh og justisminister Morgan Johansson har offentlig gjort bort seg og deres troverdighet i offentligheten er minst sagt raknet i sømmene. Nå har de allerede deklarert at de skal forsøke å forby vårt parti før neste valg, men de kommer ikke til å lykkes annet enn å åpent vise hvor korrupte de er. Forøvrig opphører aldri motstanden!
Siden Motstandsbevegelsen ble stiftet i 1997 har et antall, såvel allment pronasjonale som spesifikt nasjonalsosialistiske, organisasjoner kommet og gått. Årsaker til nedleggelser har vært motgang som for eksempel utbrytinger eller overraskende lavt valgresultat. For vår del synes motgang av den typen snarest ha styrket oss over tid. Hvordan kan man forklare dette?
Det er klart at om vi hadde hatt et litt mer rettferdig klima der vi konkurrerte på samme vilkår så hadde vi vært mye større enn det vi er i dag. Men fordelen med motgang er at bare de mest motiverte blir igjen. Det skaper en spydspiss av dedikerte kjemper som besitter sin heder. Siden stiller vi ganske høye krav på våre medlemmer – man kan ikke bare tegne medlemskap via internett – det gjør at vi holder bra kvalitet på organisasjonen og det gagner oss i utfordrende tider.
Det blir sagt at kampen er et maratonløp snarere enn et sprintløp. Men, hvor lang er kampen? Går det ens å beskrive?
Nei det gjør det ikke, men jeg bruker å tenke, hva er alternativet? Om samfunnet er i fritt fall og våre barns fremtid er i fare så er det vår skyldighet å endre på det. Man føler seg dessuten bra av å gjøre godt. Det finnes andre verdener enn bare de materielle. Visse mener at den egentlige kampen for vårt folk har pågått i minst 2 000 år; vi må alltid verne om vårt folks eksistens. Det er viktig at vi åpner våre sinn slik at vi på et metafysisk plan forstår med hvilken ondskap våre fiender opererer. Det skulle rekke med den opplysningen for at vårt folk skulle handle annerledes enn de fredsskadete zombies som mange har blitt.
Gi en eller annen årsak til at Nordens folk tilslutt kommer til å beseire de globalistiske kreftene, vinne sin frihet og opprette den frie nordiske staten.
Vårt folk har oppvist enorm styrke når det virkelig har behøvet før. Se bare på seirene vi vant i Teutoburgerskogen i begynnelsen av vår tidsregning, eller Gustav Vasas heltedåd for å forene Sverige og slenge ut utenlandsk innflytelse. Når vi vel forstår at det virkelig råder farlige forhold da vekkes vårt ursinne. Våre fiender vet at vi kan gjøre prosessen kort med dem. Derfor vil man biologisk utslette oss (med flerkultur), eller forgifte oss (med vaksiner, med mer).
Hvordan kan man som frihetskjemper oppnå balanse mellom kamparbeid, forsørgningsarbeid og familieliv? Har du noen råd å gi den unge motstandsmannen / unge motstandskvinnen?
Et viktig råd er at din partner er vel innsatt i hvorfor vi må kjempe for vår fremtid. Når man danner et seriøst par er det viktig at man arbeider for at det skal bli en dynamisk enhet. Vi menn må blande inn våre kvinner i kampen og ikke bare se det som et mannsgjøremål som man flyr av gårde på iblant. Det er viktig at man grundig forklarer hvorfor man mener at det er viktig at man skal sikre fremtiden for barna.
Hvordan man skal få døgnets timer til å rekke er noe kanskje ikke jeg skal svare på, da jeg tidligere løste det ved å sove for lite. Det førte til slutt til en hjerneblødning på grunn av høyt blodtrykk. Kroppen behøver sin hvile for å hente seg inn. Mitt råd etter det er vel å ikke slurve med søvnen. Siden er det viktig at man kommuniserer med sine sjefer om man ikke rekker å løse det man skulle.
Hvordan skal du feire din 100-årsdag?
I det frie Norden med min frue, barnebarn og barnebarnsbarn i en liten hytte rundt Dalarna. Da skal jeg sitte og fortelle de små historien som alle i denne leiren har hørt flere ganger om hvordan Norden befriddes av i begynnelsen et ganske lite antall dedikerte kjemper. Med transporttjeneste kommer også alle som var med på min 50-årsfest. Pär Sjögren som da bare er 91 år har ansvar for å organisere en turnering på min gressmatte.
Takk for din tid og dine svar Pär – og atter igjen gratulerer til ditt halve århundre i kampens tegn! Ønsker deg et minst like fremgangsrikt neste!
Takk selv og jeg må si at dette er det mest omfattende intervjuet jeg noensinne har vært med på – minn meg på at jeg aldri skal si ja om du spør meg noen annen gang (ler). Spøk til side. Jeg takker deg for at jeg fikk bli intervjuet og for at det var så gjennomtenkte spørsmål.
