Ingen ordrer – del to

«HOLOCAUST» Vedrørende Hitlers påståtte «muntlige» ordrer om utrydding av jødene.

I fortsettelsen vedrørende hvordan Holocaust Denial on Trial (HDoT) prøver å forklare fraværet av ordrer om at nasjonalsosialistene skulle utrydde jøder så kommer HDoT med påstanden om at Hitler gav sine ordrer muntlig.

Hitler formidlet vanligvis sine kontroversielle ordrer muntlig

Hitler signerte en ordre for T-4-eutanasiprogrammet. I T-4-programmet ble så mange som 100 000 tyske borgere som ble ansett for å være ‘livet uværdige’, drept av nazipartiets myndigheter og andre tyske medvirkende. Da den tyske befolkningen fikk greie på hva nazistene gjorde med T-4, protesterte de, og Hitler ble tvunget til å offentlig trekke tilbake støtten til og avlyse programmet (selv om det fortsatte i hemmelighet i leirene). Etter å ha blitt ydmyket av en skriftlig ordre en gang, ble Hitler forsiktig med å gjøre det igjen. Viktige nazistiske embetsmenn bekreftet den muntlige overføringen av Hitlers hemmeligholdte ordrer. For eksempel skrev Adolf Eichmann i sine memoarer om den muntlige overføringen av nazistisk kommando: «Rundt slutten av 1941 eller begynnelsen av 1942 fortalte Heydrich, sjefen for SIPO [Sikkerhetspoliti] og SD [Sikkerhetstjeneste], meg i samtale at Føreren hadde beordret den fysiske ødeleggelsen av den jødiske motstanderen.» Eichmann ba ikke om noen skriftlig ordre. Hitlers ønske, som uttrykt gjennom Himmler og Heydrich, var godt nok for ham. Hitler var til og med forsiktig med å diskutere slike kommandoer med sin innerste krets, for å distansere seg fra potensielle konsekvenser. Peter Longerich, en historiker ved University of London, har bemerket: «Hitler unngikk å gi en klar skriftlig ordre om å utrydde jødiske sivile. Han unngikk å snakke åpent om drap i sitt nærmeste miljø.»

Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS

For å støtte dette gir HDoT spekulasjoner om at etter den mislykkede eutanasiplanen var Hitler flau over konsekvensene og derfor forsiktig med å gi skriftlige ordre. Dette er litt latterlig, for hvis det tyske folket ikke likte en politikk, ville de vite hvem de skulle skylde på uansett om det eksisterte en skriftlig ordre eller ikke. Som bevis for denne spekulasjonen gir de etterkrigstidens rykter fra Eichmann. HDoT kommer også med en mening fra Peter Longerich fra et essay som tilfeldigvis er publisert på HDoT. Longerichs essay er foranlediget av hans akademiske prestasjoner, prestasjoner som han aldri ville ha kunnet oppnå hvis han hadde hatt en avvikende mening om «holocaust»-historien.

Peter Longerich: Født 4. februar 1955, Krefeld, Tyskland: Tysk statsborger

Utdanning og grader

1961-65 St. Franciscus Schule (Grunnskole), Krefeld, Tyskland
1965-73 Kaiser-Karl-Gymnasium, Itzehoe, Tyskland
1973 Abitur
1973-74 Universitetet i Göttingen: Historie, sosiologi, offentlig rett
1974-75 Nasjonaltjeneste
1975-76 Studier ved Universitetet i Göttingen: Historie, sosiologi, offentlig rett
1976-80 Studier ved Universitetet i München: Historie, sosiologi
1980 Magister Artium
1983 Dr. Phil, Universitetet i München (Avhandlingstittel: Die Presseabteilung des Auswärtigen Amtes unter Ribbentrop. Veileder: Professor Gerhard A. Ritter).
1999 Habilitasjon, Universitetet i Bundeswehr, München

Forskningsstipender

1990 Forskningsstipend fra det tyske historiske instituttet, London
1992-93 Forskningsstipend fra Deutsche Forschungsgemeinschaft
1995-96 Forskningsstipend fra Yad Vashem, det israelske forskningssenteret for Holocaust, Jerusalem, for å kunne jobbe der i 10 måneder.

Ansettelser

1976-1979 Institutt for historie, Universitetet i München: Forskningsassistent for Dr. Klaus Tenfelde og Professor Gerhard A. Ritter. Prosjekt: Bibliographie zur Geschichte der deutschen Arbeiterschaft und Arbeiterbewegung (publisert: Braunschweig, Bonn: Institut für Sozialgeschichte, 1981)
1983-8 Institut für Zeitgeschichte, München: Forskningsmedarbeider og (fra 1985) ansvarlig for prosjektet: Rekonstruktion der Akten der Partei-Kanzlei der NSDAP, Teil II
1987-89 Institutt for historie, Universitetet i München: Deltidsundervisning for lavere grad: Tysk og europeisk historie.
1993-96 Førsteamanuensis, Institutt for tysk, Royal Holloway, University of London
1996 til i dag Institutt for tysk, Royal Holloway, University of London

Holocaust Denial on Trial: LONGERICH: HITLER’S ROLE IN THE PERSUECTION OF THE JEWS BY THE NAZI REGIME

La oss bare late som, for argumentets skyld, at Hitler faktisk ga alle sine ordrer muntlig. Hvordan ville da disse ordrene blitt spredt gjennom hele det tyske apparatet? Det er ikke bare det at Hitler ikke ga noen skriftlige ordrer, det er at det aldri ble funnet noen skriftlige ordrer i det hele tatt. Det finnes en forklaring om at nasjonalsosialistene brente dokumenter for å skjule sine forbrytelser, en annen påstand uten bevis, men er det virkelig troverdig at alle spor av en ns-politikk med jødeutryddelse kunne bli ødelagt?

I del 21 av Dean Irebodds dokumentar, One Third of the Holocaust—A holocaust denial movie om Treblinka, Sobibor og Belzec, kommer han med et utmerket poeng angående Auschwitz. Hvis tyskerne virkelig prøvde å skjule sine forbrytelser, hvorfor ville de da etterlate seg noen inkriminerende bevis, inkludert over 7 000 levende vitner? Hvis man virkelig ønsket å skjule bevis, hvorfor ikke ødelegge hele leiren og bli kvitt vitnene? Tyskland visste at de tapte krigen. De visste at sovjetiske styrker rykket frem, og de ville hatt god tid til å ødelegge all inkriminerende dokumentasjon, inkludert 7 tonn lett brennbart hår.

Det er allment kjent at britene brøt Tysklands «Enigma»-kode i 1941. Det som ikke er like kjen er det faktum at dekodede meldinger ikke inneholder referanser til gassinger. En artikkel av Christoph Wieland kommer med den følgende innrømmelsen av dette:

Den 19. mai 1997 overførte den britiske regjeringen dekodede dokumenter i Bletchley Park til Public Records Office i London, og gjorde dem dermed tilgjengelige for allmennheten til forskningsformål. Merkelig nok var det bare svært få holocausthistorikere som var interessert i informasjonen om konsentrasjonsleirene. Årsaken til denne forbløffende mangelen på interesse skyldes antakeligvis følgende bemerkning fra forfatter Hinsley:

Meldingene fra Auschwitz, den største leiren, med 20 000 fanger, nevner sykdom som den viktigste dødsårsaken, men inneholder også referanser til henrettelser ved henging og skyting. De dekodede meldingene inneholder ingen referanser til gassinger.

«Inconvenient History: «The Enemy Is Listening!» What Did the British Intelligence Service Know about the Holocaust?» Christoph M. Wieland.

Så her har vi et tilfelle der utryddelsesordrer ikke ble overført muntlig. Igjen vil jeg påpeke at bevisbyrden ligger hos anklageren. Likevel har jeg gjort mer for å motbevise påstanden om at Hitler ga de angivelige henrettelsesordrene muntlig enn det HDoT har gjort for å bevise det. For en grundig dekning av de britiske avlyttingene, anbefaler jeg å sjekke ut «Breaking the Spell—The Holocaust, Myth & Reality» av Nicholas Kollerstrom.

Den siste delen er hovedsakelig påstander uten bevis. HDoT gir imidlertid dette ene beviset: «En rapport med tittelen ‹Rapport til Føreren om bekjempelse av partisaner› (Nr. 51, desember 1942) rapporterte at 363 211 jøder hadde blitt henrettet. Rapporten var trykt i den store typen som Hitler foretrakk, han hatet å bruke lesebriller, og var signert av Heinrich Himmler, lederen for SS og medlem av Hitlers innerste krets. Den var merket «Vist til Føreren.» Hvis Hitler ikke hadde beordret disse drapene, hvorfor gjennomgikk han og signerte denne rapporten?»

Faktaene om utryddelsen av jødene:

Drapet på jødene var faktisk mange individuelle løsninger som ble implementert i ulike regioner til forskjellige tider. I Polen opprettet tyskerne gettoer, der nazistene og deres medhjelpere systematisk sultet i hjel et stort antall jøder, eller lot dem dø av sykdom. Nazistene og deres medhjelpere gjorde noen jøder til slaver, og jobbet mange av dem i hjel i leirsystemet. Nazistene transporterte andre jøder til dødsleirene Treblinka, Sobibor, Belzec og Chelmno, der de umiddelbart drepte nesten alle ankomne jøder. Nazistene og deres medhjelpere fraktet jøder fra andre land i det nazist-okkuperte Europa til gettoene i Øst-Europa eller til Auschwitz-Birkenau, der nesten alle systematisk ble myrdet. I mellomtiden, i de erobrede områdene i Sovjetunionen, samlet Einsatzgruppen, eller mobile drapskvadroner, rundt 1 150 000 jøder fra landsbyer og byer, drepte dem, og begravde likene deres i massegraver. Rapporter som detaljerer aktivitetene til Einsatzgruppen ble regelmessig sendt inn for Hitlers gjennomgang. De skildrer med klinisk presisjon antallet jøder disse spesielle drapskvadronene «likviderte». En rapport med tittelen «Rapport til Føreren om bekjempelse av partisaner,» (Nr. 51, desember 1942) rapporterte at 363 211 jøder var blitt henrettet. Rapporten var trykt i den store typen som Hitler foretrakk, han hatet å bruke lesebriller, og var signert av Heinrich Himmler, lederen for SS og medlem av Hitlers innerste krets. Den var merket «Vist til Føreren.» Hvis Hitler ikke hadde beordret disse drapene, hvorfor gjennomgikk han og signerte denne rapporten?

Det finnes ingen enkelt ordre for alle disse handlingene, men det er en stor og mangfoldig mengde dokumentasjon som, når den vurderes som helhet, dokumenterer drapet på jødene.

Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS

Jeg antar at Hitlers forsiktighet med å knytte sitt navn til kontroversielle dokumenter er kastet ut av vinduet for dette argumentet. Sammen med tanken om å bruke kodet språk, da ordet «henrettet» er ganske eksplisitt. De to HDoT-kildene angående dette dokumentet gir faktisk ikke noen faktisk tekst fra rapporten. Så langt har søkene mine etter dette dokumentet vært forgjeves, og jeg kan ikke undersøke det. Mine første tanker er at dette dokumentet blir tolket på en bedragersk måte, og det er derfor de ikke gjør dokumentet lett tilgjengelig, men dette er bare spekulasjon. Jeg vil grave litt (spørre CoHoD-forumet om hjelp) og rapportere det jeg finner. (OPPDATERING: Jeg har skrevet en artikkel om det aktuelle dokumentet. Les den her.)

Den siste setningen i denne seksjonen: «Det er ikke én ordre for alle disse handlingene, men det er en stor og mangfoldig mengde dokumentasjon som, når den vurderes som helhet, dokumenterer drapet på jødene.», er litt av en uttalelse. Hva er denne «mangfoldige mengden dokumentasjon»? Mener HDoT med dette rykter og utsagn tatt ut av kontekst som de presenterte som bevis? «Når det betraktes som en helhet»? Mener HDoT med dette, når det blir plukket ut for informasjon som støtter den offisielle historien? Det eneste solide stykket informasjon i den setningen er at det ikke finnes ordrer for de påståtte handlingene.

For å konkludere: «Holocaust»-revisjonister hevder ikke at ettersom en ordre fra Hitler ikke eksisterer, betyr det automatisk at «holocaust» ikke skjedde. Hitlers unngåelse av papirarbeid, overføring av ordrer muntlig og dokumenter som blir ødelagt, er påstander som HDoT ikke klarte å underbygge. En «rekke separate løsninger som fant sted på ulike steder, på forskjellige tidspunkter og på ulike måter» krever fortsatt logistisk koordinering og organisering. Som jeg sa i del én: «Bevisbyrden ligger hos anklageren, og denne mangel på bevis er et poeng mot å bevise at «holocaust» skjedde, ikke et poeng mot å motbevise det.»

Konklusjon:

Det var, med høy grad av sannsynlighet, ingen enkelt skriftlig ordre fra Hitler angående utryddelsen av jødene. Hvorfor? For det første var det ikke en enkelt løsning, men en rekke separate løsninger som fant sted på ulike steder, på forskjellige tidspunkter og på forskjellige måter; alle løsningene som er nevnt hadde som mål å oppnå det samme målet – utryddelsen av alle jøder under nazistisk kontroll. For det andre ønsket Hitler og hans indre krets å unngå et papirspor så mye som mulig. Hitler og andre høytstående nazistiske tjenestemenn overførte disse potensielt kontroversielle ordrene muntlig, og da krigen tilsynelatende var tapt, forsøkte de å ødelegge alle dokumenter knyttet til drapene på jødene. Dette betyr at selv om det noen gang var en skriftlig ordre, ble den sannsynligvis ødelagt. Dermed følger det ikke, slik Holocaust-fornektere hevder, at bare fordi et enkelt papir ikke kan bli funnet, så skjedde aldri utryddelsesprogrammet.

Holocaust Denial on Trial: ADOLF HITLER: HITLER’S ORDERS