«I have a dream»

HISTORIE Den 28. august 1963 holdt Martin Luther King sin berømte «I have a dream»-tale. Men hvem skrev den egentlig?

Den 28. august 1963 holdt den svarte borgerrettighetsbevegelsen demonstrasjonen «Washington-marsjen», som ble avsluttet med en tale av Martin Luther King jr. «I have a dream»-talen har av noen blitt beskrevet som et «retorisk mesterverk», og Martin Luther King er i dag like frenetisk hyllet i massemedia som Nelson Mandela.

Talen har dog i ettertid blitt avslørt som et lappeteppe av plagiat fra flere forskjellige kilder, selv sekundærkilder. Blant annet skal den ha vært plagiert fra en tale som ble holdt på et republikansk møte i 1952 av Archibald J. Carey jr., som også var svart. Carey hadde på sin side plagiert talen sin fra den patriotiske sangen «My Country, ‘Tis of Thee» som ble skrevet av den hvite baptisten Samuel Francis Smith på 1800-tallet. I talen som Martin Luther King holdt, finnes for eksempel de eksakte ordene «from every mountain side» og «let freedom ring» som opprinnelig kommer fra Samuel Francis Smith (og deretter Carey).

Den talen som Martin Luther King holdt, var altså bare et oppkok av tekster fra Samuel Francis Smith, Archibald J. Carey jr., Bibelen og til og med en strofe som regnes å komme fra William Shakespeare.

Dessuten var det heller ikke Martin Luther King som lå bak den plagierte talen, men Kings skyggeskriver, fremste rådgiver og mentor Stanley Levison. Stanley Levison var en jødisk kommunist og mistenkt sovjetisk agent som var hjernen bak Martin Luther Kings største suksesser. Å betrakte King som Levisons nikkedukke er nok ikke feil.

Levison var en av grunnleggerne av organisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC), som Martin Luther King ble frontperson for. Foruten omfattende pengeinnsamling og sitt arbeid som organisasjonens arrangør var Levison Kings litterære agent som redigerte og skaffet forleggere til Kings bok Stride Toward Freedom. Levison skrev flere artikler og bøker som King så satte navnet sitt på, han håndterte Kings private økonomi og var hans fremste rådgiver i SCLC. Til tross for alt dette er det få som kjenner til Stanley Levison.

Den velstående New York-advokaten og jødisk makt-aktivisten Levison kom opp igjennom årene til å engasjere seg i flere forskjellige jødiske interesseområder. Han satt i ledelsen for det amerikanske kommunistpartiet, var aktiv i sionistorganisasjonen American Jewish Congress og var en av de absolutt fremste aktørene bak den svarte borgerrettighetsbevegelsens suksesser.

Den svarte borgerrettighetsbevegelsen ble grunnlagt av nesten utelukkende jøder. Den mest betydningsfulle organisasjonen var opprinnelig National Association for the Advancement of Colored People, NAACP, som ble grunnlagt av jøden Joel Springarn, som senere ble erstattet av en annen jøde, som i sin tur ble erstattet av en tredje.

I styret for denne «svarte» borgerrettighetsorganisasjonen satt jødiske ledere som bankieren Jacob Schiff, senere kjent som finansierer av bolsjevikrevolusjonen i Russland, og rabbineren Stephen Wise, senere kjent som lederen av World Jewish Congress. Målet var å samle svarte mot hvite og bane vei for det multikulturelle samfunnet i USA.

Stanley Levison var dermed en av arvtakerne til de andre jødiske lederne i den svarte borgerrettighetsbevegelsen. Hans politiske karriere startet imidlertid i det amerikanske kommunistpartiet. På begynnelsen av 1950-tallet ble det amerikanske kommunistpartiet CPUSA overvåket av FBI. Gjennom informatører klarte FBI å få greie på at Levison, partiets økonomisk ansvarlige og pengeinnsamler, var en sovjetisk agent som formidlet store pengesummer fra Sovjet til det amerikanske kommunistpartiet.

Levison brøt senere med kommunistpartiet, noe som FBI, under John Edgar Hoover, mistenkte at var kun en mørklegging. Selv da Levison i 1956 traff Martin Luther King og var med på å grunnlegge Kings organisasjon, mistenkte Hoover at Levison fortsatt arbeidet som sovjetisk agent, og at hans arbeidsoppgave var å skape en kraft bak King for å destabilisere USA.

FBI hadde sluttet å overvåke Levison i 1957, og det var først i 1962 at de innså hvilken innflytelse Levison hadde over Martin Luther King, der FBI-sjefen Hoover mente at Levison manipulerte King. Derfor avlyttet FBI Levisons telefon og dermed samtalene med King, som skjedde nesten daglig, samt avlyttet Kings hjem.

Det er takket være denne overvåkningen at FBI kom over opplysninger om Martin Luther Kings degenererte livsstil. En av FBIs toppsjefer, William C. Sullivan, hadde direkte tilgang til overvåkningsdokumentene, som i dag er hemmeligstemplet.

Sullivan var opprinnelig meget positivt innstilt til King, men kom senere til å betrakte ham som «en bedrager, demagog og skurk» ettersom han hadde oppdaget at King kjøpte sprit og sex for bevegelsens penger, arrangerte sex-fester og hadde en særskilt seksuell interesse for gifte kvinner.

Dessuten noterte Sullivan at King rekrutterte medlemmer fra voldelige svarte grupper til bevegelsens «fredsmarsjer», og at møtene i realiteten var mellom den svarte borgerrettighetsbevegelsen og kommunistiske agenter.

Det sies imidlertid at Martin Luther King passet på å få med frasen «I have a dream» i talen, til tross for anbefalinger om å avstå fra den. Begrepet kommer dog heller ikke fra Martin Luther King, men fra en annen taler i den svarte borgerrettighetsbevegelsen, Prathia Hall.