HISTORIE Som følge av nedrustning sto Norge svakt og sårbart, uten mulighet til å stå imot de krefter som krenket Norges nøytralitet.
Den tredje og avgjørende grunnen til at vi ikke kunne opprettholde nøytraliteten var at vi ikke hadde noe brukelig forsvar som de krigførende behøvde å regne med. Det var så liketil og greit å gå inn i Norge, for vi hadde ingen ting å forsvare oss med, så det ville ingen ting koste å gjøre seg til herre her. Og når vi altså hverken kunne, eller ville forsvare oss, var det jo likefram fristende for Frankrike og England å nytte høvet, når de hadde bruk for oss og landet vårt.
De norske statsmyndighetene hadde da allerede kjent til de alliertes planer om å invadere Norge, i minst tre måneder. Den 6. januar 1940, sa nemlig den britiske utenriksministeren fra til Norges sendemann i London at England anså seg berettiget til å benytte norsk sjøområde som operasjonsfelt for sin krigsflåte. Den 7. februar kalte ministeren igjen sendemannen til seg, og sa fra at England aktet å skaffe seg støttepunkter ved Norges kyst for å stoppe den tyske malmtransporten fra Narvik.
Om morgenen den 5. april 1940 fikk den norske regjeringen et skriv fra de allierte om at de aktet å stanse Tysklands forsyninger til og fra Norge. Den 6. april ble det engelske ekspedisjonskorpset innskipet, og den 7. april begynte felttoget mot Norge. Den dagen gikk det ifølge statsminister Chamberlains egen melding i Underhuset, en engelsk flåte fra Skottland, mot Norge. Natten til 8. april ble det lagt ut engelske miner ved Stad, på Hustadvika og i Vestfjorden, og klokken 6 om morgenen fikk utenriksminister Koht en melding om at den engelske flåten nå var på vei til Norge! Dermed var vi dratt med inn i krigen.
Tyskland hadde selvfølgelig sørget for å holde seg underrettet om begivenhetene, og de kunne naturligvis ikke finne seg i at fienden invaderte Norge og på den måte fikk kuppet til seg en strategisk fordel i nord, og da bruke Norge som base mot Tyskland.
Det var tydelig for Hitler at Norge ikke var istand til å forsvare seg og sin nøytralitet, og derfor så Hitler ingen annen utvei enn å gi ordre til den tyske hærmakten om å besette Norge. Det var sikkert ikke med noen glede han gjorde det, men det var ingen vei utenom. Da så hovedstyrken av de alliertes hær kom frem til Norge, var det heldigvis noen timer for sent. Norge var allerede besatt, tyskerne rakk å komme før dem.
Vi i Norge har all grunn til å si som Terje Vigen: «Best var det, kan hende, det gikk som det gikk». Hadde de allierte globalistene kommet først og da befestet de norske byene, så ville det nok bare vært grushauger igjen. Norge ville blitt en eneste stor krigsskueplass.
Den 9. april 1940 kom våre frie germanske brødre oss til unnsetning i nødens stund, og fremmedveldet i Norge endte – for dessverre å vende tilbake igjen i 1945, da globalistene vant krigen og fikk styre igjen, men denne gang uten særlig politisk opposisjon.
