HISTORIE Kanoner tordnet, mitraljøser knitret, og svære fly jagde avsted over hustakene. Det var krig i Norge, 9. april 1940.
En fremmed hærmakt var trengt inn i landet, og hadde besatt de største byene og andre viktige steder. For de fleste var dette kommet så uventet at de nesten ikke kunne tro det var sant, enda de så det selv, og da det så ble klart for alle hva det var for noe forferdelig som skjedde, ble mengden grepet av redsel.
De som styrte landet, og som vi skulle stole på, rømte aller først. Konge, regjering, storting, embetsmenn og funksjonærer glemte sine plikter og sitt ansvar, og tenkte bare på å komme seg unna. Folk gikk fra arbeid, hjem, og eiendom. Bare ett mål hadde de alle sammen: å komme seg unna, berge livet.
Den viktigste grunnen til denne vanvittige panikk var at bare noen få mennesker i dette landet ante hva som måtte komme. De andre skjønte ingen ting, og mange er det som ikke forstår sammenhengen ennå.
Alle voksne mennesker i Norge visste det var krig mellom Tyskland på den ene siden og Polen, Frankrike og England på den andre. Den virkelige grunn til denne krigen kjente derimot nesten ingen: for avisene våre og kringkastinga hadde hele tiden stilt det slik fram, at det var «den forferdelige Hitler» som hadde angrepet det uskyldige Polen, og så måtte Frankrike og England hjelpe, for det hadde disse maktene lovt for lenge siden. Hvorfor de hadde gitt Polen et slikt løfte, var det ingen som brydde seg med å tenke over.
Bare et bitte lite fåtall av folket i Norge kjente til de forferdelige vilkår Tyskland hadde levd under siden dem ble påtvunget den skamløse Versaillesfreden med alle dens folkeødeleggende betingelser, og enda færre skjønte hvordan jødekapitalen hadde satt alle krefter inn for å skape partistrid og klassehat, forvirring og indre oppløsning i alle land, for på den måten å gjøre folkene modne for kommunismen og pengeveldet.
At Adolf Hitler hadde satt seg som mål å reise det tyske folket fra vanæren, samle den germanske rase og redde Europa fra undergang, det var det bare Vidkun Quisling og hans tilhengere som forsto her i landet.
Hitler hadde alt nådd det første av disse mål: å reise det tyske folket moralsk, åndelig, og økonomisk. Nå gjaldt det for jødekapitalen å hindre at germanerne og de andre kulturfolk i Europa fikk samle seg og bli enige og sterke. Men det måtte gjøres før Tyskland ble for sterkt. Det tyske rike måtte igjen knekkes og om mulig knuses.
Krigen var begynt, men det hadde ikke gått etter beregning for de land som stod mot Tyskland. Polen var alt ferdig og satt utenfor. Sovjet-Samveldet var ikke ennå nok rustet til å gå løs på Tyskland, og mellom Tyskland og Frankrike var Vestvollen, som de alt hadde brent fingrene på i flere måneder.
Foreløpig hadde derfor Tysklands motstandere bare to måter hvorpå de mente å kunne knekke sin fiende. Først skulle Tyskland sperres og sultes ut slik som under forrige krig, og så måtte det angripes fra nord, hvor de ikke hadde noen forsvarslinje, men en lang og åpen kyst.
Kunne derfor de allierte få de skandinaviske land innblandet i krigen, da ville de få gode havner og fine flybaser i høvelig avstand fra Tyskland, og de kunne angripe der de hadde vanskeligst for å forsvare seg.
