KOMMENTAR Sebastian Elofsson skriver i denne artikkelen om hvor lett det kan være å bli for påvirket av den krise vårt folk befinner seg i og dermed begynne å tvile.
Jeg har ofte hørt nasjonalister si at det ikke er verdt å kjempe mer fordi det er for sent å gjøre noe med fremmedinvasjonen og den krise vårt folk befinner seg i. Derfor synes de det er like godt å leve i komfort som en lydig slave under det sionistiske systemet til det hele er over og den hvite rasen har gått til grunne.
Hvorfor kjempe og leve et «spartansk» liv når vi uansett ikke vinner? Er det ikke like godt å hengi seg til materiell overflod og leve som solkongen selv gjorde? Det er omtrent slik de nasjonalister som ikke har noen tro resonerer. Vi snakker med andre ord om defaitister.
Selv om jeg forakter defaitisme generelt, må jeg innrømme at de har rett i at det ikke ser lyst ut for vårt folk for tiden. Men de er også et bevis på en annen tenkelig ting. Nemlig at man må bygge opp en sterk og pålitelig psyke for å kunne kjempe.
Uten en sterk psyke er det ikke mulig å være en aktiv del av kampen for vårt folks frihet og overlevelse. Det er de som er fysisk sterke, men mentalt svake, og det er de som anses som fysisk svake, men som har en sterk psyke. Selvfølgelig er en kombinasjon av begge det mest optimale, men den som ikke er sterk til sinns klarer ikke å takle de påkjenninger som et liv i kampen innebærer, uansett hvor fysisk sterk han er.
Vårt folk står overfor enorme utfordringer. Norden invaderes av rasefremmede fra den tredje verden og har blitt forslavet av fremmede krefter som ikke ønsker noe annet enn å se de nordiske mennesker utryddes. I takt med at invasjonen øker, øker også kriminaliteten. Skyteepisoder, voldtekter, drap og branner sprer seg som ild i tørt gress i hele samfunnet. Den tidligere velferdsstaten eksisterer praktisk talt ikke lenger på grunn av fremmedinvasjonen og de ondskapsfulle krefter som står bak utviklingen og plyndrer det lille som er igjen av den. Forblindet av destruktiv lære som liberalisme, feminisme og kulturmarxisme vandrer folket uvitende mot avgrunnen, villedet av en pengesterk (((anti-hvit internasjonal klikk))).
Samtidig som samfunnet kollapser, står den vanlige mann og kvinne og ser på, helt uten tanke på fremtiden. Før i tiden var styrke, mot, lojalitet og offervilje noen av dydene som dominerte den nordiske folkesjelen. Folk var disiplinerte, stolte av sin opprinnelse og sin rasemessige og kulturelle identitet. I dag er folk fullstendig oppslukt av egoisme og materialisme. Et sykelig pengebegjær, narkotika av ulike slag og enkel nytelse plager sinnet til våre sovende medborgere i dag. Materialismen har forgiftet folkesjelen.
Hvordan ser livet ut for en vanlig nordisk mann eller kvinne? På hverdagene jobber de ræva av seg på arbeidsplassen for senere å komme hjem etter en lang dag og underholdes av jødisk-amerikanske filmer, sitcoms og porno. Når så arbeidsuken er over og den etterlengtede helgen endelig har kommet, når man faktisk har tid til å gjøre noe produktivt med livet, drar nordmenn til et kjøpesenter og handler, for senere enten la seg underholde av flere jødiske filmer og serier, eller gå ut på puben og drikke seg sanseløs.
De lever for å jobbe og konsumere til storfinansen for å til slutt dø uten å ha oppnådd noe av reell verdi. Alle pengene de har tjent og brukt på unødvendige ting i løpet av livet har ingen mening når de er død. Det eneste som betyr noe når man er borte er hva man gjorde under den tiden man levde.
Flertallet av våre medmennesker begraver imidlertid hodet i sanden og ignorerer denne evige sannheten. De fortsetter villig å konsumere varer de ikke trenger og drikker seg dritfulle annenhver helg i håp om å unnslippe den dystre virkeligheten. Så kommer en ny uke og alt repeteres på nytt.
Til tross for den ekstreme overfloden av varer og midlertidige gleder, blir de aldri lykkelige. De forbruker mer og mer for hvert år som går, på jakt etter falsk «lykke», men de blir aldri fornøyde. Når de så innser at de ikke er lykkelige til tross for den komfortable tilværelsen og alle tingene de har kjøpt, sier de til seg selv at de må ha MER. Men det er ikke noe mer enn en illusjon, for når de har mer, er de fortsatt ulykkelige og sier til seg selv at de må ha enda mer. Deres umettelige materielle sult er en ond destruktiv syklus som gjentar seg gang på gang og er en av de største faktorene som bidrar til å svekke livskraften til vårt folk.
Hva er vitsen med livet hvis det bare handler om å konsumere og dø? Det er ikke rart at depresjon har blitt en ny folkesykdom når det ikke er noen mening med tilværelsen deres i dagens samfunn. Mennesket er i utgangspunktet et lidenskapelig vesen som trenger en høyere mening med livet sitt for å være lykkelig, og uten en høyere hensikt som driver oss fremover, kan man aldri være lykkelig. Uten hensikt vil man for alltid vandre på materialismens ville veier som til slutt vil føre til ens egen undergang.
365 dager i året, gjennom tykt og tynt, kjemper vi motstandsmenn for å stoppe invasjonen av vårt hellige Norden, mot den sionistiske storfinansen, forræderske «politikere» og kulturelt forfall. Jeg spør meg selv; hvorfor gjør vi alt dette? Hvorfor kjemper vi for et folk som lar seg lure av hyklere i dress og bare ser på når fremtiden deres blir tatt fra dem? Et folk som ikke tar vare på seg selv og glorifiserer døde materielle ting i stedet for det levende.
Det foregår en konstant intern kamp inni meg. En kamp mellom nasjonalsosialismen og det dekadente samfunnets materielle fristelser, mellom tro og tvil. Denne indre kampen kan rive en person fra hverandre i tusen biter. Når jeg fokuserer for mye på den alvorlige situasjonen vårt folk befinner seg i, i stedet for å fokusere på hva som må gjøres for å løse problemene, det er da tvilen min tar overhånd og de negative tankene og følelsene skyller over meg som en tsunami. Sakte men sikkert svinner kampånden og erstattes av håpløshet og bitterhet.
Men akkurat når det ser ut til at mine indre «demoner» er i ferd med å vinne den indre kampen, tennes flammen igjen i meg. Om ikke lenge går gløden over i et brennende inferno av fornyet kampvilje og de negative tankene er som blåst bort. Det er da jeg innser at tvilen min bare er illusjoner som jeg selv har skapt i hodet mitt, og jeg spør meg selv en gang til; hvorfor kjemper vi?
Som nasjonalsosialist elsker jeg mitt folk mer enn noe annet på jorden, så svaret på spørsmålet er åpenbart for meg, det er min plikt å kjempe. De generasjoner av forfedre som kom før meg ofret blod, svette og tårer for at jeg skulle leve et utholdelig liv, og det er min fordømte plikt å fortsette denne kamp for de neste generasjoner som kommer, uansett hvor mørk fremtiden ser ut.
Den nordiske motstandsbevegelsen kjemper, som jeg nevnte tidligere, mot de fiendtlige krefter som ønsker å ødelegge vårt folk, og det hver eneste dag, 365 dager i året. Vi er de eneste som tar kampen mot det sionistiske systemet på dødens alvor, mens andre står tafatte, og vi utgjør vårt folks siste forsvarslinje. Vi akter ikke å bare se på når anti-hvite krefter åpner opp våre landegrenser for rasefremmede horder, vi akter ikke å være passive når folkeforrædere hugger eget folk i ryggen med storfinansens sionistiske dolk, og vi akter ikke å kapitulere når vår edle nordiske kultur blir erstattet av en avskyelig materialistisk søppelkultur. Vi aksepterer ikke det rasemessige og kulturelle forfallet som pågår!
Vårt høyeste ønske er at folket en dag skal reise seg og styrte sine tyranner og stille folkeforræderne for retten slik at Norden igjen kan få sin frihet. Vi har et oppdrag som vi må fullføre for enhver pris; Å redde vårt folk! Og er det ikke derfor vi kjemper? For å sikre vårt folks overlevelse og skape en fremtid for dette folket, i et fritt og samlet Norden?
Utfallet av kampen vi så fanatisk utkjemper kommer til å avgjøre vårt folks skjebne en gang for alle. Utallige ganger har vårt folk med våpen i hånd avverget trusler etter trusler, og andre ganger har vi lidd nederlag, men alltid reist oss opp igjen. Men det handler ikke lenger om en midlertidig kamp som vi kan komme oss fra. Nei, denne gangen handler det om så mye mer. Dette er den hvite rasens siste kamp! En siste kamp som kommer til å gi svar på spørsmålet om å være eller ikke være. Denne gangen står bokstavelig talt alt på spill, og det er denne realitet som har fått meg til å finne ny styrke i stunder av tristhet og fortvilelse.
Det spiller ingen rolle hvor vanskelige problemene vi står overfor er, eller hvor mektige våre fiender er. Vi må aldri, aldri, under noen omstendigheter tvile på oss selv og vår seier! For om (((den evige))) går seirende ut av denne skjebnekampen, vil vårt folk bli utslettet fra jordens overflate og bare ruiner av vår store sivilisasjon vil gjenstå.
Vil vi gå inn i historien som menneskeslekten som lot seg beseire uten kamp, eller vil vi gå inn i historien som folket som nektet å gi opp og beseiret menneskehetens største fiende? Det, mine kjære lesere og kamerater, er helt opp til oss.
Jeg er uten tvil overbevist om at vi vil triumfere en dag, men det vil kreve en enorm innsats fra hver og en av oss. Å la negative tanker styre ens liv er et liv i slaveri. Vi kan ikke kvitte oss med alle negative tanker, og bare tenke positivt, for det er helt umulig. Men vi har makten til å frigjøre oss fra deres kontroll, og hvis vi gjør dette er det ingen grenser for hva vi kan oppnå. Vi må redde oss selv før vi kan redde vårt folk.
Kanskje tar jeg feil og alt virkelig er tapt, men selv om det er tilfellet spiller det ingen rolle til slutt. Det eneste som betyr noe er at vi aldri gir opp og trassig fortsetter å kjempe uansett hva som skjer. Det er mer ærefullt å møte sin skjebne med rak rygg og dø med sverdet i hånden, enn å leve og dø på kne som en slave.
Med urokkelig tro i våre hjerter og med en vilje av jern, går vi med bestemte skritt på kampens vei hvor enn den fører oss, klare til å møte vår skjebne og beseire enhver fiende som står i vår vei. La komme det som kommer!
Seier eller død!
