LESERINNLEGG I dette leserinnlegget tilbakeviser Mia Andrén defaitismens løgner og oppfordrer nordiske menn og kvinner til å gjøre det som trengs for å redde vårt folk.
«Det er for sent!», «Vi kan ikke gjøre noe» og «Stem på Fremskrittspartiet!» – høres det kjent ut?
Hvis det finnes en årsak til hvorfor det er for sent, så er det setningene ovenfor. Hvis vi velger å passivt stå og se på, er det klart at vi ikke har en sjanse. Hvordan skal vi kunne ta tilbake vårt land om vi ikke gjør noe? En stemme hvert fjerde år? På hva? Mener du at de har holdt sine løfter så langt? Tror du at de plutselig skal begynne å gjøre det?
Hver dag kan vi lese i avisene om hvordan våre såkalte ledere spytter på oss. Gjennom sine ord og gjennom sine handlinger. De fornekter oss, de fornekter hele vår eksistens som et folk. Det jeg ikke kan forstå er hvordan du kan stå og se på, hvordan du kan ta imot ydmykelsen uten å gjøre motstand?
En sterk nasjon krever sterke individer. Ikke menn som bøyer seg ved den minste motstand. Det finnes ikke et valg mellom et komfortabelt liv eller ødeleggelse. De dagene er for lengst borte. Forandringen skjer ikke med regjeringen, forandringen skjer hos oss, folket. Vi må reise oss, ikke begrave oss dypere inn i fornektelser og unnskyldninger.
Om vi gjør nasjonalsosialismen til en hverdag så har vi allerede begynt med forandringen. Vi må synes, vi må høres og fremfor alt må vi ikke skjemmes over fargen på huden vår, eller for kjærligheten til vårt folk. Vi har ingenting å skamme oss over. Vi har bygget opp en stor nasjon og om andre mennesker ikke kan akseptere det, så skal ikke det lastes oss. Det er deres ansvar.
«Vi kommer når det blir strid!» og «Å dele ut flyveblader er vel ingen kamp?» – høres dette kjent ut?
Å tenke at man skal ta til motet når det virkelig gjelder, men samtidig ikke være i stand til å skjære ut et stykke papir er bare enda en unnskyldning på haugen av praktiske løgner. Er du redd for å stå opp for dine meninger? Hvordan skal du da være der når det virkelig gjelder?
Det første trinnet er ikke krig. Det første trinnet er organisering. Uten tropper kan man ikke planlegge slaget. Uten soldater kan man ikke forsvare sitt folk. Uten menn som står opp for kvinnene og for hverandre, vil ingenting skje. Så lenge du sitter hjemme og venter på den rette muligheten kommer vår fiende til å vinne stadig mer mark.
Om du ikke våger å dele ut flyveblader, vil du heller ikke våge når det gjelder. Feighet vil ikke forsvinne bare fordi situasjonen endrer seg.
Følelsen av å være sammen med andre likesinnede mennesker er forfriskende og kan få både motet og kampviljen til å vokse seg stor. Alene er man aldri sterk. Kom inn i fellesskapet og kjenn på lykkefølelsen av å ikke lenger være alene, av å tilhøre et fellesskap – et folk. Du vil ikke bli skuffet.
/Mia Andrén
