Hvordan kan de vite? – del tre: Sobibor

«HOLOCAUST» Vedrørende mangelen på fysiske bevis og upålitelige vitnesbyrd om «dødsleiren» Sobibor.

I den pågående undersøkelsen av svaret Holocaust Denial on Trial (HDoT) gir på spørsmålet «hvordan visste de hva som skjedde i Treblinka, Sobibor og Belzec«, så vil jeg begynne med en undersøkelse av Sobibor. For å hjelpe meg på veien vil jeg benytte meg av «Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno.

Som du sikkert husker så nevnte HDoT at ulike rapporter formet deres kunnskap om hva som skjedde i de påståtte dødsleirene. I denne offisielle rapporten ble det innrømmet at de ikke klarte å samle detaljer om de påståtte gasskamrene:

2.3.2. Rapport fra «Hovedkommisjonen for undersøkelse av tyske forbrytelser i Polen» (1947)

En ti-siders redegjørelse om «Sobibór utryddelsesleir» dukket opp i Bulletinen fra «Hovedkommisjonen for undersøkelse av tyske forbrytelser i Polen» i 1947. Den er basert på:

«uttalelsene fra tidligere jødiske fanger i leiren og fra en rekke polakker – hovedsakelig jernbanepersonell, samt ekspertuttalelser og undersøkelser utført på stedet.»

Om rommene der massemordet angivelig ble utført, uttalte kommisjonen (s. 52):

«Uheldigvis har det ikke vært mulig å samle noen detaljer om kamrene der mennesker ble drept. Årsaken er at ingen av de tidligere fangene som ble avhørt under undersøkelsene, var direkte til stede i nærheten av kamrene; på den annen side må vi understreke at arbeidere ansatt i andre deler av leiren ikke hadde tilgang til den delen av leiren som omfattet kamrene. Bevisene som er samlet tyder på at kamrene var plassert i en bygning over bakken og besto av tre på innsiden. Ytterveggene til denne bygningen var laget av sement. Den inneholdt trolig 5 kamre, som kunne romme rundt 500 personer. De ble drept ved hjelp av eksosgasser produsert av en motor plassert ved siden av kamrene og koblet til dem med rør.»

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno, side 25.

Hva med vitnesbyrd? Miriam Novitch, en anerkjent «holocaust»-historiker, samlet 25 uttalelser fra tidligere fanger. Disse uttalelsene motsier den offisielle fortellingen og trosser virkeligheten:

Vitnesbyrdet gitt av Hella Felenbaum-Weiss er også i åpenbar uenighet med den offisielle versjonen av Sobibór:

«En dag brakte en konvoi fanger i stripete pyjamas til leiren. De var ekstremt tynne, og hodene deres var barbert; kvinner og menn så like ut og de kunne knapt gå. Rykter spredte seg om at disse menneskene, omtrent 300 av dem, kom fra Majdanek hvor gasskamrene var ute av drift. Da de gikk av toget, kollapset de bokstavelig talt. SS Frenzel møtte dem og helte klorid på hodene deres, som om de allerede var døde. Ankomsten av en annen konvoi opprørte meg på samme måte. Det ble antatt at de kom fra Lvov, men ingen visste sikkert. Fangene hulket og fortalte oss en fryktelig historie: de hadde blitt gasset på veien hit med klor, men noen overlevde. Likene til de døde var grønne og huden deres hadde flasset av.»

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno, side 32/33.

Jeg lurer på hva HDoT ville ha å si om disse påstandene fra disse «holocaust-overlevende»:

Vi kan sette pris på det vitenskapelige nivået i denne boken gjennom de grusomme historiene fortalt av Miriam Novitchs vitner, som følgende:

Ber Freiberg:
«Så fant nazistene ny underholdning: de sydde igjen buksebena til fangene og satte inn rotter. Ofrene skulle stå stille; hvis en av dem beveget seg, ble han slått i hjel.» (s. 75)

Eda Lichtman:
«Shaul Stark passet på gjess; han matet dem og veide dem hver dag. En gang ble en gås syk og døde. Frenzel, Bredov, Wagner og Weiss pisket Stark til døde. Mannens siste ord var: ‘Hevn meg, kamerater, hevn meg.'» (s. 57)

Moshe Bahir:
«Den første av dem [SS-mennene] som jeg møtte da jeg kom til leiren, var Oberscharführer Gustav Wagner. […] Han ville rive babyer ut av mors armer og rive dem i stykker med hendene.» (s. 149)

«Noen ganger ville Grot ha seg en spøk; han ville gripe en jøde, gi ham en flaske vin og en pølse på minst en kilo og beordre ham til å spise det i løpet av noen minutter. Når den ‘heldige’ mannen klarte å utføre denne ordren og vaklet av rusen, ville Grot beordre ham til å åpne munnen vidt og urinere i munnen hans.» (s. 150f.)

«Oberscharführer Paul Bredov, 40 år gammel, en berlinboer, var et menneskelig beist i full forstand. Hans direkte oppgave var å ha ansvaret for Lazarett [sykehuset], men han hadde andre jobber i leiren. Hans elskede hobby var målskyting. Han hadde en daglig ‘kvote’ på å skyte og drepe femti jøder, alt med sin automatiske pistol som aldri var skilt fra ham selv for et minutt gjennom dagen.»

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno, side 34.

Det er interessant å merke seg at Moshe Bahir vitnet i Eichmann-rettssaken.

HDoT nevner ingen undersøkelse før 2007. Dette kan delvis skyldes at de ikke ønsker å forklare hvordan de påståtte gasskamrene ble oppdaget i 1945, dekket over på 1960-tallet og deretter ‘oppdaget’ i 2014 – en interessant historie som du kan lese om her. Faktisk er det ingen omtale av å finne gasskamre.

Sobibor

I 2001 undersøkte Kola området rundt Sobibor, og identifiserte definitivt syv store graver og flere leirbygninger. I 2007 gjennomførte den kjente israelske arkeologen Yoram Haimi, sammen med flere andre arkeologer, en undersøkelse ved Sobibor. De lokaliserte mange artefakter og kartla leirbygningenes plassering. Haimis arbeid ved Sobibor pågår fortsatt og har nylig blitt dokumentert i en rapport. I 2012 ble han bedt om å utføre ytterligere arkeologisk arbeid slik at et nytt minnesmerke kunne reises.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD: HOW WE KNOW ABOUT THE OPERATION REINHARD DEATH CAMPS

HDoT skal motbevise «holocaust»-benektelse her. Ingen som faktisk er interessert i og kunnskapsrik om «holocaust»-revisjonisme vil endre mening etter å ha lest det patetiske avsnittet ovenfor. Hvorfor ble det ikke gjort noen undersøkelse før 2001? Hvor store var gravene som Kola fant og hvor mange lik var i dem? Hvilke slags artefakter og bygninger fant Haimi og teamet hans? Hvorfor kan du ikke lenke til funnene deres eller i det minste gi en bedre beskrivelse enn «en rapport»? Ingenting i dette avsnittet, eller hele artikkelen, forteller leseren hvordan de visste hva som skjedde. De eneste som vil bli fornøyde med dette er folk som vil tro på fortellingen og trenger å bli beroliget.

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» svarer på alle disse spørsmålene og tar også opp spørsmål som HDoT heller ikke vil svare på. Fra feilene i Kolas undersøkelse til hva Haimi egentlig fant (avsnitt 5.5). Disse svarene fører oss ikke til de konklusjonene de ortodokse «holocaust»-historikerne hevder.

Siden dette er for mye materiale for ett innlegg, vil jeg ta for meg de syv massegravene som Kola oppdaget. De støtter ikke påstanden om at 167 000 mennesker ble drept i Sobibor, og Kolas funn setter faktisk den offisielle fortellingen i tvil.

Når det gjelder antallet lik som finnes i massegravene, er funnene i Kolas studie ufullstendige, ettersom det ikke ble gjort noe forsøk på å kvantifisere mengden menneskelik i gravene:

5.2.3. Massegraver identifisert av Kola

I sin beskrivelse av de oppdagede massegravene gir Kola svært lite data, kvalitativt eller kvantitativt, om det faktiske innholdet i gravene slik det ble avslørt av de relevante boreprøvene. Som ved Bełżec ble ingen av massegravene utgravd, og det ble ikke gjort noe forsøk på å kvantifisere mengden av menneskelige levninger i dem. Den eneste reelle kvantitative uttalelsen om innholdet i gravene finnes i følgende avsnitt:

«Totalt ble det gjort 1 805 boringer på 4 hektar. I 1 107 av disse ble det oppdaget en naturlig, antropogent uberørt stratigrafi, der naturlig, gulaktig sand (archeologisk steril) forekom under et nyere lag av humus (i gjennomsnitt 0-30 cm). Gravrester ble funnet i 128 boringer. De er samlet i syv uttalte grupper som kan antas å være separate graver som inneholder levninger av ofre for massemord. De fleste av disse gravene inneholder kremerte menneskebein. Gravbunnene nådde en dybde på ca. 4 meter fra overflaten. Bare i ett tilfelle (grav nr. 3) nådde bunnen en dybde på 5.80 m. Særlig merkbare spor etter kremering forekom i de nedre delene av gravene hvor tydelige lag av forkullede bein, med en tykkelse på opptil 40-60 cm, kunne identifiseres.»

Man bør merke seg at Kola ikke gir en klar definisjon av hva han mener med «tydelige lag.» Snakker vi om lag som mer eller mindre utelukkende inneholder aske, eller om aske blandet med sand eller annet materiale? Videre vil man gjerne vite hvor mange av de 128 boringene som faktisk avdekket betydelige mengder menneskelige levninger, og ikke bare bevis på jordforstyrrelse.

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno, side 126.

Noen av likene som ble funnet under boringen av gravene var uforbrente. Dette går imot påstanden om at tyskerne brente likene for å skjule sine påståtte forbrytelser. Tyskerne i Sobibor-leiren ville hatt et helt år på å grave opp og brenne de hypotetiske 80 000 likene som var begravd før de ble kremert, så hvorfor gravene med ukremerte lik? Følgende passasje er fra en ortodoks «holocaust»-historiker, Yitzhak Arad, og bekrefter påstanden om at likene ble brent:

Kapittel 23: Utslettingen av forbrytelsene

De hundretusenvis av jødene som hadde blitt drept i dødsleirene under Operasjon Reinhard i løpet av våren og sommeren i 1942 ble opprinnelig begrav i enorme groper som hadde blitt forberedt med denne hensikten. Kremasjonen av likene i leirene Sobibor og Belzec begynte i høsten 1942 og i Treblinka i mars 1943 …

Sobibor var først. Grunnene til operasjonen der var lokale. Som et resultat av varmt vær sommeren 1942 så begynte de begravde likene å hovne opp, og de tett pakkede massegravene reiste seg opp av den omkringliggende overflaten. Hele området ble infestert av skadedyr og en forferdelig stank la seg over leiren og dets omkringliggende områder. Leirkommandantene fryktet at drikkevannet, som kom fra gravde brønner, skulle blir kontaminert og forgiftet. Derfor ble beslutningen om å begynne å brenne kroppene i Sobibor gjort. En stor gravemaskin ble fraktet til leiren; en spesiell gruppe av jødiske fanger ble også tilordnet dette arbeidet. De dekomponerte likene ble tatt ut av gropene av gravemaskinen og arrangert på stor grill bygget av gamle jernbanespor lagt over en tom grop.

«Unterscharführer Becher Warner, som tjente som en sjåfør i Sobibor fra august gjennom november 1942, vitnet i Sobibor-rettsaken: «Likene ble tatt ut fra gasskamrene og kremert på en spesielt forberedt grill. Asken og etterlevningene av kroppene ble begravet i et spesielt designert sted, og senere ble en skog plantet der… Som jeg allerede har sagt, så pleide jeg å bringe mat til leiren og også ved for å kremere de drepte …»

«Belzec, Sobibor, Treblinka: The Operation Reinhard Death Camps», av Yitzhak Arad, kapittel 23.

Når du ikke er en ortodoks «holocaust»-historiker, har du ikke begrensningen av at forskningen din må gå overens med den offisielle fortellingen, du er fri til å utforske andre alternativer, slik det gjøres her:

Hvor kom de ukremerte likene fra? En hypotese kan være at de er restene av fanger skutt under opprøret. Ifølge Arad var antallet skutt under opprøret eller henrettet etterpå mellom 380 og 420. Ettersom leiren ble hastig avviklet i løpet av de påfølgende ukene, og det var mangel på arbeidskraft i dagene rett etter opprøret (demonteringen av leiren ble angivelig gjort av en gruppe jøder hentet fra Treblinka), er det mulig at likene deres ble begravd uten forutgående kremasjon.

«Sobibór—Holocaust Propaganda and Reality» av Jürgen Graf, Thomas Kues og Carlo Mattogno, side 129.

Jeg er ennå ikke overbevist om at de ortodokse «holocaust»-historikerne faktisk visste hva som foregikk i Treblinka eller Sobibor. Kanskje vil ting være annerledes med Belzec.