Hvordan kan de vite? – del to: Treblinka

«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan det finnes nesten intet empirisk evidens for massemordet på 900 000 jøder ved Treblinka.

I del én begynte jeg å undersøke forklaringen som Holocaust Denial on Trial, eller HDoT, ga for hvordan de ortodokse «holocaust»-historikerne visste hva som skjedde i Treblinka, Sobibor og Belzec.

I dag skal jeg undersøke Treblinka. Boken «Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno og Jürgen Graf, har en omfattende samling rapporter om Treblinka. La oss se på et par av dem.

Følgende er en påstand fra Vassili Grossmann som også skrev «The Hell Called Treblinka». Ifølge Wikipedia: «Grossmans øyenvitnerapporter om en nazistisk utryddelsesleir, etter oppdagelsen av Treblinka, var blant de tidligste beretningene om en nazistisk dødsleir av en journalist». Manuskriptet der denne påstanden ble skrevet ble utgitt i 1945 i en tyskspråklig bok kalt «Die Vernichtungslager Maidanek und Treblinka», av Konstantin Simonov.

De nye kamrene var hver på syv ganger åtte meter, eller femtiseks kvadratmeter i areal. Den totale overflaten av disse ti kamrene utgjorde 560 kvadratmeter, og hvis man la til arealet av de tre gamle kamrene, som ble tatt i bruk ved ankomsten av små grupper, hadde Treblinka til disposisjon et totalt brukbart dødelig areal på 635 kvadratmeter. 460 til 500 mennesker ble presset inn i ett kammer om gangen. Når de var fullt lastet, utslettet derfor de ti kamrene under én operasjon i gjennomsnitt 4 500 mennesker.

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno, side 22.

Vi skal altså tro at 4 500 mennesker ble stappet inn i et område på 635 «dødelige» kvadratmeter? 635 kvadratmeter er 40% av arealet til en hockeybane. Det tror jeg ikke på.

Neste er en rapport som ble levert av den dekorerte polske obersten Marian Muzkat til FNs krigsforbryterkommisjon. Det høres veldig offisielt og legitimt ut. Det er ingen grunn til å tro at tyskerne ikke ville bygge en «dødsbro» midt i en krig mens de angivelig prøvde å drepe alle jødene i Europa. Ingen grunn i det hele tatt.

e. Marian Muszkat

I 1948 utarbeidet en Marian Muszkat en ‘dokumentasjon’ i Polen for FNs kommisjon for etterforskning av krigsforbrytelser, hvor Treblinka ble nevnt og hvor flere tidligere innsatte fra leiren ble sitert. Som et eksempel siterer vi her et utdrag fra ‘erfaringsrapporten’ til vitnet Jan Sułkowski:

«Tyskerne bygde en såkalt ‘dødsbro’ som bestod av et stillas 3-4 meter høyt. Tyskeren [Lampert] plukket ut noen jøder og beordret dem til å klatre opp på broen. Under klatringen ble jødene skutt på. Hvis det var en jøde som, ved et mirakel, klarte å klatre helt til toppen, ville han bli beordret til å ta av seg skoene og holde dem over hodet. Dette akrobatiske trikset var veldig vanskelig å utføre ettersom hele stillaset gynget. Deretter ble jøden skutt. Jeg så selv SS-mennene more seg med dette ‘uskyldige’ spillet.»

Øyenvitnet Leon Finkelsztejn forteller:

«Bilitz Alfred og Gens Adolf sto ved inngangen til gasskamrene og skar av kvinnens bryster med lange kniver.»

To andre øyenvitner, Hejnoch Brenner og Zygmunt Blacherski, hadde også sett hvordan Bilitz skar av kvinners bryster. – Under rettssaken mot John Demjanjuk i Jerusalem ble ikke Alfred Bilitz og Adolf Gens lenger nevnt; det var tiltalte Demjanjuk som ble anklaget for å ha stått ved inngangen til gasskammeret(ene) og hakket av kvinners bryster etter eget ønske med en dolk eller et sverd når han måtte ønske det.

Etter fremvisningen av denne ‘dokumentasjonen’ fulgte en lang periode med stillhet når det gjelder emnet Treblinka, og i hele 18 år dukket det verken opp bøker eller bemerkelsesverdige artikler om leiren. Først i 1966, etter den store Frankfurt-Auschwitz-rettssaken, kunngjorde øyenvitner og kronikører igjen sin intensjon om å bli hørt.

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno, side 26/27.

Nå la oss dykke ned i de fysiske undersøkelsene:

Treblinka

Som nevnt ovenfor, gjennomførte den sentrale kommisjonen for etterforskning av tyske forbrytelser i Polen allerede i 1945 en undersøkelse av dødsleiren Treblinka. Under denne undersøkelsen gravde de opp flere graver i Treblinka og fant mengder med aske, bein og kroppsdeler. Ingen andre undersøkelser ble utført før i 2010, da Caroline Sturdy Colls, en rettsmedisinsk arkeolog, startet en vitenskapelig undersøkelse av området. Ved bruk av GPR (Ground Penetrating Radar) har Colls foreløpig identifisert «et antall begravde groper» som er «betydelige i størrelse og veldig dype, hvor spesielt en er 26 ganger 17 meter [85 ganger 58 fot]». Colls bemerket: «Ytterligere fem groper av forskjellige størrelser og også minst så dype» ligger nær den store gropen. Videre, «gitt deres størrelse og beliggenhet, er det sterke argumenter for at de representerer gravområder». Colls arbeid har mottatt anerkjennelse og gjenopplivet offentlig interesse for dødsleirene.

Holocaust Denial on Trial: OPERATION REINHARD: HOW WE KNOW ABOUT THE OPERATION REINHARD DEATH CAMPS

I 1945 fant den polske regjeringen, som var okkupert av det kommunistiske Sovjetunionen, «mengder» med aske, bein og kroppsdeler. Selvfølgelig nevner ikke HDoT hva denne mengden er. Heldigvis gir Mattognos bok om Treblinka oss denne viktige informasjonen. Omtrent 300 kropper ble funnet. Husk, det hevdes at 900 000 jøder ble drept i Treblinka.

Den 22. og 23. august dro den sovjetiske etterforskningskomiteen, ledsaget av lokale polske tjenestemenn, til Treblinka for å gjennomføre undersøkelser på stedet. Tre massegraver og 13 individuelle graver ble oppdaget. Ekshumeringen av kroppene ga følgende bilde:

1. Grav på 10 m × 5 m × 2 m i dimensjon, med 105 kropper, som hadde blitt begravet i lag på 5 til 7 hver. På hvert lag av kropper var det lagt et lag med jord på 45 til 50 cm tykkelse.

2. Grav på 10 m × 5 m × 1,9 m i dimensjon, med 97 kropper i lag på henholdsvis 5 til 6 kropper, med jordlag på 50 cm tykkelse mellom.

3. Grav på 10 m × 5 m × 2,5 m i dimensjon, med 103 kropper i lag på 5 til 6 hver, med jordlag på 50 cm tykkelse mellom.

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno, side 77.

I november 1945 gjennomførte det polske statsadvokatkontoret, sammen med representanter fra den jødiske sentrale historiske kommisjonen, en ny undersøkelse. Ingen massegraver ble funnet. Etterrsom de ikke ble funnet, er imidlertid ikke konklusjonen Łukaszkiewicz trekker at det kanskje ikke var massedrap som foregikk, men heller at kroppene må ha blitt brent.

Łukaszkiewicz oppsummerte undersøkelsene utført en måned tidligere på det stedet som følger:

«Under arbeidet på området fant jeg ingen massegraver, noe som, i forbindelse med vitneutsagnene fra Romanowski og Wiernik, fører til konklusjonen at nesten alle ofrenes kropper ble brent, desto mer siden leiren ble likvidert tidlig og morderne hadde mye tid. Leirens grunn ble pløyd og sådd. Ukrainere ble bosatt der; de flyktet før Den røde armés ankomst (vitner Kucharek og Lopuszyński)».

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno, side 87.

Ingen annen undersøkelse ble gjennomført på 65 år. 65 år! HDoT gjentar dette faktum som om det ikke er noen stor sak, og kanskje det ikke ville vært det hvis «mengden» av kropper i massegravene var i hundretusener og ikke bare hundrevis. Treblinka var åstedet for den påståtte forbrytelsesscenen for rundt 900 000 jøder. Man skulle tro at mer omfattende undersøkelser ville vært av interesse.

Caroline Sturdy Colls sin «vitenskapelige undersøkelse av området» fra 2010 var ikke en grundig arkeologisk utgraving som man kanskje ville forestille seg. Her beskriver hun prosessen og forsøker å få sin arkeologiske studie uten graving til å virke legitim:

Intervjuer: Hvilken teknologi har du brukt for å undersøke stedet?

Sturdy Colls: Jeg brukte en rekke ikke-invaderende teknikker ved Treblinka, og det dette betyr er, som du ganske riktig påpekte, at bakken ikke ble forstyrret på grunn av jødisk gravlov, så metodene som ble brukt involverte ingen form for jordforstyrrelse eller utgraving, og dette tillot oss å undersøke det historiske og vitenskapelige potensialet til Treblinka, men åpenbart var det veldig viktig at vi anerkjente dens religiøse og minneverdige betydning også. Så teknikkene som ble brukt, det var en prosess med arkivforskning som innebar å se på dokumentariske opptegnelser, gjennomgå historiske data hvis du vil, se på kjente data og vurdere dem med et arkeologisk blikk, altså se etter informasjon om landskapet. Deretter var det en prosess med å lete etter luftfotografier av stedet, fotografier tatt fra bakken, vitneberetninger, planer som hadde blitt laget, osv., for å bygge opp en database med informasjon slik at når jeg gjorde undersøkelsen, kunne alt dette bekreftes mot mine resultater. Så i feltet innebar dette feltvandring, altså vurdering av landskapet, topografisk undersøkelse som brukte avansert GPS og totalstasjonsmåling for å avgrense funksjoner på en plan av stedet, noe som tillot oss å registrere mikro-topografiske endringer som kan indikere begravde funksjoner. Og også for å vurdere synligheten av andre funksjoner, som en rekke gjenstander som faktisk ble identifisert i en ganske avsidesliggende del av stedet. Deretter gikk jeg videre til å se under bakken og brukte en rekke geofysiske teknikker, så ganske ofte nevnt er bakkepenetrerende radar, og dette var en av metodene som ble brukt, men dette ble også bekreftet med andre metoder som oppdager andre fysiske egenskaper i jorden. Så jeg brukte også motstandsundersøkelse og en utvidelse av det som tillater 3D-avbildning av begravde rester også, for å sikre at alle egenskapene til de begravde restene kunne karakteriseres nøyaktig.»

«Treblinka—Extermination Camp or Transit Camp?», av Carlo Mattogno, side 312.

Som Germar Rudolf så treffende uttrykker det: «Å finne forstyrrelser i jorden med bakkepenetrerende radar beviser bare at jorden har blitt forstyrret der».

Kanskje jeg ikke burde gi Caroline Sturdy Colls for hard kritikk. Tross alt, hvis hennes funn hadde gått imot den offisielle «holocaust»-fortellingen, kunne hun ha blitt arrestert for «holocaust»-benektelse. For mer om hvordan Sturdy Colls opererer, klikk her og her.

Så, HDoT, med tanke på de utroverdige rapportene og de ufullstendige undersøkelsene, fremstår det fortsatt uklart for meg hvordan de ortodokse «holocaust»-historikerne visste hva som skjedde i Treblinka. Kanskje min studie av Sobibor og Belzec vil gi bedre resultater.