GEOPOLITIKK Stanley Kubricks «Dr. Strangelove» hadde premiere i USA 29. januar 1964, altså et rundt jubileum i disse dager, noe som kan vise seg å bli mer symbolsk enn vi setter pris på. Flere politiske kommentatorer hevder nå at Vesten befinner seg i en pre-revolusjonær fase og tilstand. Dette skjer samtidig som den politiske eliten i Vesten bearbeider befolkningen til å akseptere sin egen, og menneskehetens, utslettelse.
Den liberale verdensorden, de liberale demokratiene, har ikke mer å gi og dets momentum er tapt. Samtidig er den så høy på seg selv, paranoid og totalitær nok i sin natur at den ikke aksepterer potensielle utfordrere eller konkurrenter. Kjennetegnet på det liberale demokratiet er tross alt at det setter systemet foran menneskene; det snakker mer om trusselen fra andre styreformer enn å lytte til befolkningen. NATO og de vestlige militære lederne bearbeider nå da sine respektive befolkninger på en krig, først og fremst med Russland og med stor sannsynlighet utkjempet med atomvåpen, og de leter med lys og lykt etter et påskudd til å angripe.
De har en etter en fått plantet sine historier i sine respektive lands nyhetsredaksjoner i det som mest sannsynlig er en koordinert kampanje som skal gå rett inn amygdala, delen av hjerne som oppfatter fare, utløser fryktrespons og aktiviserer adekvat respons. Dette parallelt med at den politiske eliten byr om kapp om hvor mye penger og hvor store menneskelige ressurser som skal mobiliseres til denne etter hvert Totale Krigen, hvor hele samfunnet skal innhylles og forblindes i en krigståke.
Én ungdomspolitiker mente i Politisk Kvarter sågar at vi burde se til Israel som modell, hvor hele folket ikke bare stiller seg bak hæren, men er hæren, og hvor hele nasjonen er forent gjennom og ved denne (ungdomspolitikeren burde begynt med å spørre seg selv hvorfor vi må til Israel for å finne en modell for samhørighet, felles identitet og fellesskap, hvorfor har vi ingen eksempler på dette i Europa?). I vinter har da også europeisk ungdom vært «lærlinger» ved å være utstasjonert som soldater i Middelhavet. Ikke for å senke NGO-skip og dermed stoppe flyktningstrømmen til Europa, men for å bistå Israel i sin slakt av palestinere.
Venstresiden, så lenge den eksisterte, var uforlignelig i sine politiske analyser. Det finnes derimot intellektuelle også i Europa i dag, som vi kan nyttiggjøre oss for den politiske analysen, selv om disse personlig ikke nødvendigvis samsvarer med oss ideologisk. En av disse er franskmannen Emmanuel Todd, historiker, antropolog, demograf, sosiolog og statsviter ved National Institute of Demographic Studies i Paris. Som en av de siste genuine intellektuelle, i hvert fall i Europa, så er integritet, sannhet og tankens frihet ledestjernen for Todd, og ikke nødvendigvis hvor tankens virksomhet vil føre, hvilket resultat som blir stående. Mest kjent er han nok for å ha forutsett Sovjetunionens fall, men nå mener han altså å se konturene av de samme tendensene i Vesten.
I den nylig publiserte boken «La Défaite de l’Occident», Vestens nederlag, hevder franskmannen at Vesten på mange måter allerede har falt. Og «Vesten» i denne konteksten vil da si de prinsippene, verdiene og folkene som frembrakte det som til for noen ti-år siden ble definert som «Vesten». Den har virket i en form for zombie-modus en periode og vil snart nå et nullpunkt, «stage zero» som Todd kaller dette. Dette nullpunktet er når det nye Vesten har erstattet det gamle ved å nå et kritisk punkt i sin utbredelse og sementering, lignende kreft med andre ord. Landmassen og institusjonene består selvsagt noenlunde intakt, men dette er uansett underordnede kategorier som ikke er definerende for Vesten. Dette nye er da kabalens «Vesten», med Biden, Trudeau, von der Leyen, Macron og Schols som fremste representanter, og disse har fylt definisjonen av denne med helt nytt innhold. Mer spesifikt peker Todd på noen punkter for å vise hva han mener har skjedd: oppløsning av nasjonalstaten, religionens utslettelse, de-industrialisering, katastrofalt lavt nivå av barnefødsler (koblet sammen med liberal abortpolitikk og en promotering av en LHBTQP-livsstil), en generell nedbrytning av moral, en inversjon av begrepet sannhet og en nihilisme koblet med en tro på egen eksepsjonalisme som fører til krig og ødeleggelse verden over. Disse påvirker hverandre gjensidig og forsterker da tendensene.
Vi må da ikke forveksle dette Frankenstein-monsteret med det opprinnelige og genuine Vesten, med folkenes Vesten. «Vesten» er ikke «Vesten», Dorothy er ikke i Kansas lengre; det ligner, men nyansene kan som sagt drepe, og det på industriell skala. Faren for nasjonalsinnede er da at vi blir revet med emosjonelt i jingoismen fra de vestlige militære tenketankene, med det resultat at vi ender opp med å sementere makten til de samme kreftene som bruker resten av tiden sin på å bytte ut sin egen befolkning. Der de som ikke byttes ut i stedet må kastreres, fysisk så vel som åndelig. Hadde de ikke brukt hele etterkrigstiden på å bryte ned følelsen av et folkefellesskap ville en organisk følelse av en felles historie og skjebne materialisert seg uavhengig av politiske instrukser, men da hadde vi kjempet for blod og jord, ikke vår egen utslettelse fra historien, noe som naturlig nok ville hatt fatale konsekvenser for de som nå har makten. Som en forsmådd sosiopatisk og voldelig eks-partner forsøker nå disse regimene å appellere med patos at det var ikke slik ment, alt skal bli bra, bare én runde til, bare én krig til. Forhåpentligvis har de imidlertid gravitert så pass langt fra folket at sistnevnte ikke lengre vil bli fanget i malstrømmen.
