FLYKTNINGKRISEN Formann Mike Peinovich for National Justice Party belyser hvordan Israel alltid har vært drivkraften bak flyktningkrisen som i dag herjer Europa.
Vår verden har betraktet med sjokk og forferdelse den jødiske bombarderingen av uskyldige sivile i Palestina de siste dagene. Tydeligvis innser til og med Israel at deres handlinger er uforsvarlige, ettersom de Israelske forsvarsstyrkene (IDF) den 15. mai sprengte en bygning som huset Associated Press (AP) og andre medieorganisasjoner i Gaza med intensjon om å stanse bildene av palestinsk lidelse fra å nå resten av verden. I etterkant av angrepet på AP økte Israel bombingen av sivile mål og drepte dusinvis av palestinere med luftangrep mot tett befolkede strøk.
Men den sionistiske strategien hviler på mer enn simpelthen brutal avstraffelse av palestinere og andre arabiske folk som står opp mot dem. De gjør også bruk av ekstensive nettverk av jødisk-styrte NGO-er og byråer for integrering av flyktninger i vesten for å tømme Midtøsten for potensielle motstandere.
Siden grunnleggelsen av den jødiske staten i 1948 så har omplassering av flyktninger utenfor dens grenser vært et viktig strategisk mål. I 2013 avslørte en artikkel i den
Israelske avisen Haaretz hemmelige arkiverte dokumenter som viser at sionistiske jøder helt fra begynnelsen av betraktet Europa som det ønskelige målet for arabere de hadde gjort hjemløse.
I den første halvdelen av 1960-tallet fortsatte utenriksdepartementet [til Israel] å undersøke planer om å oppmuntre emigrasjon av arabiske flyktninger fra Midtøsten til Europa, spesielt til Frankrike og Tyskland. En mulighet som ble tatt i betraktning var å finne arbeid til dem i Tyskland, som på dette tidspunktet hadde stort behov for arbeidende hender. I løpet av 1962 undersøkte israelske embetsmenn muligheten om å finne arbeid for palestinske flyktningarbeidere i Tyskland, Østerrike og Sveits. De første undersøkelsene som ble gjort for denne planen, kjent som «Operation Worker», og korrespondansen involvert, ble holdt fullstendig hemmelig.
Planen ble til slutt henlagt ettersom datidens israelske statsminister Golda Meier fryktet den vil skape en enorm motstand i den tyske befolkningen. I 1960 var Israels posisjon langt svakere og mindre sikker enn den er i dag, så slike dristige planer var nødt til å utsettes til et senere tidspunkt. Det demonstrerer imidlertid at å påtvinge Europa arabere som en form for rasemessig hevn var i tankene til jøder i Israel helt fra begynnelsen.
Demografi har alltid vært et hovedpunkt for Israelsk politikk, og deres kontroll over vestlige regjeringer har lenge blitt brukt for å sikre at jøder forblir den demografiske majoriteten i deres nylig beslaglagte territorium. Meier brukte jødisk makt som et pressmiddel i Washington for å ødelegge en plan frontet av president Kennedy i 1961 om å tilby repatriering til Israel til de på det tidspunktet 1,1 millionen palestinske flyktningene drevet på flukt av krigen i 1948.
Nær slutten av 1961, i etterkant av president Kennedys initiativ, så ble Dr. Joseph Johnson, fra Carnegie-stiftelsen, utnevnt som en spesiell representant for å takle problemet og arbeide med partiene involvert for å finne en løsning. Planen han kom fram til − å distribuere spørreskjemaer til palestinske flyktninger og tillate de som ønsket det å returnere til Israel, med garantier om deres sikkerhet − skapte en dyp redsel i Jerusalem.
Meir, som var forskrekket av ideen, brukte all innflytelse under hennes kommando i Washington for å sikre at planen møtte en hurtig død.
Det rene bruddet
Hele historien om den arabiske-israelske konflikten er for vidstrakt for denne artikkelen, men røttene til den nåværende flyktningsinvasjonen kan spores tilbake til året 1996 da den såkalte neokonservative bevegelsen ble formalisert gjennom publiseringen av det nå beryktede memoet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm» forfattet av flere jødiske utenrikspolitiske analytikere ved det Israelske instituttet for avanserte strategiske og politiske studier i Washington DC. Forfatterne inkluderte den velkjente jødiske krigshisseren Richard Perle, og jøden David Wurmser som senere skulle tjene som en politisk rådgiver vedrørende Midtøsten for visepresident Dick Cheney i løpet av George W. Bush-administrasjonen.
«Det rene bruddet»-memoet anbefalte at Israel skulle bryte med sin gamle strategi som gikk ut på å bruke USA simpelthen for defensiv militær assistanse og diplomatisk dekke, og i stedet starte en aggressiv krig mot hele den arabiske verden og Iran ved å bruke det amerikanske militæret som en proxy-hær. Det la dessuten spesiell vekt på å knuse Irak og Syria.
Israel kan forme sitt strategiske miljø, i samarbeid med Tyrkia og Jordan, ved å svekke, gjerde inn og til og med presse Syria tilbake. Denne innsatsen kan fokusere på å fjerne Saddam Hussein fra makten i Irak — et viktig strategisk mål for Israel i seg selv — som et redskap for å stanse Syrias regionale ambisjoner.
Ett år senere, i 1977, startet de jødisk-sionistiske «intellektuelle» William Kristol og Robert Kagan det nå beryktede «Project for the New American Century» (PNAC) som anbefalte at USA skulle utføre en massiv militær opprustning for å påtvinge «demokrati» verden rundt. Av de 25 som signerte PNACs uttalelse om dens prinsipper var 15 jødiske og 10 var en del av Bush administrasjonen, inkludert nestlederen for forsvarsdepartementet, Paul Wolfowitz. Richard Perle har dessuten vært styreformann for PNAC.
PNACs fokus var «regimeendring» i Irak, men anerkjente imidlertid at uten en «katastrofal og katalyserende hendelse – som et nytt Pearl Harbor» så ville det bli vanskelig å overbevise det amerikanske folket. Denne hendelsen kom den 9. september, og USA invaderte Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 på grunn av jødisk-sionistiske krigshissere i Bush-administrasjonen.
Endeløs krig
Ifølge et intervju i 2006 med den pensjonerte generalen Wesley Clark så kom beslutningen om å invadere Irak to uker etter 9/11, og det var enda mer ambisiøse planer på arbeidsbenken om å invadere «syv land i løpet av fem år». Clark spilte på populære konspirasjonsteorier ved å hevde at denne strategien var knyttet til olje. Han neglisjerte å nevne at planen han beskrev hadde allerede blitt utarbeidet i «det rene bruddet»-memoet og politiske PNAC-artikler forfattet av diverse jødisk-sionistiske embetsmenn i Bush-administrasjonen, og alle disse plasserte Israels sikkerhet langt foran oljesaker. Oljepolitikk ble faktisk sett på som en hindring for israelske interesser pga. det strategiske forhandlingskortet olje har gitt arabiske land og Iran.
Olje har alltid blitt brukt som et verktøy for i distrahere amerikanere vekk fra den reelle grunnen bak deres regjerings avsindige utenrikspolitikk i Midtøsten. Hvis USA simpelthen ønsket å sikre tilgang til olje så ville det gi ingen mening å starte kriger og velte regjeringer, hvilket har påført oljemarkedet signifikante forstyrrelser. Olje påpekes ofte som motivasjonen bak USAs langvarige støtte til det barbariske regimet i Saudi-Arabia, hvilket har latterliggjort dets insistering om å bry seg om menneskerettigheter og demokrati. Men med Irak-krigen viste USA at det var mer enn villig til å ødelegge viktige oljeproduserende stater så lenge Israel krever det. Det langvarige varme forholdet mellom Saudi-Arabia og Israel er en langt bedre forklaring på USAs holdning til landet.
I 2011 brøt borgerkriger ut i Syria og Libya, begge hjulpet på vei av USA, som handlet på vegne av Israel. Det kvalmende refrenget om å «støtte demokrati» har blitt slengt ut av USA i årevis som en syltynn unnskyldning for å væpne og finansiere terroristiske militser i Syria i et forsøk på å fjerne Syrias president Bashar Assad fra makten, mens man later som om man kjemper mot terroristgruppen «Islamic State in Iraq and Syria» (ISIS).
En e-post fra 2012 offentliggjort av Wikileaks fra en nåværende rådgiver for nasjonal sikkerhet i Biden-administrasjonen, Jake Sullivan, til datidens utenriksminister Hillary Clinton gjør USAs standpunkt vedrørende islamistiske terrorgrupper krystallklart. Sullivans berømte sitat uttrykker at USA og Al-Qaida, som USA hevder er ansvarlig for 9/11, «er på samme side i Syria».
Den «siste tingen» som Sullivan nevner, viser til en Reuters rapport som hadde dette å si:
AL-ZAWAHIRI OPPFORDRER TIL MUSLIMSK STØTTE TIL OPPOSISJONEN
Al-Qaida-lederen al-Zawahiri har påkalt alle muslimer i Tyrkia og Midtøsten for å støtte opprørere i deres kamp mot tilhengere av den syriske presidenten Asad i et videoopptak på interne[sic]. Al-Zawahiri oppfordret også det syriske folket til ikke å lene seg på AL, Tyrkia eller USA for assistanse.
Sullivans e-post avslører at alle offentlige uttalelser om at intervensjonen i Syria handlet om å kjempe mot radikale Sunni-terroristgrupper var ren løgn. Det faktum at det jødisk-kontrollerte amerikanske media fullstendig ignorerte denne dramatiske avsløringen belyser dets bias og korrupsjon.
USA har også utført utallige bombeaksjoner mot Syria de siste årene, vanligvis når Assad-regjeringen var på nippet til å vinne et viktig slag og ta tilbake en bit av dets rettmessige territorium. Den fortsatte tilstedeværelsen av amerikanske tropper og leiesoldater i Syria, sammen med dens finansiering av islamistiske opprørsgrupper og sporadiske bombeangrep, har som mål å forhindre Assad fra å ta tilbake landet sitt. Hvis USA faktisk ønsket å se ISIS beseiret, så ville den åpenbare strategien være å la Assad være i fred så han kunne knuse dem med assistanse fra Russland og Iran. Denne politikken ville også ha fordelen av å være populær blant amerikanske borgere, et faktum som ble kynisk utnyttet av president Trump for å vinne valget i 2016.
På sin side så har Israel gitt medisinsk assistanse til ISIS og andre terrorister som kjemper mot Assad og i 2019 kom en offentlig innrømmelse fra den daværende sjefen for IDF Gadi Eisenkot om at Israel hadde gitt våpen til ISIS.
I 2011 ble Muammar al-Gaddafi drept av terrorister støttet av USA etter en 8 måneder lang borgerkrig. At USA stod bak drapet er velkjent og uten kontrovers. I hennes rolle som utenriksminister feiret Hillary Clinton drapet på presidenten uten skam i et TV-intervju fra 2011 hvor hun utbrøt med psykopatisk glede «Vi kom. Vi så. Han døde.»
Gaddafi på sin side var fullt klar over at Israel stod bak den vestlige aggresjonen mot landet hans, og forsøkte å redde seg selv ved å omgå USA og appellere direkte til Israel og innflytelsesrike amerikanske jøder. Ifølge israelske kilder prøvde han i 2011 å tale sin sak til Israel og den israelske lobbyen som kontrollerer USAs utenrikspolitikk.
…da regimet i Libya var på nippet til kollaps – på grunn av opprør og skaden gjort av de FN-pålagte Lockerbie-sanksjonene først implementert i 1992 – la hun til, «Gaddafi i sin desperasjon bønnfalt på et ekstraordinært vis den jødiske lobbyen i USA og Israel.»
Mens de jødisk-kontrollerte mediene i USA fokuserte eksklusivt på Gaddafis påståtte «menneskerettighetsbrudd» som motivasjonen for å fjerne ham fra makten så har israelske strateger vært langt mer ærlige or realistiske. Ifølge hva Dr. Rafael Olek, en strategisk analytiker for Begin-Sadat-senteret for strategiske studier i Israel, skrev i 2016 handlet dette i realiteten om Israels langsiktige strategiske mål om å fjerne alle opposisjonelle regjeringer, koste hva det koste vil i menneskeliv.
Med hensyn til det globale aspektet så belyser det libyske problemet flere bekymringer. For det første finnes det spørsmål med hensyn til den faktiske evnen til å håndheve regimer vedrørende ikke-proliferering av masseødeleggelsesvåpen med hensyn til «rogue states». For det andre kan man spørre: ville det være bedre å akseptere de stabile regimene til tyranner som Gaddafi og Saddam Hussein, Assad og Ayatollah-regimet i Iran, eller burde disse tyrannene veltes til tross for den påfølgende prosessen hvor landende deres går i oppløsning, hvilket involver ekstrem vold? Uavhengig av hvor beklagelig situasjonen i Syria og Irak er, så virker det, i det minste fra det israelske perspektivet, at den andre muligheten er å foretrekke – situasjonen er lettere å gjerde inn og kan stabilisere seg selv til slutt.
Til tross for elendigheten og døden på tvers av Midtøsten forårsaket av den israelske «regimeendring»-strategien, så ser Israel ingen grunn til å endre sin poltikk på dette punktet. Israel selv har forblitt bemerkelsesverdig stabilt gjennom dette kaoset, og har til og med økt sin makt og forbedret sin diplomatiske posisjon.
Flyktningkrisen
Israels kriger og intervensjoner i Midtøsten, utført via sin amerikanske proxy, var hovedårsaken til den europeiske flyktningkrisen som kokte over i 2015 og har ført til vold, terrorisme, voldtekter og politisk understrykning av innfødte europeere. De to hovedpunktene for inngang til Europa for flyktninger og migranter er Hellas og Italia.
Den USA/israelske orkestrerte undergangen til Gaddafi i 2011 åpnet en av hovedrutene for flyten av flyktninger fra Midtøsten og Afrika inn i Europa. Ifølge Washington Post så kom 400 000 migranter fra Midtøsten og Afrika til Italia fra Libya mellom 2014 og 2017 pga. intervensjonen mot Gaddafi.
Siden undergangen til Muammar al-Gaddafis regime i Libya så har antallet migranter som krysser Middelhavet eksplodert, ettersom folk har utnyttet autoritetsvakuumet til å sette seil fra landets nordkyst. Et nettverk av menneskesmuglere som legger til rette for trafikken har ekspandert fra tippen av Nord-Afrika helt ned til land som Niger og Sudan. Kontaktpunkter for smuglere sirkulerer på Facebook og WhatsApp i store byer på tvers av Afrika. Siden 2014 så har mer enn 400 000 migranter og flyktninger krysset Middelhavet fra Libya til Italia.
Dette utgjorde en fullstendig reversering av det som tidligere hadde vært en suksessfull felles innsats av Gaddafi og Europa for å hindre migranter fra å nå europeiske strender. I 2004 begynte Gaddafi å tilby kontroll av flyktningstrømmen i bytte mot normaliserende avtaler med europeiske stater. I 2010 kom han med en profetisk uttalelse om at Europa ville bli svart uten hans assistanse.
I 2004 så begynte Gaddafi å gjøre avtaler med individuelle europeiske stater om å kontrollere bølgen av migranter. I august 2010 besøkte han sin venn Silvio Berleusconi, da Italias president, i Roma og sa at Europe ville bli «svart» uten hans hjelp.
«I morgen vil Europa muligens ikke lenger være europeisk, og til og med svart, siden det er millioner som ønsker å komme inn,» sa Gaddafi. «Hva vil reaksjonen til hvite og kristne europeere bli i møte med en tilstrømming av sultende og uvitende afrikanere … vi vet ikke om Europa vil forbli et avansert og forent kontinent eller om det vil bli ødelagt, slik det gikk med de barbariske invasjonene.»
Disse avtalene var en suksess. Med Gaddafis hjelp så ble flyten av migranter og flyktninger inn i Italia redusert dramatisk i 2009.
I juni 2009 signerte han en «vennskaps»-avtale med Italia som involverte felles marinepatruljer mot migranter og at Italia overleverte migranter stanset på vei til Europa fra Libya, uten spørsmål. Antallet afrikanere tatt på fersken i å prøve å entre Italia ulovlig falt med mer enn 75 % det året.
Denne felles gunstige avtalen mellom Italia og Libya ble ødelagt av Israel og USA, med det resultat at Gaddafis morbide prediksjon ble en realitet i 2015.
Den italienske regjeringen har forsøkt å gjenopplive avtaler med Libya de siste årene for å demme tidevannet av migranter. Disse forsøkene har blitt møtt av juridiske utfordringer. Den britiske NGO-en Global Legal Action Network (GLAN) gikk til rettsak mot Italia i den europeiske domstolen i 2017, angående påståtte menneskerettighetsbrudd. GLANs juridiske rådgiver er Itammer Mann, en jødisk israelsk juss-professor som underviser i «flyktingsjuss» i Haifa, Israel.
Det finnes omtrent 6,6 millioner flyktninger fra den syriske borgerkrigen globalt, og en million er nå i Europa. Toppårene for flyktingsankomst til Europa var 2015–2017 da omtrent 900 000 syrere entret, hovedsakelig gjennom Hellas. Fordrivelsen av det syriske folk tjener som et strategisk mål for Israel ved å frata Assad-regjeringen både menneskelig kapital og potensielle rekrutter for dets militære. Ifølge Pew Research så er et disproporsjonalt antall flyktninger i Europa menn i militær alder.
Israel og jødisk-styrte NGO-er i vesten er hovedaktørene bak flyten og omplasseringen av syriske, iranske, irakiske og afghanske flyktninger til og i Europa. Alle disse fire landende har blitt destabilisert via krig og sanksjoner utført av Israel og USA. IsraAID, et israelsk flyktningsbyrå har styrt flyktningsentrene på en greske øya Lesbos siden 2015.
Greske sentre for flyktninghjelp styres hovedsakelig av israelere; på Lesbos er det en israelsk skole for syriske, iranske, irakiske og afghanske flyktninger; og alt er en del av en felles plan for å revolusjonere konseptet om «Tikkun Olam» og jødisk frivillig arbeid verden rundt.
Den israelske reporteren Liad Osmo siterte en syrisk flyktning identifisert som «H., 20 år fra Aleppo» som ankom Lesbos i 2019.
Hele livet mitt, gjennom hele barndommen i syriske skoler, så ble jeg lært at israelere er fienden, og så er den første tingen jeg ser når jeg nærmer med den greske kysten en Davidsstjerne på skjortene til israelere som strekker seg ut og plasserer meg på jorden.
Osmo sier deretter at programmet for å omplassere flyktninger i vestlige land vil nå verden og involvere flere andre jødiske flyktningsbyråer. Dette er gjort mulig av en investering på 66 millioner dollar av den israelske staten.
Konseptet om å bygge en bedre verden blir nå adoptert av en viktig jødisk organisasjon i samkvem med den israelske staten…
Det jødiske byrået jobber nå sammen med organisasjonen Mosaic United om et felles prosjekt som forventes å dramatisk øke antallet unge jøder involvert i å gi noe tilbake til sine lokale samfunn. For amerikanske jøder er dette kjent som Tikkun Olam – eller å lege verdenen. Dette jødiske konseptet ble et sentralt aksiom blant fjerde-generasjons etterkommere av jødiske innvandrere til USA.
Prosjektet vil implementeres verden over – fra Puerto Rico og Hellas til Nepal, Mexico, India og Etiopia gjennom organisasjoner som IsraAID, Project TEN, Tevel B’Tzedek og andre…
«For det meste er den eneste tingen som får jødiske studenter verden rundt til å tenke på deres jødiske identitet er når BDS (den anti-israelske boikott og sanksjoneringsbevegelsen) demonstrerer på campus, eller en antisemittisk hendelse et sted i verden», sier rabiner Benji Levy, administrerende direktør for Mosaic United. «Slike hendelser distanserer dem fra ønsket om å være jødisk eller bli assosiert med Israel.»
Levy sier at prosjektet ble adoptert av den israelske regjeringen for flere år siden, i regi av departementet for diaspora-affærer. «Regjeringen vil investere 66 millioner USD, hvilket er en tredjedel av budsjettet,» sier han.
Tyskland har tatt imot flere flyktninger fra jødiske konflikter enn noen annen europeisk stat. Mot viljen til det tyske folk lovet Angela Merkel å ta inn 500 000 flyktninger årlig i 2015. Israels fingeravtrykk kan observeres i Tyskland også, hvor israelske NGO-er tilbyr arabisk-talere språkopplæring og hjelper dem med å finne arbeid.
I 2018 gav Merkel IsraAID en utmerkelse for deres arbeid med å integrere arabisk-talende i Tyskland. På deres egen webside skryter IsraAID av de ekstensive programmene de har satt opp i Tyskland for å hjelpe med integrasjonen av flyktninger, uten å nevne en eneste gang den jødiske statens ansvar for å skape krisen i utgangspunktet.
IsraAID har operert i Tyskland siden 2015, da en million asylsøkere og flyktninger nådde landet, mesteparten på flukt fra den brutale syriske borgerkrigen og trusselen fra ISIS i Irak og Syria… IsraAID Tysklands programmer inkluderer lederskapsgrupper for flyktingungdom, post-traumatisk psykologisk assistanse for barn ved bruk av ekspressiv kunstterapi og et spesielt program for overlevere av det Yazidiske folkemordet. IsraAIDs team i Tyskland er en multikulturell mosaikk av arabisk-, hebraisk-, tysk-, og engelsktalende psykologer, sosialarbeidere, kunstterapeuter og undervisere. De gjør bruk av deres internasjonale erfaring og interkulturelle tilnærming for å promotere en bærekraftig velvære og integrering av flyktninger i Tyskland.
…IsraAIDs globale respons inkluderer bærekraftige programmer som bygger resiliens, tilbyr utdanning, kjemper mot kjønnsbasert vold, fremmer barnebeskyttelse, forbedrer hygiene og tilbyr muligheter for levebrød. Siden toppen på flyktningkrisen i 2015 så har IsraAID tilbudt medisinsk, psykososial og utdanningsmessig støtte til over 100 000 flyktninger i Hellas og Tyskland alene.
Mange flyktninger på flukt fra krig og understrykning i Afghanistan, Iran, Irak og Syria til land som Tyskland entrer Europa gjennom Hellas. På Lesbos, den greske øya hvor mange flyktninger først ankommer etter en opprivende sjøreise fra Tyrkia, tilbyr IsraAID medisinsk behandling til nyankomne langs kysten og driver Skolen for Fred, den eneste institusjonen som tilbyr morsmålsopplæring på arabisk, kongolesisk, fransk, farsi og kurdisk med mer enn 200 elever hver uke.
…Gjennom vårt arbeid med IsraAID har vi observert makten og potensialet til flyktningene vi arbeider med mens de skaper en ny historie for seg selv og sine samfunn. Det er en historie om å lære nye språk og omjustere seg til nye omgivelser. Det er 500 mennesker, arabisk-, kurdisk-, farsi-, og fransk-talende muslimer i en gresk skole drevet av en israelsk humanitær bistandsorganisasjon.
Israel bobler av humanitær retorikk i snakk om å organisere en Eid-el-Fitr-feiring i Europa for muslimer på flukt fra sionistiske kriger, men slike feiringer ville være utenkelige i Israel. I 2021 observerte de israelske forsvarsstyrkene (IDF) den muslimske høytiden Eid-al-Fitr ved å bombe palestinske sivile i Gaza. Dagen før kunne man se fanatiske jøder danse på videoopptak i Jerusalem fordi de trodde en av Islams helligste moskeer hadde tatt fyr.
Enhver nervøsitet utrykt av jøder over tilstrømmingen av utlendinger inn i Europa har fokusert utelukkende på de potensielle negative effektene dette vil ha på europeiske jøder. De negative effektene på innfødte europeere betraktes bare med hensyn til faren, fra det jødiske perspektivet, for at dette kan galvanisere nasjonalistisk opposisjon.
I en artikkel på vegne av det liberale Brookings Institution i 2015 av Daniel Byman, professor i jødisk sivilisasjon ved Universitet i Georgetown i Washington DC., uttales det at løsningen på dette problemet er en langsiktig integrering av flyktingpopulasjoner i Europa.
Hvis flyktningene behandles som et kortsiktig humanitært problem snarere enn en langsiktig integreringsutfordring, så vil vi sannsynligvis bare se problemet forverre seg. Radikale vil være blant det som tilbyr religiøs, utdanningsmessig og sosial støtte for flyktningene – som vil skape et problem hvor intet eksisterte. Sannelig så trenger flyktningene en omfattende og langsiktig pakke som inkluderer politiske rettigheter, utdanningsmessig støtte og økonomisk assistanse så vell som umiddelbar humanitær hjelp, spesielt hvis de slippes inn i store antall. Hvis de ikke kan integreres i lokalsamfunnet, så risikeres det at de vil forevige, eller til og med forverre spenninger mellom muslimske og ikke-muslimske samfunn i Europa.
Tilstrømningen av flyktninger og migranter inn i Europa har blitt bremset siden 2018, ettersom flere europeiske land insisterer på at de ikke kan motta flere. Fokuset har nå skiftet fra å legge til rette for nyankomne til å sikre at de som har landet i Europa forblir på permanent basis. I fjor slo domstolen i den Europeiske Unionen fast at menn som har unndratt seg militær tjeneste i Syria må bevilges asyl og kan ikke deporteres tilbake til Syria. Denne dommen er til Israels fordel alene og gjør skade på europeere som ønsker å bli kvitt unge mannlige flyktninger og assosierte problemer med vold, voldtekter og de sosiale forstyrrelsene de bringer med seg.
Konklusjon
Det er langt mer bak denne krisen enn det som kan dekkes her, men uansett hvor du ser kan du se fotavtrykket til Israel, jødiske organisasjoner og jødiske aktivister. Om det handler om den utenrikspolitiske fronten i å oppfordre USA til flere kriger, eller på den «humanitære» fronten ved å bruke NGO-er til å fremme flyktningstrømmer og permanent bosette arabere, afrikanere og iranere i Europa.
Nasjonalistiske aktivister i USA og Europa må konfrontere denne virkeligheten rett på. Vi må motsette oss rop fra svindlere og høyrevendte jødiske organisasjoner som forsøker å gjøre bruk av den naturlige antipatien mot Islam skapt av flyktningkrisen for å piske opp støtte for sionistisk aggresjon mot syriske, iranske og palestinske folkegrupper. Slike konflikter vil bare resultere i mer elendighet og flere flyktningstrømmer inn i Europa, hvor israelske og jødiske NGO-er vil ønske dem velkommen ved å bruke humanitærismens språk for å gjøre vesten til en avfallsplass for folkegrupper tvunget på flukt av jødiske kriger.
Stillhet når det kommer til saker relatert til konflikten i Midtøsten er ikke et alternativ. Konflikten i Midtøsten er direkte relatert til både Europas og USAs fremtid. Stillhet er ensbetydende med støtte til status quo, hvilket er kun til Israels fordel.
Både de høyrevendte og venstrevendte hodene til den sionistiske ormen må avhugges. Arabiske og muslimske migranter i Europa og USA må returneres til sine hjemland hvor de kan leve i fred og sikkerhet, frie fra sionistisk aggresjon. Europeiske og amerikanske nasjonalister må jobbe sammen for å undergrave sionistisk maktstrukturer i våre hjemland og bygge en rettferdig og fredelig verden, fri fra jødiske kriger og folkegrupper drevet på flukt.
/Mike Peinovich
