KOMMENTAR Arjuna kommenterer Storbritannias utmeldelse av EU, Brexit, og demokratiet i dagens samfunn.
Det er smått absurd å bli anklaget for å være anti-demokratisk, samtidig som man stadig oftere må minne om grunnleggende og fundamentale demokratiske prinsipper og advare mot brudd og overtredelse av disse til de selvsamme miljøene og menneskene som anklager. Det er åpenbart at demokratiet skal brukes mot reell opposisjon og utfordrere til elitenes makt; samtidig har disse gruppene helliggjort «demokratiet» (vår ukjente Gud), de må derfor trå særs varsomt for ikke å miste kredibilitet.
Brexit-forhandlingen fortsetter ufortrødent, både bak så vel som foran kulissene. Og i siste instans er det nettopp det hele prosjektet har tatt form av: et teater, et spill, en illusjon beregnet på massene. I utgangspunktet burde dette vært grei skuring. Folket stemte, gjennom de demokratiske prosessene de ble forelagt, for at Storbritannia skulle tre ut av EU. Slik folk flest da forstår demokratiet skulle de folkevalgte politikerne, med mandat fra folket, forvalte tilliten ved å gjøre nettopp det. Det var bare ett problem: resultatet var ikke i samsvar med interessene til elitene, 1%-ene. Hele deres apparat ble dermed mobilisert, alt fra «scenedekoratører», til «sufflører», «skuespillere» og helt opp til «regissører». Medier, kapital, kultur, politikk, overalt hvor de dominerer koordineres strategien med to parallelle løp: subtil undergraving og direkte angrep. Man relativiserer begrepet «demokrati», man spiller på frykt (jfr. «2YK») og man fremstiller de som stemte som (i pene termer) uopplyste. Bare så det er sagt: ingen av de som nå forhandler med EU ønsker at Storbritannia skal tre ut av unionen, aller minst Theresa May.
Et lite tankeeksperiment: I 1992 avholdt sørafrikanske myndigheter en folkeavstemning hvor spørsmålet var om landet skulle avvikle apartheid. Resultatet ble «ja» til avvikling av apartheid, noe myndighetene og befolkningen for øvrig uten forbehold aksepterte, og kort tid etter var apartheid historie. Resultatet kom til tross for at det kun var den hvite delen av befolkningen som var stemmeberettiget. «Ja»-siden hadde imidlertid store fortrinn i det både regjeringen, mediene, kapitalmakten, det internasjonale samfunnet og opposisjonen stilte seg bak deres sak. De hadde dermed kontroll over informasjonsflyten, og de hadde kapitalen. Likevel var forståelsen at demokratiet hadde fått råde og dermed måtte man bøye seg for dette. Hva ville reaksjonen vært om man annullerte valget og utlyste ny avstemning? Dette er kontrafaktiske krumspring og selvsagt retorisk formulert, men svaret gir seg selv.
Stadig flere forfekter nå det synet at stemmeretten bør begrenses. Dette har for så vidt ikke direkte med Brexit å gjøre, men har hatt sine forkjempere helt siden antikken. Som styreform har det fått betegnelsen Epistokrati. Her i landet er det spesielt Kristian Skagen Ekeli, professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger, og Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen, som har vært mest fremtredende i å forfekte dette synet.
Med Brexit fikk man argumentet med at befolkningen ikke var tilstrekkelig opplyst til å kunne avgi en kvalifisert og overveid stemme. Dermed er en man inne på en, ikke bare relativisering, men rent ut begrensing av demokratiet. For hvem skal bestemme når den stemmeberettigede delen av befolkningen er tilstrekkelig opplyst? Hva skal kriteriene være? Hvordan skal man måle dette? Vil en andre-generasjons innvandrer fra Oslo indre-øst vite tilstrekkelig om norsk landbrukspolitikk, eller spørsmålene rundt fiskekvoter og utfordringene for ungdom i Nord-Norge med å komme seg inn på fiske, til å kunne få stemme ved Stortingsvalg med disse kriteriene?
Kvinner fikk almen stemmerett i 1913, men før dette, fra 1901 og 1907, var stemmeretten begrenset til de som hadde skatteberettiget inntekt. Og før dette hadde de ingen stemmerett overhodet. Dette blir av de fleste omtalt som en demokratisk urett som ble ble rettet på. Har man først startet på veien mot relativisering og begrensing så er det lett å la seg rive med, og veien tilbake kan være lang. Hvor skal grensen gå? Hvem skal sette den grensen? Hvilke kriterier skal benyttes og hvem skal bestemme disse? Hvis «demokrati» er såpass fleksibel og tøyelig så er den vel ikke lengre et universelt prinsipp, en verdi? Snarere en menneskeskapt kategori som kan formes og tilpasse etter rådende og styrende krefter i samtiden, til å konsolidere makt og befeste posisjoner.
