UKRAINAKONFLIKTEN Den nordiske motstandsbevegelsen leder klargjør organisasjonens standpunkt i det hete spørsmålet.
Det finnes sikkert noen som kanskje mener at denne artikkelen kommer nesten en uke for sent og burde vært publisert allerede forrige uke. Jeg tenkte dog innledningsvis i konflikten at denne krigen egentlig ikke var så viktig overhode for Den nordiske motstandsbevegelsen å ha en offisiell mening om. At egentlig angår hele Ukraina-krigen oss og vår kamp på Nordens gater og torg lite per i dag. Dette i kombinasjon med at andre skrev og snakket om krigen fra forskjellige perspektiv både på Motståndsrörelsen.se og den uavhengige nasjonalsosialistiske nyhetssiden Nordfront, gjorde at jeg ganske enkelt ikke så det som nødvendig å prioritere denne artikkelen som du nå leser.
Så forstår jeg naturligvis at det finnes andre grunner som gjør konflikten interessant allerede her og nå og at den på lang sikt kan føre til konsekvenser som ganske enkelt kan komme til å bli avgjørende også for oss.
Det er dog veldig mange som har lurt og resonnert om vårt standpunkt. En del virker merkelig nok å ha tolket Robert Eklunds utmerkede artikkel, eller Näste 1s aksjon i går som at vi er lojale med globalistene i vest og derfor offisielt mot Putin og Russland. Samtidig har en del andre uttalelser kommet fra våre representanter som kan ha kunnet tolkes i motsatt retning og blant våre medlemmer finnes det også de som har delt russiske flagg på sosiale medier.
Les mer: Kommentar angående krigen i Ukraina
Så, hvordan ligger det egentlig til? Holder Den nordiske motstandsbevegelsen med Russland eller Ukraina i krigen?
For å på noen måte kunne svare på dette spørsmålet er det til å begynne med utrolig viktig å forstå at spørsmålet er langt fra svart-hvitt eller fullstendig selvklart og at det kan ses fra veldig mange forskjellige perspektiver.
Rent følelsesmessig er det selvfølgelig ikke rart at man føler sympati med Ukraina og Ukrainas befolkning – snarere tvert imot. Uansett hvor avgjørende NATOs provokasjoner var for at Russland skulle initiere krigen og skylden derfor i det minste er tvilsom, så er det i hvert fall helt selvklart at det ukrainske folket ikke fortjener å få sitt land sønderbombet. Ukraina har kommet i klem i imperienes maktkamp og hvor skyldig Ukrainas jødiske ledere enn må være, så ligger det ingen skyld på det arbeidende hvite ukrainske folket – de som nå blør og dør på ukrainsk jord sammen med russiske fiendesoldater.
Hvis du dessuten ser bort fra maktsfæren som står bak ryggen til Ukraina i form av NATO, Israel og vesten, er det jo åpenbart at Ukraina er en veldig liten spiller i sammenlikning med den gigantiske supermakten Russland, og også da blir det veldig logisk å sympatisere med Ukraina. Den nordiske motstandsbevegelsen slår alltid tydelig oppover og ettersom at verden ser ut som den gjør er det utrolig uvanlig at vi ikke tar side med underdogsene når det kommer til noen form for maktkamp.
Videre er det overhode ikke rart om man som nasjonalsosialist føler seg presset når Putin har oppgitt at en av de offisielle grunnene til at Russland går til krig er for å «de-nazifisere» Ukraina. Selv om dette kanskje ikke innebærer akkurat det samme som det skulle innebære om Benjamin Netanyahu, Joe Biden eller Magdalena Andersson snakket om å knuse nazismen (noe Simon Holmquist forklarer i en veldig god artikkel på Nordfront) så er det likevel en uttalelse som gjør at man som nasjonal får en veldig bitter smak i munnen og instinktivt får redusert tillit til Putin og derigjennom økt sympati for Ukraina.
Samtidig går dog hele etablissementet i vesten unisont til angrep på Russland. Propagandamaskinen går på høygir for å få hele verden til å hate Putin og ta Ukrainas side i krigen. Samme propagandamaskin som mest av alt vil at du som hvit slutter å føde hvite barn og i stedet satser på karrieren, raseblander eller blir bøg. Hva dette etablissementet vil at du skal mene er ofte en veldig god indikator på hva du absolutt ikke burde mene og således tross alt mene at Russland er rett side å ta stilling til 100%.
Fra et geopolitisk perspektiv, om vi teoriserer med den utrolige tanken at dette skulle munne ut i en tredje verdenskrig, da skulle alle pro-sionistiske liberale monsternasjoner som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, USA og selvsagt Israel selv stille seg på Ukrainas side, samtidig som mer tradisjonelle og suverene antisionistiske krefter troligvis skulle stille seg bak Russland. Tro mine ord når jeg sier at Den nordiske motstandsbevegelsen ALDRI kommer til å stå på samme side som Israel eller den sionistiske statsdannelsen som USA i dag er og dette i hvilket spørsmål eller konflikt det enn må være!
Om vi videre ser på situasjonen fra en revolusjonært tilnærming blir det også selvklart å heie på Russland. Ved å utfordre USA og vesten handler de også mot status quo – den rådende situasjonen som er nødvendig å nedbryte for at noen virkelige forandringer skal kunne skje og at vi nasjonalsosialister skal kunne komme noe sted på riktig. Jo mer den rådende makten utfordres og jo hardere det slås mot verdensøkonomien, desto større er sjansen for at saker settes i bevegelse, hvilket altså er en nødvendighet for at den nordiske revolusjonen skal kunne bli et faktum. Merk vel at jeg ikke mener at forandringene som skjer nødvendigvis blir bedre for oss, men i den dramatiske tilstanden vi befinner oss i må vi likevel sette vårt håp til hver eneste potensiell radikal forandring av verdenssituasjonen som kommer.
Med disse argumentene lagt frem tror sannsynligvis leseren at våre sympatiser mest heller mot Russland. Som motvekt til det vil jeg da veldig klart klargjøre at vi ikke ser Putin som noe bra eller godt menneske. Russland anno 2022 er ikke på noen måte en nasjonalsinnet stat. Putin er pro-jødisk og Russland er et fleretnisk og flerkulturelt land. Nasjonalsosialistene som arbeider innenfor de russiske grensene tvinges utstå hard represjon fra staten – betydelig verre enn den vi tvinges møte i Sverige og Norden. Den nordiske motstandsbevegelsen skulle altså på ingen måte være fornøyd om Sverige så ut som Russland (selv om det i visse aspekter hadde betydd at det var bedre).
Konklusjonen er i stedet at ikke noen av de kolliderende sidene er verdt vår offisielle støtte. Ingen av sidene er som nordisk nasjonalsosialist verdt å kjempe og dø for. Vi vil aldri stille oss bak hverken Putin eller Biden, eller noen annen av storfinansens marionetter. En konklusjon som også Marcus Hansson kom frem til i en trolig god artikkel på Nordfront her om dagen. Derimot står vi alltid på folkets side – i første hånd vårt eget nordiske folk, men i utvidelsen også alle hvite mennesker på planeten.
Det er ikke hverken russere, ukrainere eller nordboere som gagnes av at bombene faller over Europa og at hvite mennesker dør av hverandres kuler. Nei, de som ønsker konflikt og direkte gagnes av krig er i stedet som alltid kosmopolittene som selger våpen til begge sider og som har innflytelse og kapital nok til å bli enda mektigere og rikere uansett hvilken side som står seirende når freden atter har kommet. Det er på den motsatte siden av disse globalistiske og/eller sionistiske superskurkene vi posisjonerer oss. Det er der vi har vår evige front!
Men, om vi da hadde hatt makten i Norden allerede, hadde vi ikke blitt tvunget til å ta et mer markant standpunkt enn hva jeg nå har gjort (eller ikke gjort) i denne artikkelen? Ja, faktisk ikke i dag i alle fall. Om Den nordiske motstandsbevegelsen hadde hatt makten hadde aldri forsvarsmakten blitt avvirket – i stedet hadde vi hatt en sterk militærmakt klar til å forsvare det nordiske folket og det nordiske territoriet til siste bloddråpe. Da hadde vi ikke behøvd å skrive noen avtale med NATO. Da hadde vi ikke behøvd å frykte russisk ekspansjon. Da hadde vi kunnet bemanne våre egne kanoner i stedet for å skjenke de til fremmede makter.
