HISTORIE Den 1. mars feires Purim av jøder verden over. Under denne høytiden minnes de seieren over den ariske adelsmannen Haman og hans folk i Persia for 2 500 år siden.
For Herren, Den høyeste, er verdt å frykte, en stor konge over hele jorden. Han legger folkeslag under oss, folk legger han under våre føtter.
Salmenes bok, kapittel 47, vers 3 og 4.
Det var den 16. oktober 1946. Julius Streicher, som i praksis hadde blitt dømt til døden for å ha utgitt den antisemittiske avisen Der Stürmer, var en av ti ledende nasjonalsosialister som denne dagen skulle henges i Nürnberg. Når de amerikanske vaktene eskorterte ham til galgen, hadde Joachim von Ribbentrop, Wilhelm Keitel, Alfred Rosenberg, Hans Frank og Wilhelm Frick allerede forlatt sin jordiske tilværelse.
Wilhelm Frick hadde ropt «lenge leve det evige Tyskland!» før falluken hadde åpnet seg under ham, og nå når det var Streichers tur til å ytre sine siste ord, ropte han «Heil Hilter!», og siden «Dette er en gledelig jødisk fest, det er min purimfest!».
Den dødsdømtes bitre ironi gav oppmerksomhet til sammenhengen mellom de ti mann som ble hengt denne dagen, og Hamans ti sønner, som ifølge Bibelen, ble hengt en gang for lenge siden i det persiske rikets hovedstad Shushan, og som jødene under en årlig fest markerer den dag i dag.
Det sies at jødene har feiret Purim i to tusen år, og det er utvilsomt en høytid med svært gamle aner. Denne høytiden begynner den 14. Adar i den tolvte måneden, ifølge den jødiske kalenderen. Oversatt til vår kalender innebærer dette at høytiden har en skiftende dato, og inntreffer i slutten av februar eller i mars måned.
Under purimfesten, som foregår under gledelige former, feirer jødene minnet av deres seier over den ariske adelsmannen Haman og mordene på 75 000 av hans tilhengere. Denne hendelsen skildres i Esters bok i Det gamle testamentet, som er det samme som jødenes hellige skrift, Toraen.
I korte trekk handler historien om hvordan den fordervede persiske kongen Ahasverus, etter å ha latt sin dronning henrettes fordi hun nektet å vise seg naken offentlig, beslutter seg for å velge en ny dronning. Etter å ha testet et større antall jomfruelige kandidater grundig, faller valget til slutt på Ester, en foreldreløs jødinne som har blitt oppfostret av sin onkel, Mordekai, en jødisk mann.
Haman, som er det persiske rikets nest mektigste mann, ønsker å fjerne jødene, og lykkes å få kongens tillatelse til å få i stand en landsomfattende pogrom mot dem. Etter at Ester avslører for kongen at hun selv er jødinne, lykkes hun å overtale ham til å gi jødene mulighet til å slå til først. Haman blir hengt i galgen han har forberedt til Mordekai, og jødene skrider deretter til verks og fjerner det persiske rikets øvrige «antisemitter». Med kongens støtte slår jødene til mot Hamans lojale folk over hele riket. Hamans ti sønner går samme skjebne imøte som ham selv. Under de følgende dagene blir det, ifølge Toraen, myrdet 75 000 mennesker.
Ifølge Toraen var Haman etterkommer av Agag, konge over Amaleks folk, og begrepet Amalek er på mange måter sentralt i jødisk religiøs tankeverden, og spiller en viktig rolle under Purim.
Konflikten mellom Israel og Amalek går langt tilbake, og den første striden mellom det jødiske folket og amalekittene som skildres i Toraen ble utspilt ved Refidim. Israels gud Jahve kom senere med befalingen om at disse fiendene til jødene måtte utryddes:
(…) Jeg krever at amalekittene skal stå ansvarlig for det de gjorde mot israelittene da de dro opp fra Egypt. De sperret veien for dem. Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!
1. Samuelsbok, kapittel 15, vers 2 og 3.
Befalingen om å utrydde amalekittene var ikke unik, også andre folkeslag ble utsatt for liknende befalinger. Andre steder i Toraen kan vi lese om ytterligere påbud til folkemord der Jahve eksempelvis beordrer «det utvalgte folket» til å utrydde «hettittene og amorittene, kanaanittene og perisittene, hevittene og jebusittene», og at de ikke skal la noe som åndes «være i live». Et annet sted i Toraen befaler Jahve at:
Alle de folk som Herren din Gud gir i din hånd, skal du gjøre ende på. Du skal ikke spare dem.
5. Mosebok, kapittel 7, vers 16.
Det unike med Amalek er denne nasjonens særstilling blant Israels fiender. Amalek skildres som «den første nasjonen i verden», men som det står skrevet, «skal de til slutt utryddes». Amalek er den nasjonen som av Jahve har blitt utpekt som jødenes erkefiende. I judaismen anses Jahve å ha pålagt de rettroende å «ødelegge dem som er bærere av Amaleks ætt». Jahve lover i Toraen at han «skal stride mot Amalek fra slekt til slekt», og i kampen mellom Israel og Amalek har jødedommen blitt oppfattet som en kamp mellom det gode og det onde, en kamp på liv og død hvis endelikt avgjøres ved den siste striden. Amalek oppfattes både som en fysisk nasjon og som en åndelig ideologisk kraft. De lærde innenfor jødedommen kan derfor dele opp Amalek i to kategorier; den genetiske Amalek og den figurative Amalek. Den genetiske Amalek er de mennesker som er fysiske etterkommere av Amalek, og den figurative Amalek er de øvrige «antisemittene».
Den genetiske Amalek må utryddes på Jahves ordre, hvilket bekreftes av rabbi Joseph B. Soloveitchik når han sier at «hvert individ som er bærere av Amaleks gener må utraderes». Den figurative Amalek er de øvrige antisemittiske folkeslag, de som bare i sinnelaget er påvirket av erkefiendens anti-jødiske idéer. Blant disse regnes arabere og andre ikke-ariske nasjoner som handler mot Israels interesser. Amalek ses ikke bare som en trussel mot Israel som nasjon, men også som en motstander til «det utvalgte folkets» hellige misjon i verden, ettersom Jahve «sverget at hans navn og hans tro ikke er fullbrakt før Amaleks navn er helt utryddet». Jahve har gitt «det utvalgte folket» løfte om at han skal gi dem «hedningene til arvedel og jordens ender til eiendom», og Amalek står i veien for dette messianske verdensrikes fullbyrdelse.
Ifølge jødedommen skal Jerusalem bli hovedstad i et kommende verdensrike. Jerusalems tempel skal gjenoppbygges, og Moshiach (Messias), den jødiske verdenskongen, krones til hersker over verden. Å utrydde de som er av Amaleks ætt ses som en religiøs plikt, særskilt under den messianske tiden da Moshiach er ventet å komme, hvis tid mange rabbinere anser er inne. Lubavitcherne anser for eksempel at det endelige slaget vil bli utkjempet i vår generasjon, og at det jødiske folket da skal utrydde Amaleks ætt fullstendig fra jordens overflate.
Hvem er så de genetiske Amalek, jødenes evige fiender? Historiens tåke har innhyllet Amaleks identitet i mørke, til tross for dette synes rabbinernes oppmerksomhet å være rettet mot ett bestemt folk. Dets navn er «Germania», en oppfatning som anses å være støttet av tekststykker i Talmud som identifiserer Amalek som «Germania».
Rabbi Elijah ben Solomon Zalman, som levde i det 18. århundret, og ble kalt «den store fra Vilna (Gaon av Vilna)», er en av de rabbinere som blir brukt som autoritet når det gjelder å identifisere germanerne som Amalek, noe som anses å være basert på «eldre tradisjon».
Armageddon er kristendommens benevnelse på den siste striden, det endelige slaget mellom det gode og det onde, som i Germania i uminnelige tider har vært kjent som Ragnarok. I Toraen blir det skildret hvordan «Gog» og «Magog» fra det ytterste nord skal stride mot Israel i dette siste oppgjøret. Man forestiller seg ofte Gog som en konge over Magog, et folk fra det ytterste nord. I kristendommen har man tradisjonelt pekt ut germanerne som Gog og Magog, selv om man nå ofte spekulerer i en allianse bestående av germanske nasjoner og Russland. Jødiske lærde er imidlertid av en mer bestemt oppfatning, og identifiserer fra gammelt av Magog som germaner, eller goter.
Rabbi Eliyahu Lopian skrev at han noen år etter den første verdenskrigen hørte «den hellige» rabbi Elchanan Wasserman, som henviste til Chofetz Chaim, som i sin tur henviste til Chazal, si at krigen mot Gog og Magog var oppdelt i tre deler; den første, andre og tredje verdenskrig. Han uttalte at hver av disse verdensomspennende krigene, som alle er et ledd i den siste striden, kommer til å være blodigere enn sin forgjenger.
Det er en utbredt oppfatning at «Ishmael» (araberne) først må beseires før «Davids sønn» (Moshiach) kan utropes til konge, og i samme ånd mener man at det først er da det er mulig å gjennomføre den endelige utryddelsen av Amaleks ætt ned til siste mann, kvinne og barn, ettersom man på dette tidspunktet vil «ha full kontroll», og ikke lenger være «avhengig av andre nasjoner».
Disse apokalyptiske forestillingene og forventningene er ikke begrenset til fanatiske jødiske sionister, de deles også av kristne. «Gjenfødte» kristne, som USAs tidligere president George Bush og likesinnede, synes på samme måte som sionistene å lengte etter den dagen da det messianske verdensherreveldet skal opprettes, og Moshiach skal styre dette globale sionistiske tyranniet med «jernstav».
Han skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust.
Johannes´ åpenbaring, kapittel 2, vers 27.
Krigen mot «Ishmael» begynte for lenge siden, og de som ønsker Armageddon fortsetter å bygge opp sine enorme lagre av atomstridshoder, nervegass og miltbrannvirus i håpefull forventning om at disse dommedagsvåpen snart skal komme til sin rett mot Moshiachs fiender, slik at dagen kan komme da Israel for evig skal herske over verden.
