KOMMENTAR Når Motstandsbevegelsen fostrer dagens og morgendagens virkelige kjemper, fostrer SD som best dyktige politruker. Max Fagerstedt sammenligner Organisasjonsdagene med nasjonale arrangementer i Sverigedemokraterna.
Stolt, selvsikker og kampvilje – tre ord som runger i hodet mitt etter at jeg nylig kom hjem fra årets utgave av Organisasjonsdagene. Det er en utrolig og helt unik opplevelse å sove, spise, kjempe og jobbe sammen med fanatiske nasjonalsosialister i to netter, mens man som nytt medlem ikke kan få seg til å forstå at ikke flere, ja hvorfor ikke alle, statsborgere i Norden vil dele en slik opplevelse med oss.
De av dere som tidligere har lest mine artikler vet kanskje at jeg nylig ble aktiv i Den nordiske motstandsbevegelsen etter å ha jobbet for Sverigedemokraterna i en årrekke. Med denne teksten vil jeg trekke frem noen av de vesentlig ulike opplevelsene og inntrykkene man får som aktivt medlem i de to ulike organisasjonene, nærmere bestemt forskjellene når det gjelder de landsomfattende arrangementene.
Fellesskap vs. rangering
For det første ville det aldri vært snakk om at en høytstående Sverigedemokrat skulle sette seg ved samme bord som et vanlig medlem. Under mine år i Ungsvenskarna var dette mest tydelig. De høytstående rikstoppene satt vanligvis ved et eget bord et stykke vekk fra de andre, noen ganger til og med oppe på en scene slik at de bokstavelig talt kunne se ned på medlemmene sine.
Noe sånt har jeg nå innsett at aldri ville skje i Motstandsbevegelsen. Under årets Organisasjonsdagene satt medlemmer av landsledelsen seg ned sammen med oss andre og spiste ved samme bord. Det er ingen elitære bestemmelser i Motstandsbevegelsen som at man ikke får sitte ved siden av lederen Simon Lindberg. Han satt under arrangementet og pratet med oss som et vanlig medlem. Dette hadde aldri skjedd i Sverigedemokraterna. Hvis du ikke anses som verdig til å bli snakket til – så blir du ikke snakket til.
Moral vs. dekadanse
Et annet tydelig aspekt er alkoholen. I Den nordiske motstandsbevegelsen har vi en strikt alkoholpolicy, jeg kunne ikke se spor av en boks øl eller en flaske brennevin gjennom hele helgen. Dette gjelder ikke for samlingene til Sverigedemokraterna, hvor det under de landsomfattende arrangementene supes alkohol i stort omfang. Ikke minst er dette tydelig i et ikonisk bilde der to unge svensker sitter skrevs over Tobias Andersson (tidligere leder for Ungsvenskene) og gladelig heller bag-in-box-vin i halsen på ham – i ekte konservativ ånd.
En nær sammenheng råder mellom det omfattende alkoholforbruket på Sverigedemokraternas sammenkomster og den forekommende løssluppenheten som er vanlig der og andre steder, og som praktiseres av så vel kvinner som menn. I løpet av mine år har jeg ved utallige anledninger sett eldre menn med makt i Sverigedemokraterna flørte med og tafse på unge jenter. Men jeg har like ofte sett unge kvinner tilby seg til menn i en eller annen posisjon, med det sannsynlige formålet å være til fordel for deres karriere.
Slike atferdsmønstre forsterkes selvsagt av et rikelig alkoholkonsum. Når det gjelder den kvinnelige løssluppenheten i Sverigedemokraterna, er den nok mest åpenbar på sosiale medier, hvor horder av unge kvinnelige representanter bokstavelig talt selger seg ut. Og nei, jeg er ikke på noen måte spesielt prippen, men anser det som hyklersk at representanter for et såkalt konservativt og til og med nasjonalistisk parti skal posere i bikinibilder (eller verre) – og da selv i forbindelse med valgkampanjer.
Denne dekadente oppførselen forekommer ikke innenfor Den nordiske motstandsbevegelsen, hvor vi forsøker å leve slik vi lærer og på en måte som sømmer seg de som ønsker og kan forme morgendagens samfunn. Et fritt Norden kommer til å fostre generasjoner i en sunn og nasjonalsosialistisk moral, i total kontrast til dagens materialistiske idealer, hvilket Sverigedemokraterna i praksis omfavner gjennom sin toleranse for dekadent oppførsel.
Kameratskap vs. individualisme
Kameratskap er et ord som gjennomsyrer Den nordiske motstandsbevegelsen. For å føre en revolusjonær kamp og oppnå endelig seier, trenger vi en enhet av stål, et sterkt kameratskap.
Dette kameratskapet viser seg allerede dager eller uker før Organisasjonsdagene. Det er en av de mange sammenhenger hvor kamerater demonstrerer hva det vil si å gjøre sitt ytterste. Motstandsmenn og -kvinner fra hele landet skal fraktes til samlingsstedet på en smidigst mulig måte. Bilene skal være fulle, men ikke overfylte. Det vil bli tatt omveier. Tidene blir vanskelige å holde. Et puslespill.
Jeg kunne konstatere at denne gangen så det ut til at alle de andre deltakerne, akkurat som meg, kom frem i tide, og i likhet med meg var de fornøyde med, for ikke å si lyriske om, reisen og reisefølget. Jeg har siden forstått at det er slik hver gang i Den nordiske motstandsbevegelsen. Jeg har også innsett at det er offerviljen og kameratskapet i en kamporganisasjon som forklarer fenomenet. I Sverigedemokraterna er det mer prinsippet «klar deg selv» som gjelder.
Boksing vs. feighet
Det som for meg skilte seg mest ut med Organisasjonsdagene sammenlignet med andre nasjonale arrangementer var årets bokseturnering. Ved å kjempe mot hverandre, ved å trene sammen og ved å delta i dueller, får man kjenne på et kameratskap som jeg aldri har opplevd i Sverigedemokraterna. Selv om jeg ble slått ut av selveste Pär Sjögren etter 20 sekunder, var jeg lykkeligere da enn jeg var under noen arrangement i Sverigedemokraterna.
Selv om jeg ble slått ut av selveste Pär Sjögren etter 20 sekunder, var jeg lykkeligere da enn jeg var under noen arrangement i Sverigedemokraterna.
Når du følte at kameratene dine heiet på deg, da du landet det perfekte slaget – da følte du deg som en ekte fighter. Hvor mange Sverigedemokrater gjør det? Hvor mange Sverigedemokrater kan ærlig talt stå foran speilet i dag og påstå at de i løpet av deres x antall år i Sverigedemokraterna noen gang har følt seg som ekte krigere, som står opp for land og folk? For det gjør man fanden meg i Den nordiske motstandsbevegelsen!
Visjoner vs. tomhet
Talene, disse ekte talene. Under Organisasjonsdagene kunne du lytte til en rekke taler og foredrag. Disse ble utført av mennesker som virkelig brenner for kampen, så vel som det de lærer bort. Selv når kamerater leste opp hilsningene til finske og islandske kamerater, kunne man virkelig høre hvor hengivne til kampen de var, hvor sikre de var på at vi en dag vil vinne. Dette gjelder ikke Sverigedemokraterna, langt der ifra.
Sverigedemokraterna har ingen fanatikere i sine rekker, det er ingen i Sverigedemokraterna som ville tatt en kule, verken for Jimmie Åkesson eller for det han står for. Både talene og foredragene i Sverigedemokraterna granskes så til den milde grad at ingenting ekte gjenstår, ikke spor av noe som kan støte eller som kan føre til problemer for partiet tillates presentert. Ikke minst var dette tydelig under starten på valget i 2022, hvor jeg bokstavelig talt var nær ved å sovne da Jimmie Åkesson presenterte sin visjon om et fremtidig Sverige.
Sverigedemokraterna kan ikke fostre gode talere, eller gode forelesere, for det finnes ingen fanatisme i rekkene – ingenting som er større enn individet eller det aktuelle partiet, igjen gjenstår bare tom retorikk.
Kanskje kan jeg oppfattes som noe antagonistisk mot Sverigedemokraterna, og det kan hende jeg også er det. Men jeg vil at leseren skal forstå forskjellene mellom de to organisasjonene.
Den nordiske motstandsbevegelsen fostrer nåtidens og fremtidens kjemper med ett mål – en endelig seier for vårt folk. Sverigedemokraterna er i dag ikke engang nasjonalister, i beste fall utdanner de folk til å bli gode politruker som ikke brenner for så mye annet enn egen kaffedrikking.
I dag er det kun ett alternativ for nasjonale menn og kvinner i Norden. Hvis du ønsker å være en del av vårt kameratskap og da fostres til å bli den kjempe som trengs for å redde vårt folk – så gjør din plikt og bli med i Den nordiske motstandsbevegelsen!
/Max Fagerstedt
