RELASJONER Emma Karlsson skriver her om relasjoner utfra et kvinnelig perspektiv.
Jeg har lest utallige artikler skrevet av menn, hatt samtaler med utallige menn om hvordan kvinner er, bør og skal være. Det som slår meg er at de mennene som er mest negative til sterke kvinner er de som er enslige eller de som er i forhold som er i ferd med å rakne. I relasjonene der kvinnene er sterke, der man lever i symbiose og fungerer som et lag, der er kjærligheten frodig som aldri før.
Visst har de bra relasjonene motgang iblant også og iblant så synes også vi at våre respektive kan gå og gjemme seg bort et sted og holde kjeft. Men i det store hele så bygger bra relasjoner på en gjensidig respekt der begge partene har forstått, erkjent og fremfor alt oppmuntrer hverandre.
En tilbakekommende tankegang eller uttrykk hos menn som er enslige eller ufrivillig eldre ungkarer er at det er kvinners feil og at kvinner er dårlige. De er for liberale og/eller det er for mye feminisme i samfunnet. At staten har gjort det for lett å avslutte en relasjon, så kvinnene behøver ikke å sette pris på mannen hun har hjemme men kan være unødig kresen og forlater ham i stedet.
Det kan gjerne være slik at kvinner har blitt bortskjemte og er altfor kresne. Det kan også være slik at vi helt enkelt har forstått att vi er verdt mer. Vi er verdt mer enn dine skitne sokker på gulvet. Vi er verdt mer enn utakknemlige menn som ikke setter pris på oss eller løfter en finger til den felles husstanden.
Jeg skal her umiddelbart verne meg selv mot samtlige lesere og forklare at mange kvinner, ikke ens den hardeste feminist egentlig har noe imot å ta mer ansvar for hjemmet og barna, det faller oss liksom naturlig å holde hjemmet flytende og være limet som holder sammen familien.
Samme hvordan man snur på det, eller hvor lite man vil erkjenne det, så er det kvinnen som holder familien rullende. Det er hun som har oversikt over alt fra barnas venner til hva som finnes i fryseren og hvor dine (mannens) bukser er. (Man kan jo spørre seg hvorfor er det slik? Hvorfor har menn helt plutselig mistet alt hva selvrespekt og ansvar er og helt overgitt sitt liv til sin kvinne?)
Underlig nok så er dette helt ok med de aller fleste kvinner. Vi klarer å holde flere baller i luften og vi er utrolig organiserte og ordensomme i vår natur. Vi klarer å holde rede på alt som vedrører familien og vi trives riktig bra i den rollen. MEN, når vi ikke blir satt pris på for det eller får erkjennelse om det eller rent av trykkes ned som noe dårlig for det – eller i de tilfellene det handler om menn som ikke gjør sin del for familien men krever mer av kvinnen sin enn det han selv leverer – det er da vi surner til og ditt strøkne og bedagelige liv blir et totalt kaos. Si hva man vil, men bakom hver fremgangsrike menn står en hardt arbeidende kvinne.
Det handler ikke om hvor mye vi krever egentlig. Det handler om at man takker for maten, takker for at du finnes. Det handler om et «kom unger så bygger vi lego så får mamma lage mat i fred». Det er ikke så mye vi begjærer egentlig. Vi er ganske sterke vi kvinner, vi klarer det meste selv. Men det kan være skjønt om det iblant finnes en trivelig kar å hvile øynene på og som når man er litt sårbar løfter en opp og forteller hvor verdifull man er. Også er det litt slik at hele symbiosen jeg tidligere har nevnt faller på om det ikke finnes en mann i familien. Spørsmålet er da, hva er en mann? Hva vil kvinner ha egentlig?
En mann er ikke en sleip «gentleman» som lurer oss i seng, det er ikke en «kriger» som ligger med alt han ser eller en ridder som redder de svake. Det er heller ikke en handelsmann som setter karriere eller penger fremfor alt annet.
En mann er alt det der, samtidig. En liten del av alt helt enkelt.
Vi vil ha krigerens mot, gentlemannens manerer, ridderens heder og handelsmannens lojalitet. Vi vil ha en mann som finnes der for familien når det stormer. Som løfter oss opp når vi faller og som støtter oss i alle gale idéer vi har. Til gjengjeld får du en løvinne som forgyller ditt liv, hjelper deg å dele dine byrder, slåss for ditt liv og som er beredt til å dyrke marken du går på. Om du dyrker hennes mark tilbake.
Det er ikke lett å være menneske i dag, det skal gudene vite. Men jeg vil tro at om vi alle bare var litt bedre imot hverandre så skulle alt kjennes litt lettere.
Jeg vil også tro at det finnes noen for alle der ute, selv til deg som er den enslige mannen eller ungkaren jeg snakker om. Men det kommer garantert til å gå lettere for deg å finne en kvinne om du legger ned stridsøksen og hatet og innser at sterke kvinner ikke er «marxistiske feminister», men gudenes gave til verden og din livspartner. Også er det en stor fordel om du innser ditt eget ansvar i relasjonen og strever etter å være den beste du kan på alle plan. Selv om det handler om å hive skitne sokker i skittentøyskurven og ikke på gulvet.
