ANALYSE NATOs artikkel 5 er noe som nevnes stadig oftere i takt med at sikkerhetssituasjonen i verden forverres. Artikkel 5 sies å innebære at den som angriper et NATO-land kommer til å måtte kjempe mot samtlige NATO-land, men stemmer virkelig dette?
Jens Stoltenberg nevner ofte artikkel 5, men snakker helst ikke om hva den betyr i praksis.
Både i den svenske NATO-debatten og den generelle debatten om Vest-Europas sikkerhet i kjølvannen av Russlands invasjon av Ukraina nevnes ofte artikkel 5 i NATOs vedtekter.
Dette angis både som eksempel på hvorfor Sverige bør slutte seg til NATO og som årsak til at Russland ikke ville våge å angripe et NATO-land. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og andre NATO-topper har flere ganger rettet seg direkte til Russlands president Vladimir Putin og advart ham om å ikke «gå en tomme inn på NATOs territorium».
I debatten og truslene fremstår det som om artikkel 5 innebærer at om et NATO-land angripes, har samtlige NATO-land (i praksis USA) en plikt til å komme til militær unnsetning. Samtidig har Stoltenberg vært veldig vag når det har kommet spørsmål fra journalister om når eksakt artikkel 5 kan komme til å implementeres, og hvordan det ville se ut.
I løpet av NATOs historie har artikkel 5 kun blitt påberopt ved ett tilfelle, og dette var i tiliknytning til angrepene mot World Trade Center i New York i 2001 da USAs daværende president George Bush innledet den nå beryktede «krigen mot terror».
Garanterer NATO-land militært forsvar av andre NATO-land?
Men når man leser på NATOs nettside hva artikkel 5 egentlig innebærer, fremkommer et betydelig mer uklart bilde enn den gjengse oppfatningen at USA sender sitt krigsarsenal så fort et lite NATO-land ute i verden angripes av en fiende.
Slik lyder artikkel 5:
Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdes sikkerhet.
Ethvert slikt væpnet angrep og alle forholdsregler som blir tatt som følge av dette, skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet. Slike forholdsregler skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendige for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.
Det er den uthevede delen av denne teksten som er viktig. Det innebærer altså at NATO-land individuelt skal bedømme hvilke tiltak som er nødvendige for å komme et annet NATO-land til unnsetning. Disse tiltak inkluderer også væpnet vold, men må ikke være det.
Om et NATO-land skulle angripes kan altså andre NATO-land strengt tatt anse seg å være til hjelp gjennom å sende sivile hjelpeinnsatser og våpen, akkurat som NATO akkurat nå «hjelper» Ukraina.
På NATOs nettside kan man videre lese at det var stor uenighet blant medlemslandene, de såkalte partene, da disse setningene ble formulert:
Ved skapelsen av artikkel 5 sent på 1940-tallet var det konsensus rundt prinsippet om gjensidig hjelp, men fundamentale meningsforskjeller angående hvordan implementasjonen av disse prinsippene skulle skje i praksis. De europeiske deltakerne ville forsikre seg om at USA automatisk skulle komme til deres hjelp dersom en av undertegnerne skulle angripes. USA ville ikke utferdige et slikt løfte og fremholdt at dette skulle gjenspeiles i artikkel 5s ordlyd.
Det virker altså som om artikkel 5 bevisst er utformet slik at NATO-land slipper å hjelpe andre NATO-land militært dersom de angripes, og at forpliktelsene er utformet akkurat slik på USAs initiativ. Da USA rent militært er den overlegent sterkeste parten i NATO ligger i praksis de andre NATO-landene under USAs beskyttelse, og den nåværende ordlyden er dermed til gagn for USA på bekostning av de mindre sterke partene.
Et NATO-land kan altså i praksis bare håpe på at NATO (med andre ord USA) kommer til unnsetning om denne angripes av en sterk fiende. USA kan dog velge å assistere landet på andre måter enn med væpnet makt mot den som angriper.
Hvilken type hjelp som er «nødvendig» er opp til USA å avgjøre helt vilkårlig.
På bakgrunn av dette er det selvsagt enda mer urovekkende at Sverige og Finland nå for alvor overveier et NATO-medlemskap. De som tar til orde for at vi skal slutte oss til krigsalliansen mener at vi på tross av vårt allerede veldig dype samarbeid ikke kan «forvente oss» hjelp ved en skarp situasjon.
Men slik artikkel 5 er utformet kan man visselig forsikre seg om en slags hjelp som medlem av NATO, men ikke nødvendigvis den hjelp man anser seg å trenge.
De store spørsmålene gjenstår dermed: Hvorfor finnes NATO overhodet? Hvilke interesser tjener krigsalliansen? Og hvorfor skulle Sverige ville ha med en slik potensielt svikefull organisasjon å gjøre i det hele tatt – en krigsallianse som ledes av et USA som forbeholder seg retten til å ikke komme til unnsetning til de land man har tatt på seg å beskytte?
Og kanskje fremfor alt: Hva skjer om Russland våger å teste ut hva artikkel 5 virkelig innebærer i praksis? Det som ikke en gang Jens Stoltenberg selv vil svare på.
