MAKT OG POLITIKK Elitenes nye diskurs vedrørende 22. juli signaliserer en endring i retning en langt mer totalitær tilnærming til undertrykkelse av hvit misnøye.
Propagandakampanjen utført av norske medier, med Schibsted-flaggskipet VG is spissen, har vært litt av ett syn. Endeløse gjennomganger av bombingen av regjeringskvartalet og Utøya-massakren nærmest minutt for minutt. Bilde etter bilde av såkalte «AUF-martyrer» under fengende overskrifter. Advarsler etter advarsler om at hatets kalde hånd knuger samfunnet vårt hardere i dag enn det gjorde for ti år siden.
Ingenting av dette har affisert meg i noen betydelig grad. Jeg har ingenting å skamme meg over, da jeg som en pro-hvit nasjonalsosialist har langt mindre til felles med kristensionisten og frimureren Anders Behring Breivik enn hva Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken har med Pol Pot, og endeløse løgner fra filter nyheter vil aldri forandre på dette.
Hendelsen som fant sted på Utøya for 10 år siden var uten tvil brutal, dog er det et faktum at de falne på Utøya, Christchurch og andre ytterst sjeldne eksempler på høyreekstrem terror er som dråper i havet sammenlignet med tsunamien av blod fra de som har mistet livene sine i befolkingsutvekslingens og multikulturens navn. Farmermordene i Sør-Afrika, grooming-skandalene i Storbritannia, de enorme mengdene hvite som myrdes av svarte i USA årlig utgjør alle alene eksempler som gjør ideen om at massakren på Utøya var noen form for unik ondskap til latter.
Den ensidige dialogen rundt 22. juli har intet å gjøre med nasjonal helbredelse eller «hat» å gjøre. Den mørke sannheten er at den politiske eliten er i ferd med å konstruere et narrativ om «voldelige hvite ekstremister» for å legitimere kommende politisk undertrykkelse av hvit misnøye, stikk i strid med de liberale verdiene som det nyliberale regimet henter sin i dag nærmest ikke-eksisterende legitimitet fra.
Den vestlige verden er i kaos. Sykdom øker. Levealderen faller. Psykisk lidelser eksploderer blant unge. Narkotika flyter fritt i våre gater. Seksuell parafili hylles som den største av alle dyder. Voldskriminaliteten er ute av kontroll. Massemediene er ren propaganda uten rot i virkeligheten. Voldtekt av hvite kvinner dysses ned systematisk. Drømmen om å eie et eget hjem forblir en drøm for flere og flere for hvert år som går. Stadig flere tynges ned av knusende gjeld. Den såkalte «demokratiske» parlamentarismen har aldri vært mindre responsiv til den produktive majoritetens ønsker.
Og mot sør er Sør-Afrika på randen av total kollaps, ikke engang tre tiår etter at den liberale helgenen Nelson Mandela ble innstilt med løftet om å skape en regnbuenasjon. Hvilket krav kan våre nyliberale eliter gjøre på legitimitet i en verden etter Sør-Afrika?
Svaret er null og niks.
Systemet har ingen klær, og det er dette det hele handler om, dette dramaet som nå utspiller seg i den offentlige diskursen. Dette handler om makt og ingenting annet. Dette handler om den kosmopolitiske elitens narsissistiske raseri over majoritetens historiske og symbolske avvisning av dem, representert ved eksempelvis Brexit og valget av Donald Trump i 2016. AUFerne som var tilstede på Utøya for 10 år siden og som nå er på vei inn i maktposisjoner vil utgjøre spydspissen til det nyliberale regimets tilbakeslag. Fylt av moralsk overbevisning over sin offerstatus vil disse kjempe for en anti-hvit politikk uten sidestykke i norsk historie og den kontrollerte opposisjonen på høyresiden vil bøye seg i støvet for dem ved enhver anledning.
Vi er på vei inn i en ny æra. Fra dette øyeblikket og inntil vi har revet tilbake makten fra den anti-hvite eliten vil den personlige frihet og trygghet systematisk frarøves ytterligere og ytterligere for hvert passerende år, måned, uke, dag og time.
Hva disse menneskene frykter mer enn noe annet er:
Nasjonalsosialismen.
