KRONIKK Spørsmålet som fremkommer i tittelen er sikkert en gåte for mange, som i lys av statistikk og utallige eksempler har fastslått at tvungen flerkultur kun bringer kaos.
Til tross for alle terrorangrep, ghettoiserte områder, raseopptøyer, seksualforbrytelser og finansielle byrder tvinges flerkulturen stadig mer fanatisk på Europa. Nå snakker jeg ikke her om dem som har fordel av situasjonen, for eksempel via næringsvirksomhet eller korrupsjon, men vil konsentrere meg om dem som fremtvinger flerkulturideologien enten av ren ondskap eller utifra dårskap og stahet.
La oss starte med flerkulturlobbyens røtter, og på dette stadiet snakker vi altså om aktører som tvinger Europa inn i flerkultur av ren ondskap og hat mot det hvite folket.
Jødiske Barbara Spectre har sagt i et TV-intervju at jødene skal være i sentrum når Europa forandres til et multietnisk kaos. Hun jobber faktisk ganske åpent for flerkultur i Sverige, der hun bor. Spectres ondskapsfullhet illustreres godt av hennes Twitter-hashtag #GjørEndePåDetHviteFolket. Spectre ønsker derimot ikke at hennes egentlige hjemland, Israel, skal utsettes for flerkultur. Hun baserer dette synet på det faktum at Israel er et land med kun åtte millioner innbyggere – akkurat som Sverige, hvor hun bor og hvor hun fremtvinger sin antihvite ideologi. Hvorfor det?
Spectre er selvsagt ikke den eneste jøden som driver lobbyvirksomhet for tvungen flerkultur i hvite land. I Sverige var hovedopphavsmennene til liberal innvandringspolitikk i Sverige David Schwarz, Gunnar Hecksher og familien Bonnier. I Finland organiserte i 2015 jødiske Shirley «Koko» Hubara med sine venner den største «antirasistiske» demonstrasjonen i Helsinki, det vil si «Vi har en drøm»-arrangementet. På arrangementet talte blant annet rabbi Simon Livson.
I den finske skoleverdenen har den viktigste «antirasistiske» autoriteten i flere tiår vært jødiske Karmela Liebkind. Da det i Kempele sist høst fant sted en flerkulturell voldtekt, støttet det finske Utdanningsdepartementet seg nettopp på Liebkinds lære, da de forsøkte å dekke over forbrytelsen. Utdanningsdepartementet sensurerte altså opplysninger for elevene sine i henhold til dennes definerte lære, selv om skoler er et spesielt utmerket sted til å advare om lokale trusler.
USAs viktigste pionerer innen tvangsflerkultur var for eksempel organisasjonene Anti-Defamation League og NAACP, grunnlagt av jøder. Disse kjemper dog ikke, av en eller annen grunn, for en liknende politikk i Israel, mon tro hvorfor?
Den fanatiske lobbyisten for flerkultur og kulturmarxisme i alle hvite land, og spesielt overalt i Europa, milliardæren George Soros, har også finansiert den finske flerkulturen og på mange måter påvirket strategien til Helsinki for innvandring og mangfold i årene 2013–2016.
Soros finansierer også mange «antirasistiske» organisasjoner, slik som Expo. Soros, som jobber for afrikansk innvandring til Europa, driver ikke med det samme i Israel, hvilket også vitner om ren ondsinnethet mot hvite folkeslag.
Nyttige idioter
Nå når sakens kjerne er blitt (dog veldig overfladisk) behandlet, kan vi bevege oss videre over på personer hvis ulogiske handlinger virkelig forvirrer – det vil si, vi beveger oss til hvite flerkulturfanatikere. Hva får dem til å oppføre seg så europeerfiendtlige at de til tross for alle negative eksempler, fortsetter å proklamere at deres idéer er korrekte, og til og med enda mer fanatisk? Det handler om ren dårskap, stahet og medienes manipulering, og den kollektive galskapen som medfølger.
Om dårskap vitner det faktum at selv om du viser eksempler til en flerkulturfanatiker, nekter han å tro på dem, eller klandrer alle andre for de ikke-hvites problemer. Fanatikeren nekter å lytte til argumenter, enten det er statens offisielle lovbruddsstatistikker eller politirapportene som sier at det i Sverige er 55, og i Frankrike 750 såkalte no-go-soner. Han forskrekkes heller ikke av bombene som i økende grad eksploderer på Europas gater, eller noen andre av hans idéers motbydelige symptomer.
I fanatikerens syn er dette enten «rasistisk» propaganda, en eller annen slags forvrengt statistikk (voldtekter begått av finner rapporteres bare ikke til politiet) og så videre. Har bomber eksplodert sier han til «rasistene» at de ikke må frykte, og at fremmedfrykt ikke må få makt, fordi det er det terroristene ønsker. Han legger til at vi kun kan forhindre liknende hendelser ved å åpne hjertene våre for fremmede. Denne fullstendig ulogiske måten å tenke på kan ikke være annet enn menneskets egen dårskap satt i kraft.
Om menneskets dårskap vitner også en sak som skjedde i Sverige, hvor en flerkulturell gjengvoldtekt fant sted i en liten by. Som resultat bestemte lokale «tolerante» seg for å organisere sin egen demonstrasjon mot rasisme, idet slike voldtektssaker kan «være til fordel for rasister». Offerets foreldre anmodet til og med om å ikke la arrangementet finne sted. De tolerantes resonnement var så pinlig at Den nordiske motstandsbevegelsen bestemte seg for å avholde sin første motdemonstrasjon i historien. Saken er selvfølgelig ikke den eneste av sitt slag, da liknende intellektuelle blinkskudd også har funnet sted etter dette.
Selvfølgelig forsterker menneskers dårskap også deres stahet. Når du har gått rundt i årevis og proklamert idéene dine, kan du ikke bare vrenge jakken din og innrømme at du tidligere kan ha tenkt feil. Flerkulturens problemer har vært synlige siden «flyktningkrisen» i 2015. At flerkulturlobbyisme fant sted før det, er på en måte forståelig, men at det etter alt som har skjedd i Europa de siste to årene fremdeles finnes de som forsvarer denne galskapen, er ikke lenger forståelig.
Jeg vil påstå at det i gruppene av flerkulturfanatikere er folk som ikke lenger selv tror på den fullstendige feilfriheten ved sin ideologi. Men å innrømme det ville være problematisk, fordi de da ville måtte beklage seg overfor dem de har kjempet mot i årevis. Sannsynligvis ville deres sosiale liv ta betydelig skade. Mange jobber også i disse organisasjonene, slik at deres inntekter vil avhenge av hvor ivrig de ødelegger Europa.
Hvordan media agiterer folk til hysteri
Idet vi beveger oss forbi de mest synlige av fanatiske smågrupper, skal vi behandle de større massene, som ikke akkurat er fanatiske tilhengere av saken, men som er lette å kontrollere, for eksempel til å marsjere for «antirasisme». Et flott eksempel er saken sist høst om Jimi Karttunen, medieoppmerksomheten den fremkalte, så vel som demonstrasjonen som fulgte i kjølvannet av dødsfallet.
Da Karttunen døde, skrev hans far en Facebook-oppdatering hvor han hevdet at dødsfallet kom av et spark i en hendelse som fant sted en uke tidligere. Tradisjonelle medier gav saken mye ufortjent oppmerksomhet. De forvandlet en narkoman som døde på grunn av narkotikabruk til en «fredselskende dikter». Undertegnede ble også erklært skyldig i Karttunens død.
Som resultat av dette fikk de som arrangerte demonstrasjonen, takket være medienes assistanse, en demonstrasjon hvor tusener av mennesker møtte opp. Åpenbart er ikke alle sammen flerkulturfanatikere, som beskrevet over, men lett manøvrerbare masser, hvor i hvert fall en del drar dit «fordi alle de andre drar». Alternativt drar de for å se artistene, da alle toppartistene på radiolistene var til stede, i likhet med på «Vi har en drøm»-arrangementet i 2015, for å holde en gratis konsert.
Som tingrettens avgjørelse og offentliggjorte fakta viser, døde ikke Karttunen av det de marsjerende trodde han døde av i det hele tatt. Hvis mediene hadde vært ærlige fra begynnelsen av og fortalt hva slags bestemorplagende narkoman alle marsjerte for, ville nok antallet deltakere på dette arrangementet vært vesentlig redusert.
Media er dog i stand til å agitere til og med større masser til kollektiv galskap, hvor flertallet av deltakere ikke har noen anelse om hvorfor de egentlig er der. De samme menneskene kunne like gjerne ha marsjert mot den flerkulturelle kriminalitetsbølgen, hvis mediene ville tillate et slikt arrangement like mye oppmerksomhet.
Flerkulturfanatikerne er for feige til å argumentere
Da Motstandsbevegelsen i fjor organiserte en 1. mai-demonstrasjon i Borlänge mot finanseliten, ble det åpent erklært på at enhver kunne komme til stedet for å debattere mot organisasjonens representanter om hvorfor de ikke liker Motstandsbevegelsens politikk. Ingen kom, selv om det på stedet mange ganger ble ropt opp til debatt.
Det samme skjedde i november i Stockholm da Motstandsbevegelsen organiserte en demonstrasjon med temaet «Stopp fremmedinvasjonen!». Det ble da sendt ut invitasjoner direkte til hvert parti (inkludert for eksempel feministpartiet) om å komme for å diskutere Motstandsbevegelsens argumenter angående innvandring. Invitasjoner ble sendt til de fire største avisene i Sverige, så vel som den «antirasistiske» Expo-organisasjonen. Invitasjonen lovet de ovennevnte full sikkerhet under arrangementet. Dette ble kunngjort for offentligheten, så det er usannsynlig at opplysningene har gått dem hus forbi.
Ingen (ja, ingen!) ville engang svare på innbydelsen. Hvorfor ville de ikke komme på demonstrasjonen og latterliggjøre Motstandsbevegelsens representanter foran et helt publikum? Bevegelsens leder Simon Lindberg sa på stedet at om ingen av avisene skriver en eneste linje med tekst om arrangementet, kan han godta forklaringen om at disse aktørene ikke vil gi oppmerksomhet til organisasjonen.
Alle de inviterte avisene skrev dog om arrangementet, så den eneste logiske konklusjonen blir at ikke en gang flerkulturforkjemperne tror at deres ideologi kan rettferdiggjøres med argumenter. De foretrekker å trekke seg ydmykt fra invitasjonene fremfor å komme til stedet og gjøre seg selv til latter.
Forsvar for flerkultur kan ikke rettferdiggjøres med logisk baserte argumenter, statistikk eller eksempler på vellykkede flerkulturelle samfunn. Det kan ikke en gang rettferdiggjøres med hvites kollektive ansvar for historiske hendelser. Hvorfor i all verden skulle noen da ville kjempe for denne ideologien, og til og med under fullt navn og ansikt?
/ Jesse Torniainen
