DEBATT LHBT-bevegelsen forbindes feilaktig med begreper som «rettigheter» og «sårbarhet». Det handler om bolsjevisme i ny bekledning, ingenting annet.
I anledning årets utgave av den kulturmarxistiske festivalen «Skeive Sørlandsdager» som innledes torsdag den 25. august, publiserer Frihetskamp en tidligere artikkel om emnet av Henrik Pihlström. I artikkelen redegjør forfatteren for hva som er hensikten bak såkalte Pride-manifestasjoner.
Under Stockholm Pride, som ble avholdt mellom den 25. til 31. juli i år, byttet Pressbyrån (svensk detaljhandelsselskap som eier et konsept for kiosker og servicebutikker, red. anm.) ut skiltene sine og kalte seg for navn som «Homobyrået», «Queerbyrået» og «Transebyrået». Det var et stillingstakende som sier mer om tilstanden i samfunnet enn det sier om kampanjen selv. Pressbyrån er nøyaktig som mange andre etablerte butikkjeder mer enn villig til å tjene den etablerte makten. Gjennom å tilpasse sin profil etter hva som oppfattes som politisk korrekt kan butikkjedene håpe å vinne prestisje, penger og PR. Om det spektakulære navnebyttet var en vellykket kampanje er derimot tvilsomt.
De politisk korrekte aktørenes selvgodhet kan være egenskapen som utgjør deres egen akilleshæl. De kan med andre ord gjøre feilvurderinger i sin egen innbilskhet som slår tilbake på dem. I sammenheng med det seneste riksdagsvalget (tilsvarende norsk stortingsvalg, red. anm.) gikk skokjeden Brandos’ to grunnleggere, Fredrik Juto og Karl-Johan Pantzar, ut i en videomelding for å bannlyse alle kunder som hadde stemt på «feil» parti, som i det aktuelle tilfellet var Sverigedemokraterna.
Denne politiske kunngjøringen ble trukket raskt tilbake, men fortsetter å spres i ulike kopier på nettet. Kroppsspråket, blikkene og tonen i videoen avslører den dårlig skjulte harmen hos de begge, som fremstår som svært usympatiske mennesker. Videoen er betegnende for mange glødende multikulturforkjemperes tunnelsyn og forakt mot uliktenkende. Mønsteret er tilsvarende også for regnbuesvermerne som ofte består av samme mennesker. De mindre utviklede resonnementene for å beskrive verdens problemer males opp med begreper som «rasisme» og «homofobi». Det uttrykkes i slagord til ulyden av trommer og fløyter der selv universitetsprofessorer kaster seg på samme hylekor.
Et samfunn som formes av trommer og fløyter kan bare forandres mot ett hold. Der dårskapen tillates å råde vil det aldri ende godt, og en bevisst selvmordsdans gjør ikke saken bedre. Alle vil til slutt lide på ett eller annet vis. Hvorfor avholdes «Skeive Sørlandsdager», og hvorfor er etablissementets støtte så uforbeholden?
Falsk markedsføring av kulturbolsjevisme
«Skeive Sørlandsdager» som fenomen er ingenting som handler om menneskelige rettigheter eller å forsvare utsatte grupper. Slike påstander er intet annet enn falsk markedsføring. Kravene til samfunnets akklimatisering er ikke synonymt med det som feilaktig kalles rettigheter. Det handler om en kulturbolsjevisme i moderne bekledning der martyriumet denne gang tilskrives seksuelt avvikende mennesker i stedet for «arbeidere» eller «kvinner». Det er selvsagt at homoseksuelle ikke kan betraktes som en homogen gruppe der alle stiller seg bak hvert krav som føres frem av radikale homoaktivister. Det kan i mange tilfeller være omvendt. Det finnes mange arbeidere som avskyr Vladimir Lenin og mange kvinner som spotter radikale feminister. Kulturbolsjevismen skjuler sitt vesen bak et ofte innbilt martyrium.
Kulturbolsjevismen skulle også kunne handle om andre grupper som «unge» mot «gamle», fugletittere mot leirdueskyttere og så videre. Så lenge det oppstår en polarisering hvor konsekvensen er at det tradisjonelle samfunnet svekkes er kulturbolsjeviken fornøyd. Kulturbolsjevikens mål har alltid vært å ødelegge og rasere land og samfunn for til sist å røve til seg byttet. Akkurat som når Russlands kronjuveler ble solgt til utenlandske bankierer og spekulanter. Denne gangen er bolsjevismen tilbake med imperialistiske ambisjoner. Homopropaganda og feminisme skal spres over hele verden, om det så handler om en «talibanleir» i Afghanistan eller en isolert indianerstamme i Amazonas jungler. Det handler ikke om å beskytte avvikende seksualiteter, men å forandre samfunnet i en omfattende grad.
LHBT-bevegelsen vil endre mentaliteten, tankevirksomheten og selvbildet hos en befolkning som allerede befinner seg i en alvorlig identitetskrise midt i en truende omverden. Sett situasjonen i et perspektiv av en utsatt befolkning i et land som blir kolonisert av fremmede, som blir forrådt av sine politiske ledere, som mangler militær kapasitet, og som lyder under overstatlige sammenslutninger og det globale finansmarkedet.
I Norge ble seksuell omgang mellom menn avkriminalisert i 1972. Der-i-gjennom har seksuelt avvikende mennesker, som medborgere, kunnet regnes som likestilte med alle andre. At begrepet «rettighet» deretter har blitt et ord med mer eller mindre romslig betydning er en annen sak. Det har også blitt brukt til å innbefatte andre saker, som rettigheten å få adoptere barn eller å inngå ekteskap. Å adoptere barn har aldri vært noens rettighet. Det er helt på sin plass å la staten eller en myndighet sette kriterier som en fosterfamilie må oppfylle. Et kriterium kan være at fosterforeldrene skal være en mann og en kvinne. Det burde være like innlysende som å sette synstest som et kriterium når noen skal ta førerkortet. For et blindt eller synshemmet menneske kan det være frustrerende å ikke få kjøre bil. Men det er min gjetning at de fleste synshemmede likevel har forståelse for at det finnes regler som krever tilfredsstillende syn for alle som ferdes i trafikken. Slik burde det også være blant de fleste seksuelt avvikende.
Det som LHBT-bevegelsen foraktfullt kaller «heteronormen» burde være noe å etterstrebe. Hvert samfunn har normer som utgjør forbilder for fremgang og utvikling. Tyngden må hvile på hvilke forbilder som er de mest ideelle for at den enkelte medborgeren skal kunne bli et kreativt medlem av samfunnet. Det kan ikke være noe mål i seg selv å oppvarte nytelsessyke mennesker uten ansvar, men snarere å gi de kommende generasjonene best mulige forutsetninger.
LHBT-bevegelsen er sjelden ærlig om sin egen historie eller om begivenhetene i moderne tid. Forfølgelsen av homoseksuelle overdrives, motstridende vitenskap blir latterliggjort, ofte i tillegg til at aktuell fakta blandes sammen eller misbrukes. Et aktuelt eksempel på dette er hvordan situasjonen i Russland blir fremstilt i media etter at landet innførte en lov mot propaganda som retter seg mot barn. Stockholm pride hadde dette året rettet sitt fokus mot de fryktelige lovgiverne i Russland. Det ledet blant annet til at utenriksminister Carl Bildt så seg tvunget å twitre en kunngjøring. Blant annet skrev han:
– Oppvigleriet til hat mot HBT-personer i Russland stiger etter den nye loven. Motbydelig. Umenneskelig.
Den russiske ambassadens presseattaché, Alexander Pashedko, svarte blant annet:
– Den nylig vedtatte russiske loven som forbyr propaganda for homoseksualitet mot mindreårige har ingenting å gjøre med diskriminering av HBT-personer og innskrenker ikke deres rettigheter. Slike påstander er ganske enkelt falske.
Prinsippet om å «bli i garderoben»
Følelsen av avsmak mange får når de eksponeres for intime bilder av samkjønnede par i sin hverdag er en helt naturlig reaksjon. Det er ingenting som kulturbolsjevikenes psykologer skal stille sykdomsdiagnose på. Menn som holder hender skal ikke bli overrasket om deres omgivelse reagerer med avsky. Det er en menneskelig rettighet å kjenne avsmak mot det som man oppfatter som motbydelig eller merkelig. Reaksjonen skal ikke måtte forandres gjennom homopropaganda og indoktrinering. Den beste måten for homoseksuelle som virkelig vil bli aksepterte er å innta en ydmyk innstilling ovenfor majoriteten av befolkningen, som er heteroseksuelle. I stedet for å provosere samfunnet og stille krav til majoritetens tilpassing kunne homoseksuelle ta i bruk prinsippet om å «bli i garderoben». Det er veldig enkelt å praktisere.
Det innebærer at man som homoseksuell ter seg som alle andre ute i hverdagen, og drar for persiennene når man oppholder seg innenfor husets fire vegger. Man plager ikke andre gjennom å være intim i andre menneskers nærvær, og dermed får man selv være i fred og også motta aksept. Man erkjenner sin stilling som minoritet og stiller seg forstående til at samfunnet har heteroseksualitet som norm. Om dette forholdet råder behøver spørsmålet om homoseksualitet ikke politiseres som det har blitt gjort av kulturbolsjevikene.
Det er også nødvendig at alle «homsehatere» reflekterer over sine egne standpunkter som ofte kan være mindre gjennomtenkte – om man har interesse av å se en forandring av situasjonen. Still spørsmål ved hva det er som fremkaller sinne eller vemmelse og hva man kan utsette av kritikk ved den nåværende LHBT-bevegelsen. Kan man ikke beskrive problematikken med den og sette det i en sammenheng så kommer man til å bli overkjørt av homosvermerne. Det er ikke konstruktivt å leve opp til deres stereotypier. Et gjennomtenkt standpunkt som fremlegges ærlig med selvsikkerhet kan derimot bli meget ubehagelig og gjøre stor skade på LHBT-bevegelsen og kulturbolsjevismen som er dens underliggende natur. Skal det være rimelig at barnebøker skal skrives om, hvor det propageres for homoseksualitet? Skal elever indoktrineres i skolene, og emner som «queerteori» og kjønnsvitenskap finansieres på universitetene? Dess flere spørsmål som stilles, desto sterkere blir erkjennelsen av at situasjonen har blitt mildt sagt absurd.
Homobevegelsen må gjennomskues, og når dette skjer øker også forståelsen for det som skjer i verden, hva som har skjedd i historien og hva som kan forhindres i fremtiden.
