KULTURMARXISME Flere amerikanske universiteter tar nå til orde for å «dekolonisere» eller «avkolonisere» sine fakulteter fordi man mener det også der befinner seg det noen betegner som «strukturell rasisme», en udefinerbar tilstand som visstnok skal slå negativt ut for fargede individer. Det seneste utspillet i så henseende kommer fra Rutgers universitetet i New Jersey, hvor fakultetet for engelsk språk blant annet har bestemt seg for oppheve alle grammatikkregler fordi standarden som gjelder nå angivelig er til fordel utelukkende for den hvite, innfødte befolkningen. I stedet innfører man «kritisk grammatikktilnærming».
I den lange rekken av krav til utdanningsmyndighetene og punkter man faktisk har gjennomført lokalt ved sine universiteter er kanskje grammatikkutrenskningen det som best beskriver symptomene i vår tid, men listen er så pass lang at man kan stille spørsmål ved om det i hele tatt vil bli undervist ved disse institusjonene i overskuelig fremtid. «Kritisk grammatikktilnærming» skal for øvrig baseres på det man mener er kjensgjerningen av at grammatikk er noe flytende og ikke noe det egentlig finnes objektive kriterier for, kun subjektive. Sagt på en annen måte: grammatikk kan ikke vurderes som riktig eller feil ut i fra en felles standard. Hvis en person bestiller en pizza på restaurant og får det vi til nå har kalt hamburger, så kan ikke førstnevnte klage på dette. I en eller annen kultur i verden kan pizza ligne på en hamburger og det må vi respektere, og akseptere konsekvensene av (i hvert fall i den vestlige verden).
Initiativtageren til utrenskningen er, helt tilfeldig selvsagt, jødinnen Rebecca l. Walkowitz, lederen av fakultetet for engelskstudier ved Rutgers. Tilfeldigvis er Walkowitz heller ikke noen stor tilhenger av nasjoner, hun er faktisk en uttrykt kosmopolitt. I en bok som omhandler moderne forfattere, som hun mener skildrer og gjenspeiler denne kosmopolitiske ånden, som undergraving av nasjoner, undergraving av lokale tradisjoner, dyrking av individualismen og det urbane (alle sammen dyder i følge Walkowitz) skriver hun blant annet: «I dag har vi en tendens til å tenke på kosmopolitismen som et etisk paradigme som inkluderer et ansvar for mennesker som bor utenfor sin egen nasjon. Fordi dette ansvaret avhenger av en bevissthet om tilhørighet som hever seg over nasjonen og er global, har imidlertid kosmopolitismen vært et kulturelt paradigme som verdsetter kontakt med fremmede og deres livsførsel og kultur. I tillegg består kosmopolitismen av en kritikk av lokale skikker og tradisjoner, og den har dermed tradisjonelt sett verdsatt individualisme, eksperimentell kunst, sosiale avvik og avvikere, og urban livsstil.»
Hvor eller når denne konspirasjonen, hvor hvite middelaldrende menn satte seg ned for å etablere strukturer som skulle undertrykke fargede individer fant sted eller ble forfattet vites ikke, hvem som deltok har sølvpapirhattene heller ikke kunnet dokumentere, ei heller hvordan de fikk rekruttert og innviet senere generasjoner som skulle videreføre disse strukturene. Det som er klart er at det finnes krefter som ønsker, og som tjener på å opprettholde disse forestillingene, for sin egen agenda. Og alle deler av våre liv skal angripes, også vår hjernestruktur, gjennom språket og dermed måten vi tenker på. Alt er flytende: grenser, som språk, alt et hinder for den Endelige Emansipasjonen.
Les også:
Jødespørsmålet
