NASJONALSOSIALISME Tor S. stiller her spørsmålet om Hitler virkelig var en «nazist» i den betydning begrepet har kommet til å bli brukt etter andre verdenskrig.
Formålet med tittelen er delvis å tiltrekke oppmerksomhet gjennom den tilsynelatende urimelige påstanden og delvis å innlede et resonnement om språk som et maktinstrument og psykologien rundt dette. Et av utgangspunktene er at nasjonalsosialistene i det nasjonalsosialistiske Tyskland kalte læren de bekjente seg til for «nasjonalsosialisme». Se også Psykologiske perspektiver av historieskrivingen om andre verdenskrig, Pär Öbergs artikkel Nationalsosialist eller «nazist» om historiske perspektiver på dette, Henrik Pilströms artikkel Det finnes ingen nazister og Mikael Karlssons artikkel Nazisme og nasjonalsosialisme.
Hvis folk som kommuniserer med hverandre vet hva de andre mener når de bruker bestemte ord og begreper, kan ordvalget synes å være av sekundær betydning. I praksis er visse ord dog per definisjon sterkt negative, slik som «avskum» og «sludder». Det kan komplisere deres anvendelse. Ordet «homoseksuell» og uttrykket «hets mot folkegruppe» er to eksempler på at ord og uttrykks forhenværende verdi kan påvirkes for å endre deres verdiladning. En gang ble det normalt betraktet som en uforbeholden fornærmelse å kalle noen «homse», hvilket har endret seg ved en bevisst strategi fra aktivister med en bestemt politisk agenda.
Hets mot folkegruppe
Det svenske uttrykket «hets mot folkegruppe», med tilhørende lovgivning, er begynt å bli behandlet på samme måte som ordet «homoseksuell» med formålet å endre det fra noe skammelig til noe hederlig. Et første rimelig spørsmål er hva de inkluderende ord betyr rent semantisk. Ordet «hets» er definert av «Det svenske akademiets ordbok» som «sterkt hensynsløs forfølgelse». Den samme kilden definerer ordet «å hetse» som «å oppmuntre til hensynsløs forfølgelse».
På www.synonymer.se gis følgende synonymer for ordet «folkegruppe»: «stamme, klan, familie, slekt, nasjon, etnisk gruppe». Disse synonymene handler alle om biologisk slektskap. Spørsmålet er, om «nasjon» kanskje faller utenfor i flerkulturens tidsalder, da betydelige andeler av innbyggerne i mange nasjoner i stigende grad savner en tettere biologisk forbindelse til landenes opprinnelige folk. Uansett hva så er det innlysende at ordet «etnisk gruppe» har å gjøre med biologisk slektskap.
Basert på hva ordene «hets» og «folkegruppe» betyr i semantisk forstand, har makthaverne skapt et sterkt negativt verdiladet uttrykk med «hets mot folkegruppe» med det tilsynelatende formålet å skape frykt og skam hos dem de ønsker å motarbeide. Da Sveriges herskere over tid er kommet til å ønske og gagne flere og flere minoriteter på bekostning av den opprinnelige befolkningen, har de utvidet uttrykket «hets mot folkegruppe». Spørsmålet er om det i øyeblikket er noen grenser for hvordan det kan brukes. Så lenge det gir makthaverne mulighet for å styrke deres makt gjennom frykt, trusler og ubegrunnet forakt synes alt å være i orden. Maktelitens skinnhellige hykleri og umoralske overgrep mot annerledestenkende avslører med skremmende klarhet et velsmurt maktapparat, hvis uekte legitimitet opprettholdes som et overdrevent, selvdefinert gode.
HMF-medaljen er et forsøk på å omdefinere den negative verdiladningen i uttrykket «hets mot folkegruppe» så det i stedet for frykt og skam skal relatere til noe positivt i form av mot til å kritisere makthavernes politikk på tross av risikoen for å bli utsatt for deres undertrykkelse; dessuten med et bestemt «glimt i øyet».
Ondskap forkledd som godhet
Som vi kan lære av historien er det ikke første gang at ondskap forklær seg som godhet. Se Vestverdens arvesynd om hvordan jødenes og de kristnes felles gud – fantasien om (mis)fosteret Yahweh basert på jødisk overtro – gjennom hans angivelige gode tilhengere har klart å hjernevaske Europas opprinnelige befolkning med den slavemoral som nå er i ferd med å avskaffe oss til fordel for afrikanere, arabere og andre fremmede folkeslag.
Det faktum at kristendommen er blitt presset tilbake av moderne vitenskap som kunnskapskilde om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hvordan livet oppsto og har utviklet seg gjennom evolusjon, har bestemt minsket flertallets tro på kristendommens overtro og myter. På samme tid er det, det som kunne kalles «vår tids arvesynd» – «holocaust» – imidlertid begynt å erstatte kristendommen som en slags kvasireligion for fortsatt å holde den vestlige verdens opprinnelige folk i åndelig slaveri.
«Nazismens» ondskap
Spørsmålet er om noen begreper noensinne har vært mer ladet med entydig ondskap enn «nazisme» og de ord og uttrykk hvor «nazisme» og «nazist» er inkludert. Med denne negative verdiladningen er «nazismen» kommet til å fungere som en slags psykologisk automatisk utløser for å ta avstand og godhetssignalering.
Det er interessant, fascinerende og skremmende hvordan begrepet «nazisme» har kunnet blitt så sprengfullt med ondskap. Det er også psykologisk og sosialt interessant å bemerke at når «nazisme» nevnes i en eller annen sammenheng, om det kun er i forbifarten i samtaler om helt andre emner, så har det selvdefinerende gode med politisk korrekte oppfattelser ofte et overbevisende behov for å ta ordet. Hvor ofte har deres «godhet», og derav opplevde ansvar, ikke inspirert de til den store handling og uten røsten i deres stemmer begynt å moralisere dem hardt og ubarmhjertelig mot «nazismen». Og hvor ambisiøst har de ikke søkt i hele deres ordforråd for å finne de sterkeste uttrykk som de vet om for å fremheve deres egen godhet maksimalt, og forkynne deres moralske overlegenhet ved å spotte, krenke, skjende, lyve og på enhver tenkelig måte nedverdiggjøre og ydmyke Hitler og «nazismen».
Det kan ikke utelukkes at disse godhetens apostler ville vært blant de første til å lynsje uskyldige og å sparke hjelpeløse ofre i hjel som ligger maktesløse på bakken. Det er nærliggende å assosiere til de kristne, som sprer sin slavemoral via tortur, lemlestelse og drap på de som ikke var villige til å gi opp rettferdighet og stolthet ved å akseptere slavemoralens dyd om å «vende det andre kinnet til». Konstruksjon og fremgangsmåte som fordomsfullhet, mobbing, baksnakking, bedrageri og psykologiske så vel som fysiske overgrep kan for noen mennesker naturligvis straks vende seg fra noe negativt til den høyeste moral, hvis personen som blir misbrukt er en «nazist». For noen kan dette selvutropte gode se ut til å være et mentalt handicap, når de med ord og gjerning eksemplifiserer nøyaktig hva de hevder å ville motvirke uten å synes og begripe det.
«Nazisme» og nasjonalsosialisme
For å muliggjøre en saklig debatt og lettere håndtere «nazismens» byrde av uendelig ondskap, kunne det overveies å arbeide for en total adskillelse mellom begrepene «nazisme» og «nasjonalsosialisme». Denne tanken er også berørt i andre artikler som er nevnt i innledningen. «Nazisme» kunne da defineres som «andre verdenskrigs seiersmakters definisjon av den beseirete fiendes lære med formålet å miskreditere, demonisere og skjende Adolf Hitler og nasjonalsosialismen». «Nasjonalsosialisme» kunne da defineres av de som skapte og tror på læren. Med en slik oppsplitting mellom begrepene kunne denne artikkeltittelen forsvares. Om det siden er ønskelig med disse definisjonene er et annet spørsmål.
Ved å utvide disse definisjonene kan det også bli mulig å begynne og bruke «nazi-stemplet» når det gjelder personer og land som har handlet og handler mer i overensstemmelse med «nazismens ondskap» enn nasjonalsosialistene og det nasjonalsosialistiske Tyskland. I så fall skulle stemplingen kunne overveies å brukes på de som intrigerte og gjorde alt hva som var i deres makt for at andre verdenskrig skulle bryte ut, de som nektet å forhandle om fred, de som avviste fredsforhandlinger for i all hemmelighet forberedte seg på å angripe og besette Europa, de som innledet en ny epoke av menneskelig ondskap gjennom terrorbombinger mot sivilbefolkninger – se tidsvitnet Vera Oredssons dypt rørende novelle Tårer slukker ikke ild – de som «atombombet freden frem», de som med tilbakevirkende lovgivning og tortur «beviste» deres beseirete og ydmykete fienders ondskap i det som kunne beskrives som et av verdens verste rettsovergrep: Nürnbergprosessene.
Med et slikt perspektiv kunne kanskje Adolf Hitler betraktes som sin tids mest fremtredende «anti-nazist».
/Tor S
