HISTORIE Etter at den tyske presidenten, Paul von Hindenburg, døde ble Adolf Hitler det tyske folkets führer. 89,9 prosent av tyskerne godkjente senere denne beslutningen i folkeavstemningen som Hitler selv tok initiativ til.
I 1932 var det riksdagsvalg og omvalg i Tyskland, der NSDAP fikk 37,4 og 33,1 prosent av stemmene. Til tross for en mindre nedgang i det andre valget var NSDAP nå landets største parti og den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler oppnevnt til rikskansler av Tysklands rikspresident, feltmarskalk Paul von Hindenburg.
Etter at Hitler ble rikskansler skjedde det flere ting som gav den nasjonalsosialistiske regjeringen ekstraordinær makt for å ta hånd om kommunisttrusselen mot den tyske staten (planen var å starte en bolsjevikrevolusjon også i Tyskland) og redde det tyske folket som befant seg i en enorm arbeidsløshet, depresjon og fortvilelse. Etter at kommunister satte riksdagshuset i brann oppløste Hindenburg riksdagen og den 23. mars 1934 skrev han under Fullmaktsloven som gav Hitlers regjering makt frem til 23. mars 1937 til å skrive lover uavhengig av riksdagen.
Da denne fullmaktsloven ble skrevet under var NSDAP, etter et siste riksdagsvalg den 5. mars 1933, det desidert største partiet med drøyt 17,3 millioner stemmer, tilsvarende 43,9 prosent av stemmeantallet. Ved å stifte koalisjon med andre nasjonale fikk NSDAP en majoritet, 51,8 prosent, av stemmene. Med folkets overveldende støtte, i kombinasjon med at Tyskland holdt på å sprenges innenfra, var ikke fullmaktsloven et altfor søkt tiltak.
Men Hitler var fortsatt rikskansler under presidenten. Rikspresidenten, et embete som ble innført i 1919, hadde blant annet rett til å utnevne og avskjedige ministere, ta hånd om utenrikspolitikk og ha befal over de væpnede styrkene. Rikspresident Hindenburg tok aktivt del i arbeidet med å kontrollere forskjellige regjeringskriser, inklusiv den krisen hvor Adolf Hitler til slutt ble utnevnt av Hindenburg til rikskansler. Et eksempel på rikspresidentens maktutøvelse var da han i begynnelsen av 1930-tallet krevde at man skulle tilpasse politikken i en nasjonalistisk retning. Ettersom daværende rikskansler Heinrich Brüning ikke ville dette ble han tvunget til å gå av.
Den 2. august 1934 døde Paul von Hindenburg, 86 år gammel. Etter 1,5 år med nasjonalsosialistene ved makten hadde forholdet forbedret seg mellom Adolf Hitler og Paul von Hindenburg, som opprinnelig motvillig gav Hitler, den gamle konkurrenten om presidentskapet ved presidentvalget i 1932, rikskanslerposten. Hindenburg, som var patriot, hadde sett hvordan den nye rikskansleren effektivt bekjempet arbeidsløsheten og fikk tyskerne til å arbeide sammen mot samme mål, hvilket Hitler etterlyste i sin første tale som rikskansler.
I sitt testamente oppnevner Hindenburg Hitler som sin etterfølger. Denne siste vilje fra Hindenburg ble bekreftet den 18. august av sønnen hans Oskar von Hindenburg i tysk radio. I testamentet skriver Hindenburg blant annet følgende om Hitler:
Min kansler, Adolf Hitler, og hans bevegelse har tatt et avgjørende steg mot det store målet å forene det tyske folket til en indre enhet som står over skiller mellom rang og klasse. Jeg vet at mye gjenstår å gjøre, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at bak den nasjonale gjenoppblomstringen og folkets samarbeid, det også finnes en mulighet for forsoning som omfatter hele det tyske fosterlandet.
Etter Hindenburgs død den 2. august ble det utlyst landesorg i Tyskland. Hitler taler ved Hindenburgs grav og avslutter: «Toter Feldherr, gehe nun ein in Walhall». Hitler tar som Hindenburgs etterfølger beslutningen om å forene rikspresidentens myndighet med rikskanslerens. Som statsoverhode og regjeringssjef får Hitler veldig stor makt over Tyskland.
Men Hitler ville ikke ha denne makten uten å ha folkets tillit. Selv om Hitler knuste det parlamentariske systemet, der alle partier kjempet for sine egne interesser i stedet for folkets beste, var Hitler faktisk en varm tilhenger av folkeavstemninger i spørsmål om blant annet tillit til lederskapet. Derfor fikk folket blant annet stemme om fornyet tillit etter at Fullmaktsloven utløp i 1937, og derfor fikk østerrikerne også stemme om innlemmelsen i det stortyske riket, Anschluss, i 1938.
Samme dag som Hindenburg døde utstedte riksregjeringen en lov om at rikspresidentens oppgaver skulle forenes med rikskanslerens, og på samme dag forklarte også Hitler at han ikke ønsket tittelen rikspresident, men riksleder, og senere leder (Führer). Det var også denne dagen, 2. august, som Hitler selv tok initiativ til at denne beslutningen skulle godkjennes av folket gjennom en folkeavstemning den 19. august.
Tilliten til Hitler skulle vise seg å være massiv. På valgdagen stemte 38.362.720 tyskere for Hitler som Führer, hvilket tilsvarte hele 89,9 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen var 95,7 prosent.
