HISTORIE Her følger historien om den nordiske frihetskjemperen og motstandsmannen Engelbrekt Engelbrektsson.
Engelbrekt Engelbrektsson ble født i nåværende Bergslagen i Sverige en gang på 1390-tallet. Han kom fra en lavadelig familie, noe tilsvarende middelklasse, og ble med tiden gruvearbeider. Mye av Engelbrekts tidlige liv, før han ble den svenske frihetskampens far på 1430-tallet, er ukjent.
På denne tiden var Danmark, Norge og Sverige styrt av kong Erik av Pommern i den såkalte Kalmarunionen. Erik av Pommern regjerte fra Danmark, mens han i Sverige hadde satt fogder, hovedsakelig utenlandske, til å styre landet og kreve inn skatter.
Disse fogdene tiltrakk seg raskt folkets hat ettersom de som ikke kunne betale, ble straffet hardt. Fogdene sugde ut folket og drepte frittalende bønder som motsatte seg deres styre. Tungt jordbruksarbeide ble overlatt til gravide koner, med spontanabort som følge. Da kongen ville ha sine skatter i kontanter, som ikke mange hadde på denne tiden, var bøndene tvunget til å veksle inn varer hos fogdene. Varene ble kraftig undervurdert, og fogdene tok hånd om differansen. Utallige historier finnes om dette fogdveldet.
Engelbrekt ble talsmann for folket i Bergslagen og hadde i denne egenskap bedt Erik av Pommern å avskjedige fogden i Västerås, den hatede «bondeplageren» Jösse Eriksson. Erik av Pommern trenerte, og vanstyret fortsatte, men den revolusjonære stemningen i landet økte. I 1433 gikk forhandlinger og fredelige protester over til voldelige aksjoner hvor man inntok borgene i Borganäs, like utenfor Borlänge, og i Västerås. Jösse Eriksson ble avskjediget, men på grunn av alle lovbruddene han hadde begått mot folket, krevde bøndene en rettssak. Protestene fortsatte, og på midtsommerdagen 1434 stormet bønder, bevæpnet med økser, spiker-klubber og pil og bue, fogdfestningen Borganäs. Engelbrekt-opprøret hadde startet. Opprøret spredte seg så fra Dalarna, Västmanland, Uppsala og Stockholm, helt til hele Sør-Sverige hadde blitt beleiret. Bøndene inntok festning etter festning og brant ned 24 borger.
To måneder etter Engelbrekt-opprørets startskudd hadde riksrådet samlet seg for å beslutte om de skulle støtte Engelbrekt eller ikke. Engelbrekt fikk høre at dette møtet skulle holdes og stormet salen og krevde riksrådsmedlemmenes lojalitet. Representantene for adelen og kirken gikk med på Engelbrekts krav.
Engelbrekts hær viste eksepsjonell disiplin, og man har i ettertid spekulert i om Engelbrekt hadde deltatt i Erik av Pommerns krig mot tyske fiender på 1420-tallet, og der ervervet seg betydelige militære ferdigheter. Innen kort tid bestod hæren ikke bare av bønder og gruvearbeidere, men også riddere og knekter som adelsmenn hadde gitt dem. Etter tre, fire måneder var felttoget over. Nå hadde oppreisningen også spredt seg til Norrland og Finland.
I januar 1435 ble Engelbrekt oppnevnt av riksrådet til Rikshøvedsmann, øverstkommanderende over den svenske krigsmakten, en meget sterk posisjon. Kongen var nå kraftig svekket og beslutninger måtte tas i samråd mellom kongen og riksrådet. Engelbrekt hadde hele tiden villet forene folket fra alle klassene til et felles fosterland, og det så nå ut som at denne kampen skulle gi resultater.
Nå åpenbarte imidlertid adelsmennenes virkelige motiv seg. Overklassen hadde utnyttet revolusjonen for klasse-egoistiske formål. De var misnøyde med at så mange utenlandske menn hadde fått høye embeter som de selv ville ha. Siden kongen var svekket, klarte de å karre til seg mer makt. I veien for adelens fremgang var nå Engelbrekt selv. Erik av Pommern utnyttet splittelsen ved å herje på østkysten, slik at Engelbrekt ble tvunget ut på et nytt felttog i Sør-Sverige i 1436. Også dette felttoget hadde suksess, men det harde feltlivet og den sterke vinterkulden rammet Engelbrekt som ble syk med revmatiske lidelser.
Den 27. april var Engelbrekt på vei til et riksrådsmøte. Det gjaldt en fredssamtale, og den svært syke Engelbrekt, som knapt kunne sitte på en hest, begav seg til Stockholm for å ikke overlate fredssamtalene til adelen. Ferden gikk med båt, og på en øy i Hjälmaren møtte han adelsmannen Magnus Bengtsson. Bengtsson angrep den syke Engelbrekt med en øks. Tre ganger falt økseslagene før Engelbrekt døde. Magnus Bengtsson sa: «Må jeg få fred i Sverige for Deg».
Det er delte meninger om hvorvidt Engelbrekt døde den 27. april eller 4. mai. 27. april er datoen som oppgis i Engelbrektskrøniken.
Det er uklart hvorvidt Magnus Bengtssons mord på Engelbrekt var en del av en større konspirasjon eller om mordet bare skjedde på grunn av en tvist mellom hans far og Engelbrekt, men det er klart at adelen hadde forrådt revolusjonen. Morderen fikk også beskyttelsesbrev (skyddsbrev) av riksrådet.
Med Engelbrekt borte ble det ingen løsning på fogdveldet. Men Engelbrekt hadde vist at man kunne samle folket og gjøre opprør. Hundre år etter Engelbrekts død skulle en annen mann avslutte det som Engelbrekt hadde startet: å forene folket for et felles fosterland. Denne mannen het Gustav Eriksson.
