KOMMENTAR Lederen for Den nordiske motstandsbevegelsen i Norge, Haakon Forwald, deler i denne artikkelen sitt syn på den svært vellykkede demonstrasjonen i Kristiansand.
Det er i en kombinasjon av gledesrus og utmattelse at jeg forfatter denne artikkelen og her gir mitt syn på organisasjonens svært vellykkede demonstrasjon i Kristiansand. Vi hadde som dere alle vet opprinnelig planlagt å demonstrere i Fredrikstad, men måtte gjøre om på planene i siste sekund, da politiet plutselig la ned forbud mot vår demonstrasjon.
Både forbudet og årsaken til forbudet, kom som en stor overraskelse på oss i ledelsen. At vi skulle møte motstand fra både systemet og meningsmotstandere var forventet. At systemet skulle slå ring om homolobbyen, var forventet. Men at systemet skulle benytte voldstrusler fra venstreterrorister som unnskyldning til å forby vår demonstrasjon, var ikke forventet. Noe selv oslopolitiet og anerkjente jurister, ytringsfrihetseksperter, avis-kommentatorer og selv en del meningsmotstandere var enige om.
Å avholde demonstrasjonen i Fredrikstad til tross for politiets forbud, ble vurdert. Men da vår intensjon er å føre frem vårt budskap, vår politikk og ikke minst samtale med folket – ble dette fort avfeiet som kontraproduktivt. Dette ville enten resultert i massearrestasjoner, bråk med meningsmotstander og politi eller begge deler.
Å ikke demonstrere var likevel aldri et alternativ, men at planleggingen og gjennomføringen måtte skje «under radaren» var åpenbart, ettersom systemet ville legge ned store ressurser på å forhindre en slik seier for oss. Noe de absurde pågripelsene av svenske aktivister ettertrykkelig har bevist.
I vår søken etter alternative steder var flere plasser oppe for diskusjon, deriblant Oslo. Dette ble dog avfeiet, da systemets søkelys var kraftig rettet mot organisasjonens medlemmer på Østlandet, og at både planleggingen og gjennomføringen således ville blitt svært vanskelig å gjennomføre. Valget falt derfor på Kristiansand, hvor vi har stor støtte blant folket og er sterkt representert.
Planleggingen av aktiviteten gikk bra og vi følte vi hadde situasjonen under kontroll. Vi måtte naturligvis offisielt komme med en uttalelse via våre egne medier til våre støttespillere om at vi ville fraråde alle sympatisører å reise til Fredrikstad, ettersom vi selv skulle et annet sted og ikke kunne garantere for deres sikkerhet.
Da jeg selv er bosatt i Ludvika, reiste jeg allerede på fredag. Vi valgte en mindre trafikkert vei inn i Norge, for å unngå de mest kontrollerte grenseovergangene. Noe som viste seg å være et smart trekk, da flere andre ble stanset og pågrepet. Et godt stykke inn i Norge fikk vi dog følge av en politibuss, som stod og ventet på oss, og fulgte etter oss en halvtimes tid. Denne svingte så av, og ble aldri sett senere.
Da vi ankom lokalet, rundt klokken 03.00 om natten – var det gledelig å se at så mange hadde klart å komme frem. Både nordmenn, svensker og finner. Hvorvidt vi skulle få gjennomført noe som helst, var imidlertid uklart. Usikkerheten ble definitivt ikke mindre da jeg neste morgen våknet av lyden til et helikopter som fløy over hustaket.
Etter å ha hilst på organisasjonskamerater og fått drukket et par kopper kaffe, var det klart for en rask gjennomgang av dagen. En gruppe aktivister hadde samtidig reist ned til Kristiansand sentrum for å se an situasjonen, og om politiet ventet på oss. Da tiden var inne, reiste vi samlet ned til samlingsplassen og møtte de resterende kameratene som hadde reist samme dag og dratt direkte dit. På plass handlet vi raskt, og hadde så vidt rukket å rulle ut fanene da en hel del politibiler og politimenn stormet inn på plassen.
I samlet tropp gikk vi hurtig inn mot sentrum, for å unngå at noen skulle bli pågrepet og slik at vi skulle få gjennomført vår aktivitet. Flyveblader og faner ble heldigvis med, men i hastverket med å komme oss inn til sentrum ble megafonen liggende igjen i bilen. Dette er også forklaringen til at det ikke ble ropt slagord på vår vei inn i sentrum, og grunnen til at taler ikke ble holdt på plass.
Vår vei inn i sentrum gikk fint, og det samme gjorde dialogen med politiet. De forklarte at de ikke ville forsøke å stoppe oss, og at vi skulle få gjennomføre vår aktivitet. Vi forklarte at vi planla å dele ut flyveblader og samtale med folket. Noe de sa var uproblematisk.
Mange interessante samtaler ble ført med folket, intervjuer ble gjennomført med pressen som hadde møtt opp, deriblant et direktesendt intervju med TV 2. Opp mot tusen flyveblader ble også delt ut, og vårt mål med å rette søkelyset mot den folkefiendtlige homolobbyen ble definitivt oppnådd.
En og annen rabiat meningsmotstander klarte naturligvis ikke å dy seg og forsøkte å forstyrre aktiviteten, men dette var ingenting som påvirket hverken oss eller vår demonstrasjon. Enkelte vanlige meningsmotstandere diskuterte vi saklig med, og vi førte fram vårt syn, og de sitt. Forhåpentligvis fikk de også se at vi ikke var «homohatende nazister», men nasjonalsosialister med velbegrunnede argumenter til hvorfor vi er imot den folkefiendtlige homolobbyen.
Etter aksjonen hadde blitt rundet av og vi gikk tilbake til bilene, skulle selvfølgelig politiet gjennomføre en ID-kontroll av samtlige deltakere. At politiet registrerer politiske dissidenter er kanskje noe vanlige mennesker tror kun foregår i land som Nord-Korea, men dette er altså vanlig praksis i «demokratiet» Norge.
En mediastorm uten sidestykke
En gedigen mediastorm har som ventet fulgt i kjølvannet av demonstrasjonen. Hyklerske meningsmotstandere, i form av forræderpolitikere og andre, syter og klager til løgnpressen over at politiet «lot» oss få utøve vår grunnlovsfestede rett til å ytre oss. Politiets begrunnelse, om vern om ytringsfriheten og at de ikke ønsket at situasjonen skulle eskalere, ser de på som dårlig – da de anser at ingen gruppe skal kunne få føre frem sitt budskap gjennom å true med voldsomheter. At de selv forhindret Motstandsbevegelsens arrangement i Fredrikstad gjennom nettopp voldstrusler, har de kanskje glemt? Og det bør naturligvis også tillegges at Motstandsbevegelsen ikke på noe tidspunkt truet med vold.
Ikke uventet florerer også løgnene om demonstrasjonen, og da særskilt fra selvuttalte meningsmotstandere som i løgnpressen fremstilles som «vanlig folk» som ble vitne til aktiviteten. Påstander om trusler om hjemmebesøk, påståtte spytteklyser mot innvandrere og en lokalbefolkning som følte seg «utrygge» – er bare noen av løgnene som har florert i fiendepressen de seneste dagene.
– Historie ble skrevet!
Søknaden om å demonstrere i Fredrikstad, planleggingen og forberedelsene som gikk med til det – er verdifull erfaring vi nå har ervervet oss. Det samme gjelder arbeidet med og gjennomføringen av demonstrasjonen i Kristiansand. Det er viktig at vi som organisasjon reflekterer over hva vi gjorde bra, hva vi gjorde feil og hva vi kan forbedre. Alt for å gjøre neste demonstrasjon, enda bedre.
At den 29. juli var en stor dag for Den nordiske motstandsbevegelsen og at vi gjennom vår demonstrasjon har skrevet oss inn i historiebøkene, er åpenbart. Vår demonstrasjon den 29. juli er blitt omtalt i samtlige norske medier, i Sverige og internasjonalt. Ikke bare én gang, men i artikkel etter artikkel. Oppmerksomheten er gedigen, og aldri før har vårt nettsted hatt like mange besøkere – og søknadene om å engasjere seg triller inn.
Den 29. juli ble dagen da Den nordiske motstandsbevegelsen trosset systemets forsøk på å kneble oss, og gjennomførte organisasjonens første og største demonstrasjon på norsk jord. Det ble dagen da Norges første nasjonalsosialistiske demonstrasjon i moderne historie ble gjennomført. Historie ble skrevet, og jeg vil takke samtlige deltakere for en fantastisk dag. Det var en ære å få innta Kristiansands gater sammen med dere!
Hill Seier!
