HISTORIE Den 24. januar 1932 myrdes det 15 år gamle Hitlerjugend-medlemmet Herbert Norkus av kommunister i Berlin, mens han deler ut flyveblader. Dette bare noen dager etter mordet på kunstprofessoren og SA-mannen Ernst Schwartz.
Herbert Norkus ble født i 1916 midt under den brennende verdenskrigen. En krig hvor hans far, Ludwig Norkus, hadde kjempet og holdt ut som enkel infanterisoldat i skyttergravene på vestfronten. Herbert Norkus vokste opp under vanskelige forhold. Som millioner av andre tyske krigsveteraner var hans far lutfattig og forsøkte å forsørge sin familie ved å arbeide på en fabrikk i et av hovedstaden Berlins depressive industriområder.
Herbert Norkus og hans familie bodde i det fattige området Beusselkietz. Det var et nedslitt slumområde i arbeiderdelen Moabit der mange av innbyggerne gikk sultne, og der menn som Ludwig Norkus, som hadde et slitsomt og ensformig arbeid, kunne regne seg som heldige. Den store majoriteten av Moabits befolkning støttet kommunistene, og Herbert Norkus tilhørte en liten gruppe på et femtitalls ungdommer i Beusselkietz som var med i Hitlerjugend.
Hans far gikk i 1929 med i SA og var kjent som en meget dedikert kjemper. Herbert Norkus’ mor holdt dog ikke ut de stadige trakasseriene og angrepene fra kommunistene som ble rettet mot familien på grunn av farens medlemskap i SA. Hun ble til slutt innlagt på et mentalsykehus i 1931 og gikk bort kort tid etter. Sannsynligvis var det selvmord.
Hard kamp i Berlin
I den dekadente metropolen Berlin hadde befolkningen lenge vært vanskelig å overvinne til nasjonalsosialismen. I valget i 1928 hadde NSDAP bare fått 1,57 prosent av stemmene, mens kommunistene fikk 24 prosent. Det var først da Joseph Goebbels tok over ledelsen av NSDAP i hovedstaden og startet en kompromissløs kamp på liv og død, som nasjonalsosialistene begynte å få fremgang.
Gjennom seighet og aggressivitet hadde nasjonalsosialistene med stadig større kraft begynt å bekjempe berlinernes dekadente livsstil, den småborgerlige reaksjonen og ikke minst kommunistpartiet KPDs dominerende stilling i Berlin. Kampen mellom de to voksende partiene NSDAP og KPD ble voldelig. I 1930 fikk kommunistene 27 prosent av berlinernes stemmer og i 1932 hadde de gått forbi sosialdemokratene med 31 prosent av stemmene og dermed blitt Berlins største parti. På samme tid vokste også NSDAP seg sterkt og vant i 1932 27 prosent av stemmene. Men denne suksessen i det røde Berlin, der politiet styrtes av sosialdemokratene og gatene var dominert av kommunistene, kom ikke uten offer.
Daglig kamp i Hitlerjugend
Norkus var et dedikert Hitlerjugend-medlem. Han deltok daglig i organisasjonens aktiviteter, propagandaspredning, møter, demonstrasjoner og helgutflukter. Helgutfluktene gav ham mulighet til å komme bort fra det depressive slumområdet og komme ut på landsbygden.
Som medlem i Marine-Hitlerjugend fikk han også anledning til å tilbringe oppfriskende helger til sjøs. Norkus likte også å høre på de eldre nasjonalsosialistiske kjempernes fortellinger fra første verdenskrig.
Et farlig liv
Vold og trusler var en del av hverdagen til de unge Hitlerjugend-kjemperne i Beusselkietz. De utgjorde en liten gruppe som stadig ble tvunget til å konfrontere hundretals røde bråkmakere, kriminelle, halliker og annet avskum som fylte slummens gater.
Som ung kjemper i Hitlerjugend levde Herbert Norkus derfor et farlig liv. Mange ganger, når han og hans kamerater sto overfor en nummerert overlegen fiende, hadde han måtte fly for sitt liv, og noen ganger hadde det vært ren flaks at han kom unna. En gang hadde han blitt omringet av medlemmer fra Rote Jungfront, som fortalte ham at han hadde en uke på seg til å bytte side eller bli drept.
Hitlerjugend i Beusselkietz vokste seg stadig sterkere under ledelse av den unge Gerhard Mondt. Deres fanatiske aktivisme var et konstant irritasjonsmoment for kommunistene i Moabit, som gjorde alt for å knuse den lille gruppen kjempere.
En uventet fiende
Hatet mot Hitlerjugend kom også fra et helt annet hold. I 1932 fant Moabits kommunister en uventet alliert hos en gruppe ekskluderte og voldelige nasjonalister under ledelse av en viss Walter Stennes. På denne tiden kjempet Adolf Hitlers bevegelse hardt mot det tyske folkets fiender. Mot kommunister styrt med jernhånd fra Moskva, mot det jødiske sosialdemokratiet og den internasjonale storfinansen. Men det var også en «indre» fiende som man var tvunget til å føre en hard kamp mot. Det var forskjellige grupper nasjonalister som var fiendtlig innstilt ovenfor NSDAP.
Av disse «indre» fiendene var noen av de mer problematiske gruppen rundt brødrene Strasser og en utbrytergruppe fra NSDAP som kalte seg for Den nasjonalsosialistiske tyske kampbevegelsen (Nationalsozialistische Kampfbewegung Deutschlands) og som var ledet av Walter Stennes. Stennes hadde ledet et mislykket kuppforsøk mot Hitler i 1930, det såkalte Stennes-opprøret, hvor blant annet Goebbels’ kontor i Berlin hadde blitt smadret av Stennes’ medlemmer. Walter Stennes’ organisasjon hadde etterpå, i det som virker å vært motivert av personlig hat, tatt på seg oppgaven å knuse NSDAP.
Onde forbindelser
Forblindet av hat mente Stennes og hans medhjelpere at alt var tillatt i kampen mot NSDAP og Hitler. Stennes kultiverte for dette målet nære kontakter med KPDs ledelse i Berlin. Noe som til slutt skulle vise seg å ha forferdelige konsekvenser for den unge Herbert Norkus.
Et av medlemmene i Stennes’ gruppe, en ung mann med navn Johannes Kuhlmann, jobbet som bakerlærling på samme bakeri som Hitlerjugend-lederen Gerhardt Mondt. Kuhlmann opererte som informatør for Stennes’ organisasjon og spionerte på Mondts lille Hitlerjugend-gruppe, og også på SA-stormgruppe 32 som var i samme område.
Kuhlmann kunne snart informere en av seksjonsjefene i Stennes’ gruppe, ved navn Bernhard Lichtenberg, at Hitlerjugend tenkte å gjennomføre en propagandaaksjon i Rostocker Kiez den kommende søndagen. Lichtenberg oppfordret spionen Kuhlmann til å provosere frem et angrep mot Hitlerjugend ved å informere KPD om den kommende aksjonen.
Spionen oppfordrer til mord
Kuhlmann fulgte Lichtenbergs oppfordring og kontaktet en av KPDs håndtlangere i Moabit, den lokale Rød Front-sjefen Georg Stolt. På en sjabbete bule i hjertet av det røde Moabit møtte Kuhlmann Stolt og noen av hans menn. I dette konspiratoriske miljøet utlovet Kuhlmann ti kanner øl hver til Stolts menn hvis de klarte å ta livet av Gerhardt Mondt.
Stolt forberedte overfallet på Hitlerjugend ved å mobilisere et femtitalls menn. Inne i en pub som Rød front-medlemmer frekventerte på Oldenburgstrasse instruerte Stolt sine menn om nattens aksjon. Mennene var bevæpnet med gatestridvåpen som kniver og batonger. Sent på lørdagskvelden den 23. januar begynte de marxistiske bandittene å snike seg ut av puben i mindre grupper for å unngå politiets oppmerksomhet. De begynte å lete etter Mondt og hans unge kjempere, deriblant Herbert Norkus.
Aksjonen starter
Like før daggry bevegde Mondt, Norkus og fire andre Hitlerjugend-medlemmer seg raskt gjennom bydelen. De spredte flyveblader med følgende beskjed:
Vi angriper!
Hitlerjugend holder offentlig møte.
Talere:
Pg. Edzardi,
Tema: «Hakekors eller rød stjerne»
Jg. Axmann
Tema: «Hva vi vil»
Diskusjon
Torsdag, 28. januar kl. 20.00
Hansa-Säle, Alt Moabit 48
Hitlerjugend
Beusselkietz-Hansa
Overfallet
De seks Hitlerjugend-medlemmene hadde knapt rukket å begynne å dele ut flyvebladene sine før Gerhardt Mondt merker at noe er galt. En motorsyklist kommer kjørende med slukte lykter i nattemørket. Motorsyklisten bremser når han ser Mondt og de andre Hitlerjugend-medlemmene og snur deretter raskt og kjører av sted. Mondt gjenkjente dog føreren som var en lokal kommunist.
Hitlerjugend-ungdommene fortsatte besluttsomme og spente å dele ut flyveblader til husholdningene i arbeiderbydelen. Plutselig overfalles den lille gruppen av et trettitalls bevæpnede kommunistbanditter. Mondt røsker opp sin revolver som han bare har ladet med blanke skudd. Skuddene høres nedover gaten når Mondt fyrer løs og i samme øyeblikk roper til guttene om å fly. Skuddutløsningen hadde i et lite øyeblikk stanset de røde bandittene og gitt de unge Hitlerjugend-medlemmene noen sekunders forsprang.
Herbert Norkus, som så mange ganger tidligere hadde utfordret skjebnen, løper nå for livet nedover Gotzkowskistrasse. Han svinger av og ruser inn på Zwinglistrasse hvor han forsøker å komme inn i en melkebutikk, men hindres av en nattevakt som nekter å slippe ham inn. Ti angripere tar ham igjen og slår ham ned. Han klarer å komme seg opp og fortsetter å løpe. Han forsøker å komme inn på skolen sin uten å lykkes, og nå omringes han av kommunistbanditter som knivstikker ham seks ganger og sparker ham hardt mens han ligger nede.
Han klarer enda en gang å komme seg opp på føttene, men ved Zwinglistrasse 4 faller han til slutt sammen. En ung jente og hennes mor finner ham og prøver å tilkalle hjelp. Men Herbert Norkus er døende. De blodige avtrykkene fra hendene hans synes på veggen.
Goebbels ser skriften på veggen
Herbert Norkus’ døde kropp legges i en åpen kiste og voktes, dag og natt, av andre Hitlerjugend-medlemmer frem til begravelsen. Joseph Goebbels besøker åstedet for drapet to ganger. Den 26. januar 1932 skriver han i sin dagbok:
Vi deltar i begravelsen av vår SA-kamerat, Professor Schwartz, som ble myrdet ved Kolonie Felseneck. Rørende og hjerteskjærende scener. På kirkegården ved graven ventilerer jeg min sorg og indignasjon til fulle. Jeg passerer plassen i Moabit, enda en gang, hvor Hitlerjugend-medlemmet Norkus ble knivstukket. Merkene fra det døende barnets blodige fingre på den hvite veggen minner om skriften på veggen.
Morderne rømmer til Sovjetunionen
Tysklands mordkommisjon kalles inn og begynner raskt å nøste opp i det konspiratoriske miljøet som har ansvaret for drapet på Norkus. I løpet av noen dager er det klart hvem som er de skyldige. Plakater som utlover en belønning på 500 riksmark til den som hjelper til med å fange noen av de tre utpekte morderne – Willi Simon, Bernhard Klingbiel og Harry Tack – settes opp rundt i Berlin. De var alle sporløst forsvunnet, og det var først flere år senere at det ble avslørt at samtlige tre hadde fått hjelp av Rote Hilfe til å rømme til Sovjetunionen.
Etter noen måneder holdes en høyt profilert rettssak mot andre involverte. Rød Front-sjefen Stolt og forræderen Kuhlmann fra Den nasjonalsosialistiske tyske kampbevegelsen dømmes til tre års fengsel hver.
En martyr begraves
På ettermiddagen den 29. januar begraves Herbert Norkus. Hitlerjugend-faner dekker kisten, og i begravelsesfølget deltar mange av de høyeste lederne av NSDAP, eskortert av hundretalls besluttsomme menn fra SA og SS. Tusenvis av mennesker kommer til begravelsen og hele Tyskland er sterkt påvirket av den unge kjemperens død. Prins Friedrich Christian zu Schaumburg-Lippe bevitnet begravelsen og forteller:
Skinnet fra faklene ved kisten nådde langt utover Berlins grenser og brenner i våre hjerter for alltid … Jeg selv ble nasjonalsosialist gjennom Herbert Norkus’ død …
Goebbels forteller i sin dagbok:
Vi begraver Hitlerjugend-medlemmet Norkus i bitende kulde. Jeg snakker fra hjertet til barna og mennene som hadde samlet seg rundt den lille kisten. Det kan ikke beskrives hvor modig denne guttens far er. En enkel arbeider, askegrå med uro i ansiktet holder han sin arm høyt og hilser under Horst Wessel-sangen, syngende med en blanding av sinne og bitter stolthet: «Die fahne hoch!»
Utenfor kirkegårdens grinder venter den røde pøbelen på sine neste offer. En dag må vi likvidere dette pakket som rotter, en gang for alle.
Et år i voldens tegn
Bare ti dager etter mordet på Norkus ble ytterligere et medlem av Berlins Hitlerjugend myrdet – 18 år gamle Georg Preiser. 1932 ble et voldelig år og totalt ble 84 medlemmer av NSDAP myrdet. Av dem var to medlemmer av Hitlerjugend, fire vanlige partimedlemmer, ti SS-menn og 68 SA-menn. I kampen på gatene ble sammenlagt 9 715 medlemmer av NSDAP skadet dette året. Til tross for volden og terroren, som var dirigert fra Moskva og New York, vokste NSDAP seg stadig sterkere. Nasjonalsosialistene utviklet kraften som snart skulle lede Hitler til makten den 30. januar 1933. Bak seg hadde da Hitler og hans menn 14 år av hard kompromissløs kamp — og hundretalls blodsoffer.
Filmen Der Hitlerjunge Quex
Filmen Der Hitlerjunge Quex, som hadde premiere i 1933, er løst basert på Herbert Norkus’ liv og død. Ved premieren holdt Hitlerjugends leder Baldur von Schirach en tale hvor han sa følgende:
Jeg vil kort rette deres tanker til den unge kameraten som ikke kan være med oss lenger, for han har ligget begravet i ett og et halvt år. Det var under den verste terrorens tid, da jeg sto foran Berlins to tusen Hitlerjugend-ungdommer og talte til dem om offer, om lederen og om heroisme. En tung atmosfære lå over vårt møte, og det var som om vi ventet på at noe forferdelig skulle skje. Jeg talte om det motet alle måtte vise, og at det kunne hende at det var en av oss der ute som jeg aldri skulle se igjen. Og jeg sa til ham: Takk for at du bærer denne skjebnen på dine skuldre, at du, blant millioner, har æren til å bære navnet Hitlerjugend, å bli en ledestjerne i det samfunnet du personifiserer. Neste morgen ble Hitlerjugend-medlemmet Herbert Norkus slaktet av marxistiske morderbanditter. Da jeg sto ved hans kiste kastet kommunistene stener mot likhusets vegger. I dag står en ungdomsbevegelse bestående av en og en halv million kjempere der dette lille Hitlerjugend-medlemmet falt. Hver eneste en av dem er vigslet til denne ånden av offer, dette kameratskap. Vi vil fortsette å kjempe i hans ubøyelige ånd.
Heil Hitler!
Nedenfor er en versjon av filmen.
