HISTORIE Den 5. april 1945 henrettes SS-obersten Karl-Otto Koch, kommandant i konsentrasjonsleiren Majdanek, for drap på internerte.
Karl-Otto Koch sluttet seg i 1931 til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) og SS. Han tjenestegjorde i flere SS-enheter frem til 1935, da han ble gjort til kommandant i konsentrasjonsleiren Columbia-Haus. Han tjenestegjorde så i flere leire frem til 1937 da han ble forflyttet til leiren Buchenwald.
Karl-Otto Koch var gift med Ilse Koch, som var sjef for det kvinnelige vaktpersonalet i Buchenwald. Ilse Koch ble beskrevet som «Buchenwalds heks» etter krigen da hun ble anklaget for å ha laget lampeskjermer av huden til fanger. Hun ble imidlertid frikjent for dette da det viste seg å være geiteskinn som hadde blitt brukt i lampene.
I 1941 ble det fattet mistanke mot paret Koch, da deres overordnede, SS-Obergruppenführer Josias Erbprinz zu Waldeck, som paradoksalt nok ble dømt for henrettelsen av Koch etter krigen, oppdaget at en av personalet på leirens sykehus hadde blitt henrettet på feilaktig grunnlag. Saken ble etterforsket videre, og Koch ble forflyttet til konsentrasjonsleiren Majdanek mens dette pågikk. Det ble besluttet at en grundigere etterforskning av paret Koch var berettiget, og den jobben falt på SS-dommeren Dr. Georg Konrad Morgen som jobbet med å etterforske misforhold i konsentrasjonsleirsystemet.
Dr. Morgens utredning viste at Koch, som på denne tiden hadde blitt arrestert sammen med sin kone, var skyldig i drap på to sykehusassistenter som behandlet Koch for syfilis. Koch var mistenkt for ytterligere drap på fanger, som hadde blitt skutt under falske fluktforsøk, men bevisene strakk ikke til for å felle ham for dette. Karl-Otto Koch ble også funnet skyldig i underslag og for å ha stjålet fra de internerte. For dette ble Koch dømt til døden. Hans kone, Ilse, ble frikjent etter mangel på bevis. Karl-Otto Koch ble henrettet den 5. april 1945 av en eksekusjonspelotong.
Dommen mot Karl-Otto Koch viser utvilsomt at brutalitet og drap på internerte i konsentrasjonsleirene ikke var akseptert eller sanksjonert av den tyske staten. Det kan ikke festes noen troverdighet overhode til for eksempel den tidligere innsatte i Buchenwald, Morris Hubert, som vitnet: «I leiren var det et bur med en bjørn og en ørn. Hver dag kastet de inn en jøde der. Bjørnen rev ham i stykker og ørnen plukket på beina.» Eller til vitnemålene som snakker om såpeproduksjon av menneskefett og de tidligere nevnte lampeskjermene av menneskehud. Når vi ser hvordan det tyske rettsvesenet dømte mennesker som var anklaget for langt mindre ting blir disse såkalte vitnemålene i krigsforbryterprosessene, og i de utallige selvbiografiene av tidligere internerte, rent absurde.
Våren 1947 begynte en prosess mot 31 personer som tjenestegjorde i Buchenwald. Antall innkalt var veldig lavt sammenliknet med andre etterkrigsprosesser, fordi de amerikanske okkupasjonsstyrkene hadde hjulpet tidligere fanger fra leiren med å finne et stort antall av vaktpersonalet og ganske enkelt latt fangene slå dem ihjel. Prosessen, som ble holdt i Dachau, kan sammenliknes med en parodi av en rettssak; de tiltale ble regnet som skyldig til de selv kunne bevise sin uskyld. Rykter og nedskrevne vitnemål ble tillatt som bevis. Et stort antall av de tiltalte vitnet om at de hadde blitt torturert av de jødiske avhørslederne i amerikanske uniformer.
Ilse Koch ble i denne rettsaken dømt til livstid i fengsel, en dom som ble omgjort til fire års fengsel etter at en mer rettferdig gjennomgang av bevismaterialet hadde blitt gjennomført.
SS-Obergruppenführer Josias Erbprinz zu Waldeck und Pyrmont ble i samme prosess dømt til livstid i fengsel for blant annet henrettelsen av Koch, en dom som også ble omgjort, til en straff på 20 år, av hvilke han sonet fem.
For de som vil lese mer om løgnene som vi har blitt foret med siden krigens slutt anbefales boken «Did Six Million Really Die?» av Richard Harwood, som kan kjøpes på svensk hos Nordfront forlag.
