«JEWFACE» Flere hvite, historiske personer har vært portrettert på filmlerretet av fargede skuespillere den siste tiden, med en påtagende stillhet som reaksjon. Når Helen Mirren nå blir lansert som kandidat til å spille den tidligere israelske statsministeren, jødiske Golda Meir, kommer imidlertid kritikken.
Golda Meir ble statsminister i Israel i 1969, som første kvinne til å bekle posisjonen i det landet, og filmen «Golda», som nå skal være ferdig innspilt, tar for seg perioden rundt Yom Kippur-krigen og de utfordringene Meir da sto ovenfor.
Det er den israelske regissøren Guy Nattiv som står bak filmen, som altså ikke har fått noen lanseringsdato og som det heller ikke finnes noen trailer fra. Noe av grunnen kan være kritikken som castingen til hovedrollen har medført. Golda Meir portretteres nemlig av den meritterte britiske, og ikke-jødiske, skuespilleren Helen Mirren. Etter at dette ble kjent har da angrepene fra jødiske individer og organisasjoner på castingen blitt høylytte. Skuespillerkollega og jødinne Dame Maureen Lipman uttaler blant annet at valget av Mirren ikke kan tolereres, like lite som man ville tolerere castingen av en hvit skuespiller til å portrettere Nelson Mandela. En annen jødinne, som den siste tiden nok har gjort seg mest bemerket ved sin deltakelse i den famøse Santa Inc., kaller castingen av ikke-jøder til å portrettere jøder for «Jewface», en hentydning da til fenomenet «Blackface».
Kritikken inngår for øvrig i trend hvor casting blir gjort til politikk. Fra før har blant annet Russel Davies, som står bak den nye produksjonen av Doctor Who og en rekke tv-serier med en klar homovennlig profil, kommet med kritikk mot at heterofile portretterer homofile og at funksjonsfriske spiller funksjonshemmede. I denne konteksten har de kritiserte skuespillerne blitt anklaget for «Gayface».
Hva kritikken mot castingen av Mirren bunner i er vanskelig å få tak på og den er heller ikke videre utdypet, men man aner konturene av en etno-religiøs sjåvinisme og følelse av overlegenhet, hvor ikke-jøder anses som ikke verdige til å portrettere jøder. Det er videre klart at uansett hvor sekulær og progressiv du er som jøde, så vil du alltid sette skillelinjer mellom «jøder» og «de andre». Hvordan Lipman, Silverman og de jødiske organisasjonene stiller seg til at ikke-jøder blir portrettert av jøder vites ikke, ei heller hvordan Davies stiller seg til at homofile spiller heterofile. Det fremgår ei heller hvor mye jødisk blod som kreves for å portrettere en jødisk karakter (vil kvart-jøder være tilstrekkelig «rene»?), ei heller hvor mange prosent funksjonsnivået må være nedsatt for å kunne portrettere en funksjonshemmet. Og vi bør nok ikke holde pusten i påvente av et svar.
