HISTORIE Den 17. juni 1888 ble Heinz Willhelm Guderian, blitzkrigens og den moderne panserkrigføringens far, født.
Heinz Guderian ble født den 17. juni i byen Culm i Vest-Preussen. Ved 13-årsalderen begynte den unge gutten sin militærkarriere. I seks år studerte han på forskjellige militær- og kadettskoler. Etter eksamen ved Berlins militærakademi ble han innskrevet som kadett i den 10. jegerbataljonen, som hans far hadde befal over. Etter videre utdannelse ved krigsskolen i Metz ble Heinz Guderian forfremmet til løytnant og fortsatte som offiser i jegerbataljonen. I 1911 ble Guderian omplassert til arméens signaltropper, nærmere bestemt 3. Telegraphen-Battalion. Under sin tid i signaltroppene traff han sin kommende kone, Margarete Georgen, som han giftet seg med i 1914.
Under første verdenskrig tjenestegjorde Guderian som signaloffiser, stabsoffiser og i arméens etterretningsavdeling. Etter krigens slutt tjenestegjorde han som stabsoffiser ved den østre grensen, hvor han hadde i oppgave å koordinere frikorps-tropper som forsvarte landegrensen mot sovjetisk og polsk aggresjon. Selv etter Versaillestraktatens harde vilkår hadde han fortsatt tillit og ble en av 4 000 offiserer som fortsatte sin tjenestegjøring, som kompanibefal i den 10. jegerbataljonen.
I 1927 ble han forfremmet til major og valgt til sjef for transport og motorisert taktikk. Det var i denne posisjonen han begynte utviklingen av den tyske arméens motoriserte doktriner. Han var inspirert av de britiske militærteoretikerne J.F.C. Fuller og B.H. Liddel Hart, som uten resultater hadde forfektet innføringen av moderne mekanisert krigføring i den britiske arméen. Guderians teorier, derimot, ble senere sanksjonert av Adolf Hitler, som oppdaget Guderian i 1935.
De kommende årene ble Guderian raskt forfremmet og i 1933 ble han oberst og stabsjef for arméens motoriserte styrker. I 1935 ble han divisjonssjef for den nyopprettede 2. panserdivisjonen. Året etter ble han forfremmet til generalmajor og begynte sitt arbeid med boken Achtung Panzer, som ble utgitt i 1937. I boken, som omhandlet Guderians teorier om mekanisert krigføring, oppsummerer han blitzkrigen slik:
I 1929 ble jeg overbevist om at stridsvogner som opererer på egenhånd eller i samarbeid med infanteri aldri kan få en avgjørende betydning. Mine historiske studier, de engelske øvelsene og mine egne erfaringer med stridsvognsmodeller overbeviste meg om at stridsvogner aldri kan oppnå full effekt før troppenes standard, fart og terrengytelse har oppnådd samme standard som stridsvognene. I disse formasjoner av alle våpentyper må stridsvognen spille hovedrollen, de andre våpentypenes fremste oppgave må være å understøtte stridsvognen.
Ved krigsutbruddet i 1939 var Heinz Guderian full general i pansertroppene og sjef for det 19. armékorpset. Han ledet personlig sine styrker i flere slag under det polske felttoget og fikk der for første gang prøve sine teorier i praksis. For sin innsats under det polske felttoget ble Heinz Guderian, som tredje soldat i det tyske forsvaret, dekorert med ridderkorset. I 1940 ledet Guderian en panserdivisjon gjennom Ardennene og nordre Frankrike. Blitzkrigen var overlegen og bidro til Frankrikes kapitulasjon og britenes katastrofale evakuering fra Dunkerque.
I sammenheng med felttoget mot øst, under slaget om Moskva vinteren 1941–1942, kranglet Guderian med Hitler og ble avsatt (Guderian var dog fortsatt inspektør av panserstyrkene). De noen ganger irriterende diskusjonene mellom Hitler og Guderian hadde ikke nødvendigvis noe å gjøre med at Guderian skulle ha visst best, men at han ofte selv trodde det og iherdig holdt fast ved sitt standpunkt. Historikere har ofte påpekt at Guderian hadde samarbeidsvansker, også mot overordnede under første verdenskrig, noe som har blitt bekreftet av andre offiserer i den tyske arméen som kalte Guderian for «hissigpropp». Denne personegenskapen hos Guderian førte til at han ble avsatt også den 28. mars 1945 etter å ha blitt gjeninnsatt i 1944. Beslutningen – beordret sykemelding i seks uker – kom etter at Hitler og Guderian hadde skreket til hverandre angående omringingen av Küstrin.
Den 10. mai 1945 ble Guderian anholdt og ble deretter holdt i amerikansk fangenskap i tre år. Han ble aldri anklaget for krigsforbrytelser i Nürnbergprosessene og ble sluppet fri i 1948. Han skrev senere artikler om den tyske krigføringen og gav ut sine memoarer i 1952, som ble en internasjonal bestselger. Guderian gikk bort den 14. mai 1954.
