Hauger av ting

«HOLOCAUST» Vedrørende hvordan propagandistiske fremstillinger av hauger av sko ikke beviser folkemord.

Mens jeg gjorde research for min siste serie artikler, leste jeg Wikipedia-artikkelen om Rudolf Vrba og kom over påstanden om hauger av ting som angivelig ble funnet da Auschwitz ble frigjort, noe som minnet meg på at jeg må skrive en artikkel om dette emnet.

Auschwitz ble frigjort av 60. hær fra 1. ukrainske front (en del av den røde hæren) den 27. januar 1945; 1 200 fanger ble funnet i hovedleiren og 5 800 i Birkenau. SS hadde forsøkt å ødelegge bevisene, men den røde hæren fant det som var igjen av fire krematorier, samt 5 525 par kvinnesko, 38 000 par herresko, 348 820 herredresser, 836 225 plagg av kvinnetøy, store mengder tepper, kjøkkenredskaper, tannbørster, briller og proteser, og syv tonn hår.

Wikipedia: Rudolf Vrba.

Hvis du er en indoktrinert «holocaust»-troende så er du ment å akseptere at de personlige eiendelene som er nevnt ovenfor tilhørte jøder som ble gasset, og du skal ikke vurdere noen andre muligheter. Så la oss vurdere noen muligheter.

Først, kanskje noen av gjenstandene tilhørte personer som døde. Ikke fra gassing, men fra andre, ikke-morderiske årsaker. Påstanden om at de fleste jødene ble sendt til gasskammeret umiddelbart uten å bli registrert har bare vitneutsagn for å støtte opp under seg. Det er dokumentert bevis for 69 000 fanger som ble registrert i leiren og som døde (ikke fra gassing) mellom 29. juli 1941 og 31. desember 1943. Disse dødsfallene ble registrert i Auschwitz sine Dødsbøker (Sterbebücher). Interessant nok var bare 42% av disse registrerte dødsfallene jøder. Enda mer interessant er det faktum at dødsbøkene mangler etter 1943. Tillat deg selv å spekulere over hvorfor dette er tilfellet, og mens du gjør det, hold i tankene at det var Sovjetunionen som frigjorde leirene.

Når vi først snakker om Sovjetunionen så er mange ikke klare over at alle de påståtte dødsleirene lå i Polen, ingen i Tyskland. Så det var Sovjetunionen som frigjorde dem, undersøkte dem og presenterte det de angivelig fant der for verden. Siden Sovjetunionen er kjent for propaganda og manipulering av fotografier, er det ikke urimelig å mistenke at Sovjetunionen kunne ha plantet noen – om ikke alle – av gjenstandene som «ble funnet» i Auschwitz for propagandahensikter. Og jeg må innrømme at det er effektiv propaganda. Når en kondisjonert «holocaust»-troende ser på bildet nedenfor og får beskjed om at det er en boks med vielsesringer tvangsfjernet fra fanger og beslaglagt av nazistene, tror de på det, og følelsene deres blir rørt.

La oss ta et øyeblikk for å tenke over dette. Klær, personlige eiendeler – 7 tonn hår. Hvorfor skulle nazistene lagre håret til sine påståtte ofre? Grunnen til at nye ankomster til leirene fikk hodet sitt barbert var for å takle luseproblemet og stoppe spredningen av dødelige sykdommer som tyfus. Hvorfor lagre hår som potensielt kunne spre sykdom? Videre, hvis de skulle lagre det av en eller annen grunn, ville hår være enkelt å kvitte seg med, selv om tyskerne hadde hastverk med å forlate leiren. Dette bringer oss til neste betraktning vi trenger å vurdere.

Ifølge den offisielle «holocaust»-historien gikk nasjonalsosialistene langt for å dekke over forbrytelsene sine i Auschwitz. Ifølge en artikkel fra History.com, «De offiserene som ble igjen, brente dokumenter i et siste forsøk på å skjule sine forbrytelser.» Det finnes ingen bevis for denne påstanden, men vi skal spille med likevel. Så tyskerne gjorde et siste forsøk på å skjule sine kriminelle handlinger ved å brenne dokumenter – en oppgave de må ha lyktes med, siden det ikke finnes ns-dokumenter som befaler utryddelsen av jøder. Det er ingen ns-dokumenter som omhandler draps-gasskamre. Og dette gjaldt ikke bare for Auschwitz; ingen dokumenter av denne typen ble funnet noe sted. Selv om det mangler dokumentasjon som støtter de viktigste anklagene mot tyskerne, skal vi tro at «holocaust er det best dokumenterte tilfellet av folkemord«. Deretter skal vi tro at mens nasjonalsosialistene brente dokumenter, tenkte de ikke på å brenne de 7 tonnene med menneskehår og massive hauger med klær som ville se mistenkelig ut og bli brukt av sovjetene som anti-nspropaganda.

De eneste som ble igjen i leiren var de som ble ansett som uegnet for arbeid – de som var for syke eller svake. En SS-ordre ble gitt om å drepe alle fanger som ble igjen, og SS drepte omtrent 700 fanger som svar. Imidlertid brøt orden i leiren sammen. SS-offiserer begynte å rømme selv, og det strenge hierarkiet som hadde holdt fangene i tøylene forsvant. De offiserene som ble igjen, brente dokumenter i et siste forsøk på å skjule sine forbrytelser. Imens satt de fangene som forble i sykehussenger og køyesenger og ventet. Noen få andre klarte å rømme mens de gjenværende vaktene flyktet.

History.com: How the Nazis Tried to Cover Up Their Crimes at Auschwitz

Historien om SS-menn som hastig brenner dokumenter kan få deg til å tenke at Auschwitz ble evakuert i hast. Dette er ikke tilfelle. Tidligere i History.com-artikkelen fra ovenstående står det:

Da regjeringen og militæret begynte å kollapse i Tyskland, begynte nazistiske embetsmenn både i Tyskland og i det okkuperte Polen å tenke på sluttspillet sitt. I november 1944 utstedte Heinrich Himmler, lederen for SS og en av arkitektene bak Holocaust, en brå ordre om å ødelegge gasskamrene i Auschwitz-Birkenau, den største av Auschwitz’ tre hovedleire. Historikere er uenige om hvorfor han ga ordren, som var i direkte motstrid med en tidligere ordre fra Adolf Hitler om å ødelegge de gjenværende jødene i Europa.

Utdraget nedenfor er fra den fremstående «holocaust»-historikeren Raul Hilberg, som sier at sovjetene ikke nådde området rundt Auschwitz før midten av januar 1945. Himmlers påståtte ordre om å ødelegge bygningene som huset de påståtte gasskamrene ble gitt den 25. november. En ordre som denne ville blitt gitt fordi tyskerne visste at de tapte krigen; derfor ville tyskerne ha hatt flere uker på seg til å gjennomføre tilbaketrekningen til Tyskland. Det ville ikke vært et forsøk gjort i siste øyeblikk i det hele tatt.

Mens Auschwitz fremdeles eksisterte og hadde fremdeles titusener av fanger, og i to måneder ventet leiren på den sovjetiske offensiven. I løpet av november ble sovjetiske forsterkninger observert mens de beveget seg inn i brohodet ved Baranów. Den 12. januar 1945 rykket sovjetiske pansrede kolonner ut av Baranów. Den store offensiven hadde begynt. Innen 16. januar hadde sovjetene nådd kalsiumgruvene I. G. Farben ved Kressendorf, og rundt kvelden den samme dagen angrep sovjetiske fly leiren. I løpet av den neste dagen flyktet tyske offisielle ut av byen Katowice. Den samme natten kunne rumlingen av artilleri høres i selve Auschwitz.

«The destruction of the European Jews» av Raul Hilberg, side 982.

Så er det faktumet at sovjeterne fant 7 000 gjenlevende fanger. Tyskerne hadde god tid til å drepe de gjenværende fangene i leiren, så hvorfor gjorde de det ikke? Hvorfor etterlate dem for å potensielt fortelle om alle de påståtte ugjerningene til tyskerne? Kunne det muligens være fordi tyskerne ikke hadde drept en million jøder, og å etterlate vitner ikke hadde betydning fordi ingen forbrytelser ble begått?

La oss anta at alle de oppførte gjenstandene, i de påståtte mengdene, ble funnet i Auschwitz. Dette gjør likevel ikke disse haugene til bevis for nasjonalsosialistiske drap. Det kan være uskyldige forklaringer på alt sammen. Tenk på følgende utdrag fra Germar Rudolfs bok, «Lectures on the Holocaust—Controversial Issues Cross-Examined«.

En haug med sko ble også funnet på Majdanek og ble brukt som bevis på at tyskerne begikk drap. Imidlertid kom det for dagen at «ett av selskapene som ansatte fanger fra Majdanek-leiren, hadde satt opp en butikk i leiren hvor gamle sko ble reparert. Haugene med sko som ble funnet av sovjeterne var beholdningen til denne butikken.» Dette får meg til å lure på om det fantes noen dokumenter som forklarte haugene med ting i Auschwitz som, i likhet med dødsboken fra 1944, forsvant. Om hauger med sko sier Rudolf også, «Imidlertid beviser en haug med sko i seg selv ingenting annet enn det faktum at noen har plassert dem der; tross alt beviser ikke hauger med gamle klær og kastede sko vi støter på under veldedighetsaksjoner at deres tidligere eiere ble drept» (side 18).

Jeg må likevel si at hauger med sko i tyske konsentrasjonsleirer kan også ha mye mer uskyldige årsaker. For eksempel, da de frigjorde Majdanek-leiren, fant sovjeterne bokstavelig talt fjell av sko som umiddelbart ble anvendt som bevis for massemordet på fanger, som vist i Illustrasjon 6 (Simonov 1944; også Pelt 2002, s. 155). Dette fotografiet har blitt brukt om og om igjen, med synkende kvalitet og noen ganger retusjert. Andre forfatteres slurv førte til feil. I tilfelle Raimund Schnabel for eksempel, som ga det følgende bildetekst (Schnabel 1957, s. 244): «Tusenvis av sko til fanger drept i Auschwitz.»

R: Mindre oppsikt vakte korreksjonen som ble presentert tiår etter krigen av polske historikere. Det viste seg faktisk at ett av selskapene som ansatte fanger fra Majdanek-leiren hadde satt opp en butikk i leiren hvor gamle sko ble reparert. Haugene med sko som ble funnet av sovjeterne var beholdningen til denne butikken (Marszałek 1969, s. 48). Den polske historikeren Czesław Rajca, som jobbet på Majdanek-museet, sier i den forbindelse (Rajca 1992, s. 127): «Det hadde blitt antatt at dette [antallet sko] kom fra drepte fanger. Vi vet fra dokumenter som senere har kommet for dagen at det var, ved Majdanek, en butikk som mottok sko fra andre leirer.»

Bilde: «Lectures on the Holocaust—Controversial Issues Cross-Examined» av Germar Rudolf, side 20.

Én siste ting å vurdere: manipulasjon av hauger. Følgende er en utstilling fra Auschwitz-Birkenau minnested og museum. Du kan se en turistvideo av det under. Det ser ut som mange sko.

Imidlertid viser det følgende bildet fra Tripadvisor ved et uhell en stang som holder oppe en plattform (som jeg har markert med gult). Det ser ut til at denne utstillingen ikke er en haug i det hele tatt, men heller et lag med sko som holdes oppe av et skrått brett. Hvis Holocaust er så sant, hvorfor behovet for uærlige utstillinger?

Alt i alt er det åpenbart at hauger med ting blir brukt som erstatning for faktiske fysiske bevis, noe som «holocaust»-forkjempere fullstendig mangler.