HISTORIE Den 10. august 1877 ble den kjente forfatteren og lyrikeren Harald Bergstedt født. Etter å ha vært de danske sosialdemokratenes kulturansikt utad endret Bergstedt i begynnelsen av 1940-tallet oppfatning om nasjonalsosialismen.
«Jeg har hele mitt liv blitt ansett som sannferdig, modig og uforgjengelig. Da går jeg vel for faen ikke i mitt syttiende år og forvandles til en skit.»
Slik svarte Bergstedt den såkalte æredomstolen som i 1947 skulle dømme hans aktivitet under andre verdenskrig.
Bergstedt var en av de ledende danske forfatterpersonlighetene som kom til å endre kurs, slik som Harald Tandrup, Svend Fleuron, Svend Borberg med flere. Hans udødelige sanger «Solen er så rød, mor» og «Jeg ved en lærkerede» var bannlyst helt til 1963 før barna atter kunne høre på de forbudte sangene. Han var med på listen over de sytten udødelige forfatterne som ble stemt frem i 1928 av leserne.
Harald Alfred Petersen Bergstedt ble født den 10. august 1877 i Køge (syd for København) som sønn av klokkeren Hans Petersen og Maria Bergstedt. I 1908 tok han sin mors navn. Det var også i 1908 og 1909 som han fikk jobb som lærer i Skagen og fant den kvinnen som skulle bli hans første kone, Christiane Iversen, som var lærer ved samme skole. Han meldte seg i samme periode inn i avholdsbevegelsen og partiet Det radikale Venstre.
I 1913 fikk paret sitt første barn, men Christiane kom seg aldri etter fødselen og døde i 1919 av tuberkulose, 44 år gammel. Harald Bergstedt hadde også et barn med en annen kvinne fra tidligere. Samtidig debuterte han med sine første bøker: «Sange fra Provinsen» (første bok) i 1913, «Sange fra Provinsen» (andre bok) i 1915 og hans roman i vers «Hans og Else» i 1916. Etter hustruens død innledet han et forhold med en ung pike, Helga Hansen, som han forlovet seg med den 10. august 1919 (sin fødselsdag) og giftet seg med den 7. november (hennes fødselsdag). Dette ekteskapet varte til Bergstedts død, men ble barnløst.
I tillegg til forfatterskapet var Bergstedt også lokalredaktør i Vendsyssel Venstreblad frem til 1919. Deretter arbeidet han som presentatør, folketaler og avholdstaler (afholdsagitator). Kollegaer og venner beundret hans arbeidsinnsats og engasjement.
I 1927 flyttet han til København og ble ansatt i avisen Social-Demokraten og ble medlem i partiet Socialdemokraterne. I avisens søndagsutgave bidro han med en fast kommentar: Søndagens Tekst.
Han kom raskt i konflikt med to av samtidens ledende sosialdemokrater, Thorvald Stauning og KK Steincke, om hva som var arbeiderkultur. Bergstedt var for en folkelig arbeiderkultur som utviklet seg selvstendig innenfor sosialdemokratiets egne rekker, istedet for å overta de «borgerlige» (amerikanske) verdiene, den «finkulturen» som begynte å komme sterkt gjennom blant annet film og radio. Bergstedt propagerte for en enkel kultur med grunnlag i sang, solidaritet og samhold, og de enkle tingene som amatørteater eller å ta en tur til stranden.
Bergstedt tok en aktiv del i det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, opprettet et sangkor og en teatergruppe, men en tvist med Steincke resulterte i at han ble fratatt søndagspalten i 1934 og istedet begynte å arbeide med radio.
Ledende sosialdemokrater bare ventet på en unnskyldning for å endelig sparke Bergstedt, og denne muligheten kom da Social-Demokraten skulle publisere tre artikler den 20., 21. og 23. juni 1941 om Bergstedts forsoningsreise til Tyskland. Reisen var organisert av Dr Gustav Meissner, presseattaché ved den tyske ambassaden i Danmark, for en gruppe tillitsvalgte i det sosialdemokratiske partiet og gikk gjennom Øst-Tyskland til Berlin. Bergstedt ble tildelt en arbeidsleir i Gdynia, førte samtaler med en nasjonalsosialist i Breslau (en mann som gjorde dypt inntrykk på ham) og fikk også tid til å utforske den seks måneder lange arbeidstjenesten for unge tyskere. Den 4. november 1942 kom det endelige bruddet da Bergstedt leverte sitt siste manuskript for Social-Demokraten. Samtidig startet han i sin nye jobb hos den nasjonalsosialistiske avisen Fædrelandet.
På forsiden hilste de den nye medarbeideren velkommen med ordene:
Redaksjonen understreker at Harald Bergstedt ikke har brutt med sosialdemokratene og at han fortsatt er sosialist. Han bekjenner ærlig og oppriktig hans tro på et nytt og bedre Europa enn det som nå kastes i avgrunnen.
Bergstedt ble medlem i DNSAP den 10. desember 1942 som partimedlem nummer 54 184.
Min tid hos Fædrelandet tilhører mitt livs gladeste stunder, full av lyse og glade minner midt i en tid som var som forrykt. Større frihet har jeg aldri hatt. Å gå imot stagnerte meninger, å få folk til å tenke, har alltid vært min glede.
Han fortsatte som radio-anmelder hos Fædrelandet, men fikk også sin egen spalte, Brevhjørnet, hvor han svarte på medlemmenes spørsmål. Fra og med januar 1943 ble «Et liv i Folket – en uhelbredelig socialists erindringer» trykket som daglig føljetong i avisen. Bergstedt ble hos avisen til den 5. mai 1945. Han skrev også i andre nasjonalsosialistiske tidsskrifter, blant annet DNSAPs Månedsbreve, Akademisk Aktion og Globus.
Kun én gang tok Bergstedt stilling til jødespørsmålet, i en krønike den 22. november 1942: «Når maur bosetter seg på en landeveg og bygger hus blir deres liv en tragedie. Slik gjorde jødene. Deres liv ble virkelig en verdenshistorisk tragedie.» Og to ganger skrev Bergstedt dikt til Hitler, som ble publisert i DNSAPs Månedsbreve i juni 1943:
Og i mindet om dig og dit vældige værk skal i slægt efter slægt gøre ungdommen stærk. Det skal vidne, når mismod om hjerterne faldt, at en flammende sjæl sprænger vej gennem alt!
Bergstedt var ikke tilhenger av et forent Norden, eller nordisme som han kalte det for, og hevdet at «fremtiden tilhører enten den russiske eller tyske sosialismen».
I rettsoppgjøret etter krigen dømte Københavns tingrett ham den 19. mars 1946 til 2 års fengsel for sitt arbeid i avisen Fædrelandet og 5 års «tab af almen tillid». Det siste innebar at man kunne miste stemmeretten, ha statlig jobb, arbeide som lærer, advokat, drive sitt eget foretak eller inneha et annet yrke som krever offisiell tillatelse m.m. Den 27. mars 1947 ble den tidligere «udødelige forfatteren» også sparket ut av Dansk Forfatterforening.
Han sonet sin dom og ble satt fri den 11. september 1947. Han gav ut en rekke bøker om sine opplevelser i fangenskap: «Sange fra Gitteret» i 1948, «Tolv breve om besættelsestiden» i 1952 og «Feberen falder» i 1954.
Han ga i tillegg ut en månedlig tidsskrift med navn Folkets Røst og skrev artikler for avisen Revision. Revision var en avis som ble skrevet av de «landsforræderne» som hadde samarbeidet med nasjonalsosialistene. Målet var å frigjøre og gi oppreisning til de politiske fangene som hadde blitt dømt av den såkalte æredomstolen.
Bergstedt holdt helt til sin død fast ved at han hadde handlet i samsvar med den danske regjeringens innstilling til den tyske okkupasjonsmakten og at han var et offer for kjente sosialdemokratiske politikeres lunkne holdning. Bergstedt døde den 21. juli 1965 i en alder av 88 år. Nekrologen i Aktuelt (tidligere Social-Demokraten), skrevet av hans gamle «venner», lød: «Fortsatt høres hans stemme i våre ører: – hør nå synger stjernene, de nynner meg til ro […]». De tilgav ham aldri, men fant det vanskelig å ignorere ham som en av sine kulturpersonligheter. Men han kunne ikke ha handlet anderledes, for han levde alltid sitt liv fullt ut.
Barnesangen Solen er så rød, mor. Tekst: Harald Bergstedt.
