HISTORIE Den 2. juli 1916 ble verdenshistoriens høyest dekorerte kamppilot født, Luftwaffe-oberst Hans-Ulrich Rudel.
Hans-Ulrich Rudel ble født i 1916 i Schlesien. Som sønn av en prest flyttet familien rundt da han var en ung. På skolen gjorde Hans-Ulrich det ikke spesielt bra; den unge gutten var mer interessert i idrett. Etter sin gymnaseksamen sommeren 1936 vervet Rudel seg som frivillig til Luftwaffe. Han fikk kadettutdannelsen sin ved luftkrigsskolen i Wildpark-Werder. Etter fullført pilotutdannelse søkte Rudel om ytterligere trening for styrtbombing, men hans søknad ble avslått da det ble ansett at Rudel var en altfor dårlig pilot og uskikket til tjeneste i kampfly. Han fikk i stedet utdannelse ved et spaningsforband der han som løytnant deltok i det polske felttoget. Etter det polske felttoget fikk Rudel Jernkorset av 2. klasse, og han søkte igjen om forflytning til et styrtbombeforband. Denne gangen gikk begjæringen hans gjennom, og han fikk sin etterlengtede utdannelse.
Hans-Ulrich Rudel fløy sitt første kampoppdrag i Operasjon Barbarossas innledningsfase, og fikk nå vise hva han dugde til. Mindre enn en måned etter hans først kampoppdrag ble Rudel dekorert med Jernkorset av 1. klasse.
Den 23. september 1941 deltok Hans-Ulrich Rudel i et oppdrag som skulle påbegynne hans reise mot legendestatus: et angrep mot den innestengt sovjetiske Østersjøflåten i Kronstadt. Sammen med sin forbandssjef, kaptein Ernst-Siegfried Steen, gav de to Stuka-flyene seg ut mot den tungt forsvarte orlogshavnen i Kronstadt. Dagens mål var slagskipet «Marat». Slagskipet hadde blitt angrepet flere ganger tidligere uten å bli alvorlig skadet. Denne gangen hadde Stuka-flyene kraftigere bevæpning: hver sin bombe på tusen kilo.
Vi er fremdeles flere kilometer fra målet, men på den ene siden kan jeg allerede se «Marat» i havnen. Luftvernet i Kronstadt er dødelig, eksploderer i livlige farger før det går over til skitten røyk. Fra vår høyde på 2 750 m ser jeg ned på «Marat».
I et bratt stup på 80 grader stupte Rudel sammen med sin sjef.
Jeg har allerede «Marat» i mitt sikte. Alt ettersom fartøyet vokser i siktet, ser jeg tydelig lysprikkene fra de mange luftvernsspissene…/…Min Ju-87 ligger stabilt i stupet, og «Marat» begynner å bli veldig stor i mitt sikte. Jeg kan til og med skjelne besetningsmedlemmene som løper på dekket. Jeg trykker på bombeutløseren og drar flyspaken mot meg av all min kraft.
Fra cirka tre hundre meters høyde slapp de to pilotene sin dødelige last, og de to tusenkilos bombene traff fartøyet nesten samtidig. Rudels bombe traff det fremre kanontårnet og antente ammunisjonsforrådet. Fartøyets forskip ble sprengt bort, og skipet sank til den grunne bunnen.
Julaften 1941 fløy Rudel sitt 500. kampoppdrag og ble belønnet for dette med det tyske korset i gull. Den 6. januar 1942 ble Rudel belønnet med Ridderkorset, blant annet for senkningen av «Marat», og i utmerkelsen ble også en del av hans suksesser etter «Marat» nevnt, som inkluderte: 15 bruer, 23 artilleristillinger, fire pansertog og 17 stridsvogner og andre panserkjøretøy.
Da Rudel vendte tilbake til Stalingradområdet sommeren 1942 ble enheten hans ofte satt inn i panserbekjempelse. Tyskerne innså da hvor ineffektivt bomber var for denne typen kamp. I februar 1943 ble Hans-Ulrich Rudel den første kamppiloten i krigshistorien som har fløyet 1 000 kampoppdrag.
Rudel var nå en «kjendis» i Det tredje riket, og han fikk ansvaret for å sette opp et forband som skulle spesialisere seg på panserbekjempelse. Til dette oppdraget ble et nytt våpen utprøvd på Ju-87: det ble montert en 37mm automatkanon under hver vinge, som ble ladet med panserbrytende granater. Under våren 1943 ble den nye bevæpningen testet mot sovjetiske troppetransportbåter i Svartehavet. Under en treukersperiode slo Rudel ut syttito slike.
I mars 1943 kom Hans-Ulrich Rudel til å ødelegge sin første sovjetiske stridsvogn med den nye bevæpningen. «Min akterskytter sa at stridsvognen eksploderte som en bombe, og han hadde sett biter av den slå ned bak oss.»
Etter suksessen med den nye bevæpningen ble nå flere fly utrustet på samme måte og den fikk benevnelsen Ju-87 G-1, populært kalt «Panzerknäcker» eller «Kanonenvogel».
I april 1943 ble Rudel forfremmet til kaptein og ble belønnet med eikebladet til sitt ridderkors.
Da den store tyske offensiven ved Kursk ble innledet var Hans-Ulrich Rudel sammen med sitt spesialutrustede forband stasjonert for å understøtte SS-divisjon Totenkopf. Allerede den første dagen under offensiven slo Rudel ut 12 fiendtlige stridsvogner. I oktober 1943 ble Rudel belønnet med sverd til sitt ridderkors og i november samme år slo Rudel ut sin 100. stridsvogn. I mars 1944 fikk Hans-Ulrich Rudel den til da høyeste utmerkelsen tyske soldater kunne få: ridderkorset med eikeblad, sverd og diamanter. Under et oppdrag i november 1944 ble Rudel skutt ned og ble skadd i det ene benet. Et par dager senere var han tilbake i flyet sitt og fløy stridsoppdrag med et gipset ben.
For sitt fortsatte heltemot og sine enestående resultater i kamp anså den tyske overkommandoen at de nå var tvunget til å belønne Hans-Ulrich Rudel enda en gang. Den 1. januar 1945 ble Rudel tildelt ridderkorset med gylne eikeblader, sverd og diamanter. Denne medaljen ble bare delt ut denne ene gangen under hele krigen. Under et kampoppdrag i krigens sluttfase ble Rudel så alvorlig skadd at man var tvunget til å amputere det ene benet hans. Etter en kortere tilfriskning satt Rudel igjen i cockpiten sin og kjempet mot rikets fiender.
Oberst Hans-Ulrich Rudel fløy over 2 500 kampoppdrag. Under disse oppdragene ødela han blant annet: ett slagskip, nesten hundre andre fartøy og mindre båter, fire pansertog, 519 stridsvogner, 150 kanoner og over 1 000 andre kjøretøyer. Han vant også elleve luftseiere. Han ble skutt ned 32 ganger. Rudels personlige heltemot og plikttrohet var uten tvil eksepsjonelt, og hans plass i krigshistoriens rekordbøker er formodentlig sikret for all fremtid.
Etter krigens slutt flyttet Hans-Ulrich Rudel for en kortere periode til Sør-Amerika. Han overga aldri sine nasjonalsosialistiske idealer og kjempet for det tyske folket frem til sin død i 1982.
«Verloren ist nur, wer sich selbst aufgibt (Bare den som selv gir opp taper)»