Gustaf Mannerheim

HISTORIE Den 4. juni 1867 ble nasjonalhelten Carl Gustaf Emil Mannerheim født. Han tjenestegjorde som Finlands øverstkommanderende og forsvarsjef i tre kriger og senere også som landets president.

Carl Gustaf Emil Mannerheim ble født den 4. juni 1867 i en svensktalende familie i Storfyrstedømmet Finland, som var en del av Det russiske imperiet. Han tjenestegjorde som den militære lederen for den hvite siden i den finske borgerkrigen mot de sovjetstøttede bolsjevikene og var regent av Finland mellom 1918 til 1919. Mannerheim var også forsvarssjef for det finske forsvaret under andre verdenskrig, der han hadde stor suksess i vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Han var også Finlands president fra 1944 til 1946.

Barndom og oppvekst

Foreldrene hans var greve Carl Robert Mannerheim og grevinne Hedvig Charlotta Helena Mannerheim (født von Julin). Faren hans var dramatiker, forfatter og kjøpmann. Greve Carl Robert var også liberal og interessert i diverse «radikale» idéer. Moren, Hedvig Charlotta Helena, var datteren til den rike og innflytelsesrike forretningsmannen Johan Jacob von Julin, eieren av Fiskars bruk (som nå er kjent for blant annet kjøkkenkniver og mye annet). Som det tredje barnet i familien arvet han tittelen baron – kun den eldste sønnen arvet grevetittelen.

Den adelige oppveksten var dog ikke problemfri, sannsynligvis på grunn av farens liberale levemåte. Farens handelsvirksomhet begynte å gå dårlig på slutten av 1870-tallet grunnet hans maniske optimisme når det gjaldt hans finanser, og hans spillavhengighet. I 1880 gikk firmaet hans konkurs. Samme år forlot Carl Robert familien og forsvant til Paris med en elskerinne, noe som fullstendig knuste hans kones hjerte. Året etter døde hun av hjerteinfarkt. Mens faren var en uansvarlig libertiner og bohem i Paris, var nå Mannerheim mer eller mindre foreldreløs, og måtte bo med søsknene sine hos slektninger.

På grunn av familiebråket ble skoletiden veldig urolig, og han ble til slutt sendt til Fredrikshamn av sin onkel til det finske kadettkorpset for å lære selvdisiplin. Tiden som fattig elev ved skolen var dog vanskelig, og han ble senere utvist for å ha vært på ulovlig permisjon. Akkurat selvdisiplin var dog noe han ville få mye av som voksen.

Den keiserlige russiske hær

Etter å ha studert russisk hos en slektning i Kharkov i Ukraina og tatt studenteksamen, kom han i 1887, ved 20-årsalderen, til slutt inn på Nicolas kavaleriskole i St. Petersburg. I 1889 ble han uteksaminert som nest beste elev og forfremmet til kornett. Senere samme år ble han stasjonert i Polen og tjenestegjorde ved grenseområdene mot Tyskland. Han satte pris på tiden i Polen og likte både landet og folket, når han hadde lært seg å forstå dem. I tillegg til morsmålet – svensk – kom Carl Gustaf Mannerheim til å snakke mer eller mindre flytende finsk, russisk, fransk, tysk og engelsk. Han snakket også en del polsk, portugisisk og mandarin.

I januar 1891 ble han forflyttet til Maria Feodorovnas ridende garde i St. Petersburg, som hadde vært hans mål med å verve seg til kavaleriet. Mannerheim var meget kompetent til å avle hester, og han spesialiserte seg på å kjøpe avlshester til hæren. I 1903 ble han ansvarlig for et parade-regiment og ble medlem av hærens råd for kavaleri-trening.

Det var også i St. Petersburg at hans gudmor, grevinnen Alfhild Scalon de Coligny, arrangerte bryllup mellom ham og den vakre adelsdamen Anastasia Arapova. De fikk to døtre, Anastasie (1893–1978) og Sophie (1895–1963). Paret separerte seg i 1902 av ukjent grunn, og de skilte seg til slutt i 1919.

Etter separasjonen i 1902 falt han for de samme uvanene som sin far, og hans finansielle situasjon ble stadig dårligere på grunn av gambling. På grunn sin depresjon innså han at han trengte et miljøskifte og meldte seg derfor som frivillig til den russisk-japanske krigen i 1904, hvorpå han i oktober samme år ble forflyttet til det 52. nezhinske dragonregimentet i Mandsjuria med graden oberstløytnant. I 1905 ble han utnevnt til oberst på grunn av sitt mot ved slaget om Mukden.

Oppdagelsesreisende og etterretningsoffiser

Etter å ha returnert til St. Petersburg ble Mannerheim spurt om han ville bli etterretningsoffiser og reise gjennom Turkestan til Beijing. Den russiske generalstaben ville nemlig få et bedre bilde av kinesernes bevegelser og mulighetene for å invadere provinsene Cinjiang og Gansu. Etter å ha tenkt over saken en lang stund svarte han endelig ja, og begav seg, utkledd som etnografisk samler, til den franske arkeologen Paul Pelliots ekspedisjon i Samarkand, nåværende Usbekistan.

Informasjonen han blant annet konsentrerte seg om på veien mot Beijing var å lete etter britiske og japanske spioner, undersøke hva de lokale stammene følte mot Han-kineserne, samt undersøke eventuelle invasjons-ruter. På reisen traff han den 13. Dalai Lama, som da forsøkte å befri Tibet. Mannerheim gav ham sin egen pistol i gave. Han fant ut at mange av de forskjellige stammene i det kinesiske imperiet var i opprørsstemning, og når han ankom Beijing 1908, startet han arbeidet på sin rapport som detaljert omhandlet Qing-dynastiets modernisering, militære reformer, kolonisering, industri, jernbanebygging, japansk innflytelse og det stadig større misbruket av opium. Da rapporten var ferdig, returnerte han til Russland i 1909.

Etter tilbakekomsten ble han tildelt kommandoen over det 13. Vladimir Ulan-regimentet ved Mińsk Mazowiecki i Polen. Han tilbrakte bare ett år der før han igjen ble forfremmet, denne gang til generalmajor med befal over Ulan-regimentet i Warszawa. I 1912 ble han en del av hærledelsen, og ett år senere sjef for en kavaleri-brigade. Ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han som kommandør over den 12. kavaleri-divisjonen på de østerrikske og rumenske frontene. I desember 1914 mottok han den russiske Sankt Georgsordenen av 4. klasse, en av det keiserlige Russlands mest ettertraktede militære utmerkelser, for sin innsats ved fronten. I 1917 ble han forfremmet til generalløytnant og overtok så befalet over det 6. kavaleriet.

Under permisjon observerte han utbruddet av februarrevolusjonen. Han returnerte dog til fronten, men var upopulær blant den nye regjeringen. Da ytterligere uroligheter senere utbrøt og den jødisk-bolsjevikiske revolusjonen startet, ble Mannerheim fast besluttet på å slåss mot kommunismen. Han ble dog skadet etter en hesteulykke og under sitt sykefravær planla han å pensjonere seg. Den 18. desember vendte han tilbake til Finland.

Den finske borgerkrigen

Den nye finske staten manglet reell hær, men derimot hadde de en god del unge menn som hadde tjenestegjort i den tyske hæren under første verdenskrig som jegersoldater, og disse utgjorde kjernen i den nye nasjonalistiske hæren. Da Mannerheim returnerte til Finland, ble han i januar 1918, temmelig omgående, utnevnt til forsvarsjef og øverstkommanderende for den finske hæren. Mannerheims styrker ble kalt De hvite og de kommunistiske opprørsstyrkene De røde.

Da kommunistene startet et væpnet opprør mot den lovlige regjeringen, fikk Mannerheim i oppgave å forsvare den nyopprettede finske regjeringen og å beseire de kommunistiske opprørerne. Etter noen måneder med harde kamper ble de røde opprørerne beseiret. Totalt var tapene på den hvite siden ganske få – 5500 mann hvorav 500 var tyske. Den røde siden mistet mellom 25 000 og 30 000 mann.

Da frihetskrigen var vunnet og den røde terroren knust, frasa Mannerheim seg posten som forsvarsjef, og dro til Sverige, offisielt for å treffe slektninger. Vel fremme kontaktet han dog diplomater fra blant annet Storbritannia og USA og forsøkte å få anerkjent den finske nasjonen. I desember 1918 ble han imidlertid tilbakekalt fra Paris, hvor han da befant seg, fordi han hadde blitt valgt til såkalt riksforstander (statsoverhode) i Finland etter at den tidligere kongen av Finland, Fredrik Karl av Hessen, hadde abdisert. Som regent lyktes Mannerheim til slutt å få Finlands anerkjennelse fra både Storbritannia og USA.

I juli 1919 undertegnet Mannerheim en ny republikansk grunnlov for den nå frie finske nasjonen. Han stilte opp som presidentkandidat understøttet av Svenska folkpartiet (i Finland) og Kansallinen Kokoomus (samlingspartiet). Han tapte valget, og Karlo Juho Ståhlberg ble president. Etter dette forlot Mannerheim politikken.

Mellomkrigstiden

Mange karrierepolitikere og utakknemlige personer så på ham som en kontroversiell og borgerlig figur, noe av en fascist. Etter Mannerheims mening ofret man ofte fedrelandets interesser for svake demokratiske politikeres egen vinning.

I mellomkrigstiden drev Carl Gustaf mest med humanitære oppgaver. Han var blant annet sjef for Røde Kors i Finland og stiftet Mannerheims barnskyddsförbund. Han returnerte også til Asia periodevis på 20- og 30-tallet for å reise og jakte.

I 1931, da Pehr Svinhuvud hadde blitt valgt til president, utnevnte han Mannerheim til leder for Finlands forsvarsråd. Han ble utnevnt til feltmarskalk i 1933. Mannerheim mottok også et skriftlig løfte om at han ved en eventuell krigssituasjon skulle bli utnevnt til forsvarssjef for den finske hæren. Dette løftet ble også fornyet av Kyösti Kallio, som ble president i 1937.

I sitt arbeid i den finske hæren i mellomkrigstiden forsøkte Mannerheim å forbedre Finlands militærindustri og å ruste den opp så godt det lot seg gjøre. Det gikk dog ikke med den farten han ønsket, og han var ikke spesielt entusiastisk over utsiktene til å vinne noen krig. Han forsøkte også å etablere en forsvarsallianse med Sverige, noe som den svenske regjeringen under sosialdemokraten Per Albin Hansson ikke gikk med på.

Andre verdenskrig

Den 30. november 1939 gikk sovjetiske styrker uten krigserklæring til angrep på Finland, og startet det som blir kalt for den finske vinterkrigen. Mannerheim som da var 72 år gammel, ble nå forsvarsjef for den finske hæren etter ønske fra den finske presidenten og folket. Han var ikke spesielt glad for dette, men det fantes ingen annen av hans kaliber, og det var altså hans plikt å stille seg til nasjonens forsvar.

Mannerheim organiserte seg raskt i det militære hovedkvarteret St. Michel sammen med generalløytnant Aksel Airo. Hans venn general Rudolf Walden ble sendt som representant fra hovedkvarteret til politikerne i kabinettet. Etter 105 dagers heroisk kamp sluttet krigen med en bitter fred for Finlands del. Finland mistet store landområder til Sovjet, og de hadde 22 451 falne og 45 384 sårede, samt 1406 savnede soldater. De sovjetiske tapene ble oppgitt til 450 000 falne og sårede menn.

Freden skulle dog bli kortvarig. Et drøyt år etter vinterkrigens slutt gikk den sovjetiske hæren på nytt til angrep på Finland, i hva som kom til å hete fortsettelseskrigen. Innledningsvis gikk krigen meget bra for Finland, og de gjenerobret de landområdene som ble mistet i vinterkrigen. Etter de innledende angrepene inntok den finske hæren defensive stillinger, og hovedfronten ble mer eller mindre statisk frem til sommeren 1944. Den sovjetiske sommeroffensiven i 1944 ble stoppet ved blant annet Tali-Ihantala, men Finland var bare noen få åndedrag fra å bli en Sovjet-republikk. Etter de harde kampene sommeren 1944 innledet den finske regjeringen fredssamtaler med Joseph Stalin.

I krigens sluttfase ble Mannerheim Finlands president. Riso Ryti avgikk som president den 1. august 1944, og den 4. august sverget Carl Gustaf Mannerheim presidenteden. En måned etter at han hadde blitt president, avsluttet fortsettelseskrigen med dårlige betingelser for Finland. Karelen og Salla ble tapt, men den finske og nordiske friheten var sikret.

Etter krigen

Mannerheims tid som president var vanskelig. Han var gammel og hadde periodevis dårlig helse. Situasjonen ble ikke forbedret av de alliertes konstante forsøk på å stille ham for retten for «brudd mot freden». Mannerheim visste helt sikkert om de alliertes syn på «rettferdighet» under skinnrettssakene i Nürnberg. Han kritiserte hardt noen av kravene som ble gitt Finland etter krigen, men han arbeidet likevel for at disse kravene, samt gjenoppbyggingen av landet, ble gjennomført.

I 1945 ble helsen hans stadig verre, og han var mer eller mindre fraværende fra pliktene sine som president frem til februar 1946. Da han da fikk vite at han ikke var funnet skyldig i «brudd på freden», og at han ikke trengte å stille opp hos bødlene, valgte han å gå av som president, da trusselen mot ham selv og Finland var over. Han ble etterfulgt som president den 4. mars 1946 av Juho Kusti Paasikivi.

Livet etter politikken var preget av helseproblemer, blant annet alvorlige magesår, som han forsøkte å komme seg etter i Montreux i Sveits. Sanatoriet i Montreux ble hans hovedbolig resten av livet, men han reiste fortsatt regelmessig til Finland, og besøkte Sverige, Frankrike og Italia. Han begynte å skrive sine memoarer, men rakk ikke å gjøre dem ferdig selv.

Den 27. januar 1951 ble han rammet av et magesår og døde på sykehuset i Lausanne i Sveits. Han ble begravet den 4. februar på Hietaniemis kirkegård i Helsinki. I løpet av sin karriere ble Mannerheim dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser, deriblant Jernkorset. Mannerheims fødselsdag, den 4. juni, er den dag i dag offisiell flaggdag for Finlands hær og feires med militærparade, utmerkelser og forfremmelser av soldater og offiserer.