HISTORIE Den 24. august 410 inntar Vestgoterne Rom. Byens fall var begynnelsen på slutten for det vestromerske riket.
Etter slaget ved Adrianopel inngikk de seirende Vestgoterne (også kalt Visigoterne) en avtale med den nye østromerske keiseren Theodosius I. Avtalen gav goterne land i Dakia, Thrakia, dagens Romania og Bulgaria. Ifølge avtalen hadde goterne selvstyre, men de var formelt en del av Det østromerske riket. Goterne tjenestegjorde også som soldater i den østromerske arméen. Da den vestromerske keiseren Valentinianus II døde i 392 brøt det ut krig om hvem som skulle etterfølge ham. Den østromerske keiseren vendte seg til sine gotiske allierte, som stilte 20 000 soldater under den gotiske generalen Alarik til keiserens disposisjon.
Mot den østromerske hæren på omtrent 40 000 mann sto en like stor hær under den vestromerske keiseren Eugenius og hans frankiske general Arbogast. I 394 møttes de to hærene ved elven Frigidus (elven Vipava i dagens Slovenia), hvor et stort slag ble utkjempet. Den beregnende østromerske keiseren lot goterne gå i teten, hvor han visste at de ville lide de største tapene. Slaget ble vunnet til stor del takket være de gotiske soldatene, men tapene for goterne ble høyt; over 10 000 døde eller ble såret. Theodosius I kunne etter slaget titulere seg som keiser over hele Romerriket. Hans regentperiode ble dog kort – han døde bare ett år etterpå. Theodosius I var den siste keiseren som styrte hele Romerriket.
Etter keiserens død ble Honorius vestromersk keiser og hans bror Arcadius keiser i Østromerriket. En meget kompetent germansk militærmann i romersk tjeneste, Stilicho, var imidlertid den virkelige herskeren over de svake keiserne. Alarik ble på denne tiden valgt til konge over vestgoterne og forlot sin tjeneste i den romerske arméen. Alarik valgte nå istedet å lede sitt folk inn i Hellas. På grunn av interne konflikter i Romerriket kunne goterne føre krig i Hellas relativt uforstyrret. Alarik inntok mange greske byer, blant annet Aten og Sparta. Episoden i Hellas sluttet med at romerne gjorde Alarik til stattholder over en del av landet. Dette gav goterne et godt tiltrengt pusterom og de kunne nå bruke den romerske statskassen for å utruste sin armé.
Like etter år 400 ledet Alarik hele sitt folk inn i Italia. På grunn av det store antallet sivile i hæren gikk det langsomt. Etter at Alarik ble beseiret av Stilichos romerske hær i to kostbare slag retirerte goterne fra Italia og returnerte til Hellas.
Stilicho falt imidlertid offer for romerske intriger og ble myrdet på ordre av Honorius i 408. Etter dette hadde ikke romerne lenger noen sterk militærleder som effektivt kunne forsvare riket. Samtidig som Stilicho ble myrdet gjennomførte romerne også et folkemord på germanere i Italia. De myrdet de germanske soldatenes familier, hvilket førte til at 30 000 germanere som tidligere hadde vært i romersk tjeneste fløy til Alarik og krevde hevn.
Alarik invaderte igjen Italia. Etter et raskt krigstog ble Rom beleiret i 408. Da matlagrene begynte å minke inne i byen så romerne seg tvunget til å forhandle om fred. Romerne betale til slutt Alarik og goterne en stor løsesum i gull, sølv og andre varer, 40 000 gotiske slaver ble sluppet fri og goterne fikk et stort landområde i Italia.
Den romerske keiseren Honorius hadde ikke til hensikt å holde avtalen med Alarik, og så fort goterne hadde trukket seg tilbake fra Rom brøt han den. Enda en gang ledet Alarik sin hær mot Rom; han omringet byen og nye forhandlinger startet. Det romerske senatet gav etter og etter Alariks press oppnevnte de byens stattholder Attalus til ny keiser, som i praksis var under Alarik. Goterne marsjerte nå mot Ravenna hvor Honorius hadde sitt hoff. Honorius fikk forsterkninger fra Østromerriket samtidig som den romerske stattholderen i Afrika stanset alle matleveranser til Italia. Alarik var nå tvunget til å avbryte felttoget mot Honorius for å gjenopprette matleveransene.
Keiser Attalus som Alarik fikk tilsatt viste seg å være mindre nyttig, og ble derfor avsatt i 409. Alarik innledet istedet forhandlinger med den hovmodige Honorius. Alariks krav var ikke urimelige; han ville ha et landområde i Italia hvor det vestgotiske folket kunne bosette seg. Dette nektet dog Honorius å gå med på. Alarik marsjerte derfor mot Rom en tredje gang. Denne gangen fast bestemt på å innta byen og plyndre den.
Den 24. august 410 trengte goterne inn i Rom. En historie sier at det var slaver, sannsynligvis germanere, som åpnet en av portene til byen, den salariske porten, fra innsiden, men goterne kan også ha klart å bryte seg gjennom porten. Plyndringen pågikk i tre dager. Kirkene og folkene som søkte tilflukt der ble spart, selv om en del andre bygninger ble brent ned, inkludert Basilica Aemilia. Skadene på byen ble dog begrenset. Tusentalls romere ble tatt til fange, blant annet keiser Honorius’ søster Galla Placidia, som senere giftet seg med Alariks bror Ataulf, men det er en annen historie.
Etter plyndringen av Rom marsjerte Alarik til Calabria i søndre Italia med sin hær. Han hadde til hensikt å invadere og ta kontroll over den romerske provinsen Afrika, ettersom spannmålsproduksjonen der var avgjørende for å kontrollere Italia. Ved overfarten til Afrika ble den gotiske flåten rammet av en sterk storm og mange skip gikk under. Like etter ble Alarik rammet av feber og døde i år 410.
Legenden forteller at goterne skal ha demmet opp elven Busento i Calabria og i det tørre elveleiet gravd en underjordisk grav hvor Alariks kropp og fantastiske skatter fra plyndringen av Rom ble begravet. Etterpå skal de ha latt elven renne tilbake i sin gamle fure hvilket da dekket graven. Alariks grav har aldri blitt funnet, selv om mange oppgjennom årene har lett etter den.
