GLOBALISME Arjuna beskriver her globalismen og sammenlikner dens historiske uttrykk med globalismen av i dag, og forklarer hvorfor det bare er nasjonalsosialismen som kan utgjøre et effektivt forsvar mot denne nasjonsødeleggende ideologien.
Globalisme er det ideologiske bakteppet for globaliseringen, hvor sistnevnte er de materielle manifestasjonene, tendensene, av den førstnevnte. Den italienske professoren Diego Fusaro definerer globaliseringen slik: «En global ekspansjon av det kapitalistiske marked og dets patologier [sykdommer].[…]Den korresponderer med den obligatoriske integreringen av alle folk som ennå ikke er en del av dette ene, globale markedet av tanker, eksistens og produksjon.» Dette markedet er da etablert og opprettholdt av USA og blir presentert som den eneste kilden som gir mening til det å leve, produsere og tenke. Og som vi vet: deltakelse er ikke frivillig; vil du ikke så skal du. Måten dette gjøres på er mangefasettert, men stikkord er undergraving av lokal/regional/nasjonal kultur og identitet og i stedet en etablering og fremheving av universalistiske begreper som ikke definerer noen folkeslag spesielt, slik som «demokrati», «menneskerettigheter» o.l. Dette er da et begrepsunivers som blir solgt inn av globalismen og dets håndlangere, elitene i sine respektive nasjoner, til den øvrige befolkningen.
Før var nasjonalstatene kapitalismens forutsetning, nå er opphevelsen av nasjonene og fjerning av grenser blitt det imperative for kapitalismen, i dens aspirasjoner for uendelig vekst. En liten minoritet har alltid vært grenseoverskridende i enhver nasjon, enten dette dreide seg om landegrenser eller mer mentale grenser, som seksuell orientering eller kunstneriske uttrykk. I økonomisk forstand etablerte man kolonier og innledet kriger, før økonomien ble gjort global og den proteksjonistiske politikken hadde utspilt sin rolle. Den globale, finansielle og politiske elite, hadde konsolidert sin makt og så fordelen med å bli én, grenseløs klasse.
Norge er selvsagt ingen unntak i så måte. Vår nasjon har vært med i ulike konstellasjoner og unioner, grenser har skiftet og politisk makt vært flytende, men vi ser her også en utvikling som samsvarer i hovedtrekk med verden for øvrig. Mest betegnende på disse tendensene gir kanskje nettopp unionene vi har inngått i. «400-års natten» kalte en historiker på venstresiden (Ernst Sars eller Halvdan Koht?) det som vi i dag kaller Dansketiden, det vil si tiden fra 1380 til 1814. De nasjonale særtrekkene ble undertrykket til fordel for det som blir omtalt som det «danske», men som i virkeligheten var en klassekultur uten spesifikke, nasjonale overtoner. Overklassens, embetsstandens og borgerskapets verdier ble dominerende, på tvers av grensene. Under disse fant man bøndene, som opprettholdt alt det nasjonale, på tvers av eliten. Det den førnevnte historikeren videre fant ut var at ved uavhengigheten og Norges selvstendighet, så var det nettopp gjennom bøndene at man igjen kunne komme ut av «natten» og uten alt for store anstrengelser gjenopprette det nasjonale. Det essensielle her er to aspekter: at det materielle ikke er avgjørende for en nasjons overlevelse, og at det å utøve bondeyrket i en av sine mange former er en kvalitet i seg selv utover det å produsere mat, for bonden, for hans familie, for hans omgivelser og for nasjonen. En kalkulator måler ikke alle verdier. Så når en representant for FRP ser for seg Norges landbruk bestående utelukkende av to mega-gårder på Østlandet, så er det i realiteten å oppgi nasjonen.
Poenget her er at man hadde en internasjonal overklasse, en elite, som ble oppfattet som et fremmedelement og promotører av noe anti-nasjonalt. Aasmund Olavson Vinje og Arne Garborg kalte de simpelthen for «kolonister» og man fikk se etableringen av venstrenasjonalismen. Norge gjenvant sin parlamentariske frihet og tilsynelatende sin selvstendighet. Som vi nå vet er dette imidlertid ikke tilfelle. De samme tendensene er i høyeste grad gjeldende i våre dager: folkemakt mot pengemakt; det nasjonale mot det overnasjonale; identitet mot nihillisme; tilhørighet mot rotløshet o.l. Et nytt element er imidlertid det faktum at mot denne globalismen, denne internasjonale klassen av konsentrert pengemakt, finnes det utelukkende ideologiske ansporinger av nominelt hos nasjonalister, men reelt kun hos nasjonalsosialismen. Det finnes grupperinger som er motstandere av visse utslag av globalismen, men aldri på ideologisk grunnlag. Derfor vil de heller ikke lykkes i sin beundringsverdige, men dog så nyttesløse, kamp. Partipolitisk er det heller ikke så mye å skryte av, de fleste partier av i dag har kun et begrenset bevegelsesrom de kan agere innenfor, bare det å bruke betegnelsen «globalisme» vil være vanskelig. Vi har sagt nei til EU, takket være i stor grad i kraft av å være et land med betydelig primærnæring, men det ser ikke det politiske Norge ut til å ha fått med seg. Til og med et parti som Senterpartiet, tradisjonelt et bondeparti og markant i EF/EU-striden, og organisasjonen Nei til EU bøyer av når det gjelder. Et av globalismens rambukker og trojanske hester, flyktning-bølger, aksepterer Senterpartiet og Nei til EU uten vilkår innenfor våre grenser, og derigjennom undergraver og annullerer alt det andre de står for. Et steg frem og to tilbake. Utenomparlamentariske organer har også prøvd å ta tilbake kontrollen fra folket og den nasjonale selvstendigheten. Akronymer som TTIP, TISA og ACER er kanskje ikke så kjent blant befolkningen, men er potensielt med på utradere alle spor av demokratiske prosesser og legge beslutningsmyndighetene for store deler av vår nasjonale politikk til overnasjonale og ikke-parlamentariske organer.
Derfor ser man også et angrep på alt ruralt, folkelig, «bondsk» og bygdepreget: her finner man tradisjonelt den sterkeste motstanden mot det som i dag kan kalles globalistiske tendenser*. Man så det i vår egen motstand mot EF/EU, og man så det i prosessen rundt Brexit.
De historiske linjene er tydelige, forskjellene er at nyliberalismen, kapitalismen og til dels imperialismen forutsetter i dag minst mulig nasjonal selvstendighet, og helst så disse at grensene var fjernet og nasjonene opphevet. En annen påtakelig ulikhet fra tidligere er venstrenasjonalismens fravær, og i stedet har man fått en venstreside som bifaller elitens, kapitalmaktens og imperialismens prinsipper.
Så vi ser at tilnærmingen til globalismen og alle dets implikasjoner må være nasjonal OG sosial, et ensidig fokus på den ene siden vil ikke føre frem. Det er bare ved å anerkjenne begge aspektene som to gjensidig avhengige kategorier at man kan fremvise en reell motkraft mot nasjonsødeleggere og fiender av folkemakt, den eneste reelle motkraften mot kapitalmakt, nyliberalisme og imperialisme.
«Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkvis og delt» – En Folkefiende, Henrik Ibsen
* The Swiss Alps Seem Quaint Until You Learn the Truth About Their Residents
