HISTORIE Med 301 nedskutte fly tilhører idag Gerhard Barkhorn fortsatt den ypperste eliten av jagerflygere når det kommer til nedskutte fly, kun slått av landsmannen Erich Hartmann med sine 352 nedskutte motstandere.
Gerhard Barkhorn ble født den 20. mars 1919 i Königsberg i Østpreussen. I 1937, som ung fanejunker, ble Barkhorn tatt opp i Luftwaffe og startet sin flygerutdannelse i 1938. Etter endt utdannelse hadde han steget i gradene og blitt løytnant og plassert ved 3. staffel hos Jagdgeschwader 2 Richthoven. Denne enheten hadde aner og tradisjoner fra første verdenskrig. En staffel på denne tiden tilsvarer en flyskvadron i det norske luftforsvaret, og Luftwaffes Gruppe tilsvarer en norsk luftving. Geschwader tilsvarer en eskadre i militærhierarkiet.
For å forstå benevningene i Luftwaffe fra krigstiden betyr for eksempel 3./JG 2 tredje Staffel (skvadron) i Jagdgeschwader 2, mens III/ JG 2 betyr tredje Gruppe (luftving) i Jagdgeschwader 2.
I august 1940 ble løytnant Barkhorn forflyttet til 6./JG 52 ved Kanalfronten. Her fikk den unge løytnanten sin ilddåp. Barkhorn fløy sine første skarpe pass under invasjonen av Frankrike og senere under «Slaget om England», men fikk ingen bekreftede nedskytinger under disse kampanjene. Imidlertid klarte han å bli nedskutt over den engelske kanal, men ble reddet uskadd.
JG 52 ble flyttet østover akkurat før «Operasjon Barbarossa», og da operasjonen var igang fløy Gerhard Barkhorn ofte ti pass om dagen. Det var også på østfronten at Barkhorn vant sine første luftkamper. Det var under hans 120. pass han skjøt ned sitt første fly, et sovjetisk DB3 bombefly. Med denne seieren økte Barkhorns selvtillit betydelig, og nå begynte seirene å komme på løpende bånd. Han utmerket seg ikke spesielt i begynnelsen, og det var ikke noe spektakulært over hans seire. På det meste skjøt han ned 4 fly på ett pass, og hans høyeste antall fiendefly på én dag var 7 stykker. Andre piloter hadde skutt ned flere på samme tid.
Det som gjorde at folk fikk opp øynene for den unge piloten var at han hele tiden kom hjem med seire. Ikke mange hver gang, men seire i alle fall. Han studerte alle fiendeflyenes spesifikasjoner og gikk over alle detaljene deres omhyggelig for å finne de beste angrepspunktene. Ved å finne såkalte «døde vinker» hvor fienden hadde vanskelig for å forsvare seg kunne Barkhorn komme nærme – mye nærmere enn mange andre piloter pleide – hvilket resulterte i betydelig høyere treffsikkerhet fra hans Messerschmitt Bf 109. Han pleide å si til sine fanejunker at «når du har fylt hele siktet med flykroppen til fiendeflyet har du små sjanser til å ikke treffe».
I november 1941 hadde Barkhorn fått ti seire notert og ble forfremmet til Oberleutnant den 11. november. I mai 1942 kom neste forfremmelse, nå til Staffelkapitän på 4./JG 52. Barkhorns seire fortsatte sakte, men i en jevn strøm, og i juli 1942 skjøt han ned 30 sovjetiske fly. Under en av disse kampene ble han skadd og var borte fra fronten i to måneder. Hans seire var oppe i 64, og han ble tildelt Ridderkorset. Tilbake i november samme år skjøt Barkhorn ned et av Sovjetunionens flygeress, «Sovjetunionens helt», Lev Lvovich Shestakov som dog klarte å holde seg i live.
Seirene i luften kom ikke uten blodsutgytelse, og Gerhard Barkhorn ble skutt ned syv ganger (noen mener ni ganger). Han hoppet ut i fallskjerm én gang, men landet sine skadede fly de andre gangene. Barkhorn ble hardt skadet tre ganger.
Den 19. desember 1942 vant Barkhorn sin seier nummer 100. Den 11. januar 1943 ble han forært eikeløv til sitt ridderkors, etter 105 seire. Den 1. september 1943 ble han, nå Hauptmann, forfremmet til Gruppenkommandeur for II./JG 52. Barkhorn slo seg ikke til ro med denne utnevnelsen, men fortsatte utrettelig sine luftkamper og den 30. november kom hans 200. seier. Barkhorns II./JG 52 var den tyske enheten som hadde Krim og Kuban (øst for Svartehavet) som sitt område, og mellom desember 1943 og februar 1944 skjøt disse jagerflygeressene ned ytterligere 50 fiendefly. Nå satt den sovjetiske krigsmakten en pris på Barkhorns hode.
Den 2. mars 1944 ble Gerhard Barkhorn tildelt sverdet til sitt ridderkors, og den 2. mai kom forfremmelsen til Major. Den 31. mai, etter hans 273. seier, ble han enda en gang skutt ned, men klarte å fly det svært skadede flyet tilbake til sine egne linjer. Den gangen ble Barkhorn selv hardt skadet og var sengeliggende i fire måneder. Etter at han kom tilbake tok det en god stund før han var tilbake til sitt gamle jeg. Han hadde blitt rammet av «stridsstress», men kom over det og allerede den 14. november kom hans 275. seier. I løpet av de neste seks ukene vant han ytterligere 26 seire og den 5. januar 1945 var han oppe i 301.
Den 16. januar 1945 ble Major Barkhorn utnevnt til eskadre-sjef for JG 6, som hadde ansvaret for forsvaret av det tyske riket, det såkalte Reichsverteidigung. Her ble det fløyet Focke Wulf Fw 190, som ikke var Barkhorns valg, ettersom han helst ville fortsette å fly Messerschmitt 109. Hans gamle skader begynte å bli overbærende, og han ble igjen innlagt på sykehus for en kortere periode. Etter sykehusbesøket ble han invitert av Αdolf Galland (et annet tysk flygeress) til å komme til Jagdverband 44 (JW 44) for å fly jetflyet Messerschmitt 262.
Han ble ikke kreditert noen seire med det nye Me 262, og den 21. april 1945, under sitt 1104. og siste oppdrag, fikk han motorstopp på den ene motoren under et angrep mot fiendtlige bombefly. Han ble tvunget til å nødlande og under innflygingen ble han flere ganger beskutt av forfølgende P51-Mustanger. Han klarte å nødlande, men før han landet den brennende maskinen skøyt han opp panseret slik at han skulle kunne komme raskt ut av kabinen. Før maskinen stoppet helt skulle Barkhorn hoppe ut, men da kom panseret rasende nedover igjen og rett inn i nakken hans. Han kom imidlertid ut, men ble tatt til fange av de allierte styrkene og var krigsfange til september samme år.
Etter krigen ble Gerhard Barkhorn Generalløytnant i det nye Bundesluftwaffe hvor han tjenestegjorde til 1976. Den 6. januar 1983, under en kraftig vinterstorm, ble Gerhard Barkhorn og hans elskede hustru Christel involvert i en bilulykke på autobahn utenfor Köln. Christel døde umiddelbart og Gerhard døde to dager senere på sykehus, den 8. januar. De er begge begravd i Tegernsee, Bayern.
