DEKADANSE Janne Moilanen har skrevet en artikkel hvor han sammenlikner sin egen generasjons nihilisme og dekadanse med forfedrenes åndelighet, kamp og storverk.
Vi lever i en tid av overflod i vårt velferdssamfunn. Alt er tilgjengelig når som helst på døgnet. Vi kjemper ikke lenger for noe. Min generasjons representanter, hvilket vil si de som er født på 1980-tallet og senere, har ikke som generasjon opplevd noen krise som har kunnet forene oss. Vi har intet felles politisk eller religiøst mulitplum som binder oss sammen og som skulle få vår generasjon til å streve etter å ta sin plass i historien.
Derimot droner vi som individer på ubehagelige arbeidsplasser for penger som vi bruker på oss selv. Fritiden utenfor arbeidet går ut på å pynte på eksteriøret, rus, løse kontakter, innholdsløse reiser og hodeløse fornøyelser. En slik generasjon kan vel ikke engang fortjene å nevnes i en historiebok?
Generasjonene før oss har vært enhetlige av flere grunner. Religionene har lenge ført mennesker sammen og forskjellige tidsepoker med sine stolte nasjoner huskes enda etter tusener av år for sine prestasjoner inspirert av ambisjon, kunnskapstørst og religion. Egypt, Roma, Hellas, Persia – alle store sivilisasjoner som ble bygd på åndelige verdier, og deres monumenter står fortsatt den dag i dag. De huskes. De hadde også i tillegg til sine åndelige verdier et hellig mål om å gjøre sine nasjoner store og mektige – de hadde en vilje til å vise for sine guder at de var verdig deres nåde. Tro har holdt nasjoner sammen under historiens gang.
Da naturreligionene i Europa måtte tre til side like etter begynnelsen av vår tidsregning, var dog ikke spillet om våre nasjoner over. Vatikanet og Paris er fine eksempler på dette. Hvilke utrolige arkitektoniske kunstverk er ikke disse stedene! Religion inspirerte datidens mennesker til å bygge noe spesielt vakker, som varer i evigheter for å påminne kommende generasjoner om deres egen eksistens. (Nå skriver jeg kun om kulturen – tonen i en artikkel om byenes politikk hadde vært motsatt!)
Også de kristendomsinspirerte musikalske, billedkunstneriske og litterære prestasjonene er uten like! Vatikanet og Paris kan igjen tjene som eksempler på dette, for i disse byene finner man billedkunstens mest betydningsfulle verk, som overhode ikke ble inspirert av materialistiske, men av åndelige verdier. Dagens materialistiske «kunstnere» produserer bare hauger av møkk og dyremishandlingsfilmer.
Tidligere nasjoner og generasjoner huskes også for sine blodige strider, som ofte tok åndelige dimensjoner. Til tross for at mange krigers politiske utgangspunkt var korrupte, så utgjorde tidligere tiders soldaters offervilje den menneskelige kulturens høydepunkt. De utallige kriger mot osmanene i Øst-Europa, korstogene, vikingenes forsknings- og erobringsferder rundt omkring i Europa – alle har de vært ute på hellige misjoner og alle huskes de som store helter. De huskes som helter ettersom de utfordret redselen og døden av uselviske grunner.
På slutten av 1700-tallet ble de europeiske krigene politisk sett enda mer korrupte, da de ble bankierenes melkekyr. Nasjonene ble delt bak sine egne ismer, men likevel husker vi enda personene og deres bedrifter. Fotsoldatenes offervilje var intakt. På 1800-tallet kjempet man i Europa i spesielt politikkens navn, og nasjonenes ledere ville vise at deres folk var sterkere enn andre. Selvfølgelig handler det om unødvendig, egoistisk stolthet, men man husker fortsatt Napoleon Bonaparte, 1800-tallets Frankrike og Napoleons felttog til tross for at flere hundre år har gått.
På begynnelsen av 1900-tallet skjedde mange store hendelser: bolsjevikene styrtet Romanovdynastiet i Russland, Finland ble selvstendig og første verdenskrig brøt ut, hvor nasjonene utkjempet en bitter strid om storhet med hverandre. For å konsentrere mitt budskap skal jeg nå fokusere på generasjonene i Finland og sammenlikne de tidligere generasjonene med dagens.
Finland hadde i mange hundre år vært en provins nedtrykt av stormakter, og folket fikk endelig sin selvstendighet i 1917. Dette ble fulgt av en blodig borgerkrig hvor de tapre soldatene kjempet mot sine egne brødre på grunn av politiske meningsforskjeller. Man husker enda disse tapre soldatene – noen som helter, andre som forrædere. Begge sa de kjempet for fedrelandet, og i det minste noen av de røde trodde at de gjorde det. Da våpnene stilnet i mai 1918 etter at den hvite siden hadde vunnet krigen, begynte en gjenoppbygging av landet og det politiske styret etter fire måneder med ødeleggelse. I 1939 stoppet våre forfedre kranglingen for å forenes mot en ytre fiende. Sovjetunionen truet deres nasjon som hadde blitt bygget opp med hardt arbeid. Da freden atter kom i 1945 var våre forfedre enda en gang tvunget til å samarbeide, slik at deres etterkommere skulle få et trygt og godt land å leve i.
Våre forfedre og deres kjærlighet og kamp for fedrelandet er kjent over hele verden. De var ikke en ubetydelig generasjon; de har fortjent sin plass i historien slik som mange andre generasjoner verden over under historiens gang. Generasjonen til undertegnede kan ikke huskes for annet enn bitterhet. De har med sin passivitet forårsaket vår generasjons verdivakuum som ikke har produsert noe stort av historisk betydning.
Kan man komme til noen konklusjon utfra disse iakttagelsene? Vedaskriftenes følgere tror på en syklisk tidsoppfatning, hvor tiden og historien går i et firedelers hjul. Sivilisasjonene fødes i gullalderen (Satya Yuga), hvor mennesket, naturen og guddommeligheten er ett. Derifra stiger man ned til sølvalderen (Treta Yuga), videre til bronsealderen (Dwapara Yuga) og til slutt til den mørke tiden Kali Yuga. Kjennetegnet til den sistnevnte perioden er for eksempel at menneskene ikke lenger opplever sin rolle som en del av naturen som betydningsfull. Også en grunnløs vilje til å drepe vokser, og pre-pubertale barn blir gravide, for seksualitet og perversjoner holder på å bli samfunnets hovedsak. Høres det ikke kjent ut, når man reflekterer over vår tids fenomener i populærkulturen og politikken?
Vår samtid og vår generasjon fokuserer på rask tilfredsstillelse av behovene og midlertidig lykkerus, når man får eie enda flere unødvendigheter. For vår generasjons representanter er ingenting hellig, og man er ikke beredt til å forsvare noen ting av konkret og åndelig verdi. Vi får håne politiske standpunkter, religioner og institusjoner som kjernefamilien i all uendelighet og ingen reiser seg til motstand. Vårt land får invaderes av titusentalls helt og holdent fremmede kulturers representanter, som ikke har noe som helst ønske om å tilpasse seg vårt samfunn.
Vi omfavner og helhjertet ønsker velkommen våre erobrere. Våre vakre skoger og vann selges for spottpris til utenlandske imperialister, men vi orker ikke gjøre motstand. Vårt fedreland gjøres om til ressurser for storbedriftene, der rotløse og uåndelige mennesker uten noen som helst kultur ødelegger våre omgivelser, konstant smilende – snart er det helg, da man kan drikke seg stup full på lønnen og enda en gang våkne opp ved siden av et forbrukt menneske.
Takk og lov finnes det et alternativ. Nasjonalsosialistene kjemper for en gjenfødelse av Norden og det nordiske mennesket, mot det hedonistiske forbrukersamfunnet og den internasjonale kapitalismen. Bli en del av forandringen og søk om medlemskap i Motstandsbevegelsen i dag!
Opprinnelig publisert på Vastarinta.
