Generalmajor Otto Ernst Remer

HISTORIE Den 18. august 1912 ble generalen og politikeren Otto Ernst Remer født. Han er mest kjent for å ha knust et opprør fra en overklassegruppe mot det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Otto Ernst Remer ble født i byen Neubrandenburg den 18. august 1912. Remer gikk på militærskole og meldte seg frivillig til den tyske hæren som 20-åring. I 1933 ble han innrullert i det 4. infanteriregimentet. I samme regiment ble han to år senere forfremmet til løytnant. I september 1939, da krigen brøt ut, var Remer stasjonert som kompanisjef i det 479. infanteriregimentet. Under det franske felttoget og kampanjen på Balkan tjenestegjorde han som kompanisjef i et infanterikanonkompani. I april 1941 ble Remer forfremmet til kaptein. Like etter sin forfremmelse til bataljonsjef ble han omplassert til den tyske hærens eliteforband, regimentet Großdeutschland.

Under slaget ved Kharkov stred Remer som sjef for regimentets panserbataljon. For sin innsats under slaget ble han belønnet med Ridderkorset. Noen måneder senere, i november 1943, mottok Remer Eikeløv til Ridderkorset av Adolf Hitler personlig for sin innsats ved Krivoi Rog i Ukraina. Etter å ha blitt såret på østfronten våren 1944 ble han omplassert til bakre tjeneste. Han fikk befal over vaktregimentet Großdeutschland og fikk i oppgave å beskytte rikets hovedstad og ledere.

Den 20. juli 1944 plasserte den aristokratiske offiseren Claus Schenk von Stauffenberg en bombe i Adolf Hitlers hovedkvarter i Øst-Preussen. Bomben var startskuddet for et opprør av en rekke «adelige» offiserer i den tyske hæren. Som sjef for de eneste militære troppene i Berlin brukte kuppmakerne Remer til å arrestere regjeringsmedlemmer som skulle renses ut.

En av kuppmakerne, General Paul von Hase, beordret Remer til å ta seg til propagandadepartementet og arrestere propagandaministeren Joseph Goebbels. På plass i propagandadepartementet ble Remer overbevist om at Adolf Hitler var i live, og en telefonsamtale med føreren bekreftet dette. Hitler forfremmet Ernst Otto Remer til oberst på stedet og gav ham frie tøyler til å knuse opprøret. Resten av dagen var Remer de facto det nasjonalsosialistiske Tysklands leder. Opprøret ble knust og de ansvarlige adelsmennene henrettet én etter én som de forræderne de var.

Som belønning for sin innsats under kuppforsøket fikk Remer befal over eliteenheten Führer Begleit Brigade. Remer kjempet med sitt forband i de hardeste kampene det siste krigsåret. Våren 1945 ble forbandet utvidet til en divisjon, og Remer ble forfremmet til generalmajor. Divisjonen og Remer avsluttet krigen i Schlesien, hvor de til slutt ble tvunget til å kapitulere til amerikanske styrker.

Men Remer hadde ikke gitt opp. Etter to års fangenskap etter krigen begynte hans politiske vei. I 1950 var Remer med og grunnla Det tyske sosialistiske rikspartiet (Sozialistische Reichspartei Deutschlands), som samlet opp tidligere medlemmer fra NSDAP samt blant annet den nasjonalsosialistiske forfatteren Fritz Dorls og studentlederen Gerhard Krüger. Partiet hadde støtte fra blant annet Luftwaffe-obersten Hans-Ulrich Rudel og hadde 40 000 medlemmer. Remer var partiets nestleder.

Det sosialistiske rikspartiet ble på kort tid meget populært, mye takket være at de ikke la bånd på seg. Blant annet forkynte de åpent at den egentlige lederen av Tyskland var Adolf Hitlers stedfortreder admiral Karl Dönitz og ikke den nytilsatte Konrad Adenauer, som var en «marionett for USA». Etter at de hadde fått 360 000 sympatisører i nedre Sachsen og vunnet 16 seter i delstatsparlamentet, samt ytterligere 8 seter i Bremen, ble partiet forbudt i 1952 som «grunnlovsstridig».

I 1952 ble Remer dømt til tre måneders fengsel for ærekrenkelse og bakvaskelse av minnet til de døde. Det eneste Remer hadde gjort var å i et lukket selskap ha referert til de som lå bak drapsforsøket på Adolf Hitler som «forrædere».

Etter å ha klart å unngå det nye Tysklands undertrykkende lover gikk Remer i eksil i Egypt. Der samarbeidet han med andre nasjonalsosialister og ble rådgiver til landets president, Gamal Abdel Nasser. Remer samarbeidet med de arabiske landene som nå utgjorde den eneste organiserte motstanden mot sionismen etter at Sions håndtlangere hadde underlagt seg hele Europa. Remer hjalp til med å organisere denne motstanden i blant annet Egypt og Syria.

På 1980-tallet grunnla og ledet Remer organisasjonen Den tyske frihetsbevegelsen (Die Deutsche Freiheitsbewegung). Han var frittalende og radikal og ble derfor utsatt for systems undertrykkelse. I tillegg til dommer på 1950-tallet ble Remer flere ganger dømt på 1980- og 1990-tallet for oppvigling og rasisme. Nedenfor er en liste over Remers dommer:

1951: Fire måneders fengsel, som Remer sonet, for bakvaskelse av det nye Tysklands ministre og ledende politikere.

1952: Tre måneders fengsel for ærekrenkelse og bakvaskelse av minnet til de døde (en straff Remer unngikk ved å gå i eksil i Egypt).

1985: To måneders fengsel for ærekrenkelse og bakvaskelse av minnet til de døde ved å i en skrift ha repetert det han sa om Tysklands forrædere i 1952.

1986: Tre måneders fengsel for ærekrenkelse og bakvaskelse av minnet til de døde ved å ha solgt video med den franske historierevisjonisten Robert Faurisson.

1992: 22 måneders fengsel for oppvigling og rasisme for å ha stilt spørsmålstegn til «holocaust». Remer hadde i flere artikler satt spørsmålstegn til detaljer rundt den offisielle versjonen av «holocaust» og fikk nærmere to års fengsel på grunn av det som domstolen beskrev som «rasehat». Utsatt for politisk undertrykkelse klaget Remer til Europadomstolen for menneskerettighetene, men fikk enstemmig avslag. Etter å ha skrevet flere anker, men igjen fått avslag, gikk Remer igjen i eksil, nå til Spania som nektet å utlevere ham til Tyskland.

Remer levde hele livet i kamp og tok aldri avstand og gav aldri opp til tross for systemets forsøk på å knekke ham. Han gav etter krigens slutt nytt mot til såvel tyskere som andre tilhengere av nasjonalsosialismen, som på denne tiden var desillusjonerte og nedbrutte. Otto Ernst Remer gikk bort i 1997 i Marbella, 85 år gammel.