USA NJP-formann Mike Peinovich forklarer hvordan behandlingen av politibetjent Michael Byrd klargjør hvordan makt og status i virkeligheten distribueres i USA.
Den 20. august kom kunngjørelsen om at kongresspolitibetjenten som skjøt Ashli Babbit død den 6. januar hadde blitt formelt frikjent av justisdepartementet og kongresspolitiet etter at en «intern granskning» ikke fant noe bevis for feilgrep med hensyn til skytingen.
Den 25. august ble identiteten til betjenten, kongresspolitiløytnant Michael Byrd offentliggjort i en presseuttalelse av Terry Roberts, en advokat på vegne av Babbit-familien. I et intervju med den konservative nyhetssiden Zenger News argumenterte Roberts for at det faktum at Byrd er svart spilte en rolle i regjeringens beslutning om å beskytte ham og nekte å offentliggjøre identiteten hans over flere måneder.
En hvit politimann dreper et svart individ? Navnet deres er overalt innen en dag. Alt er offentlig. Og hør, en politibetjent er en offentlig tjenestemann. Det burde ikke være noen unntak for dette.
Robert sa at han ikke hadde navngitt Byrd i flere måneder etter ordre fra staten, men ble skeptisk da han fikk nyss om et planlagt intervju med Lester Holt fra NBC Nightly News.
De sa at livet hans [Byrds] ville være i fare hvis han stod frem, og vi vet at det ikke kan være sant siden han står frem på egenhånd… Så, du vet, han brukte det som en unnskyldning.
I løpet av intervjuet, som uten tvil var et kalkulert mediastunt for å følge kunngjøringen om Byrds frikjennelse, presenterer en flirende Holt Byrd med en serie av ledende spørsmål ment å videre forskanse medianarrativet om den 6. januar og knytte det til det overhengende antihvite narrativet om rase og privilegium i USA.
Holt gjorde de politiske og rasemessige målene med intervjuet klare helt fra begynnelsen ved å be Byrd om å fortelle historier om hvordan han hadde blitt trakassert og truet. Byrd svarte at folk «snakket om å drepe meg, kutte av meg hodet … veldig ondskapsfulle og grusomme ting».
Holt skjøt deretter inn «rasistiske ting?», hvilket fikk Byrd til å fortelle ham om nøyaktig den typen trusler han ønsket å få høre om. Byrd nikket anerkjennende og bekreftet at selvfølgelig hadde folk truet ham med rasistiske ting.
Byrd klargjorde aldri kilden til disse påståtte truslene, dog det er liten tvil om at vi er ment å anta at disse kom via internett, hvilket gjør dem både umulig å verifisere og ubetydelige. Å presentere internett-trusler, som lett kan forfalskes eller bli løyet om og kan komme fra hvem som helst, som om de er alvorlige er bevisst bedrageri.
Denne villedende vinklingen har som mål å presentere Byrd som en heroisk figur som står opp for seg selv og trosser hvit rasisme i tillegg til å tjene som en unnskyldning for at staten holdt identiteten hans skjult så lenge. I virkeligheten holdt staten uten tvil identiteten hans hemmelig på grunn av tvilsomhet rundt legaliteten av handlingene hans og frykt for offentlig indignasjon.
For å understreke poenget så forteller Byrd oss «Jeg mener at jeg påviste det ytterste mot den 6. januar» mens videoen skifter til selektivt redigerte scener fra protesten ment å formidle en følelse av vold og kaos.
Det har vært en standard mediaparaksis siden demonstrasjonen å blåse den minste hendelse helt ut av proporsjoner. De absurdistiske reportasjene om det endeløse motet til betjent Daniel Hodges, som for et øyeblikk ble fanget i en dør og mistet hjelmen sin, er ett eksempel. Hogdes forsøkte å bruke denne hendelsen for å tiltrekke seg gunstig mediedekning ved å åpenlyst komme med politiske uttalelser ved å beskylde demonstrantene for å være «hvite nasjonalistiske terrorister» som forsøkte å begå et «fascistisk kupp».
På et tidspunkt spør Holt Byrd om han hadde hørt en rapport om avfyrte skudd fra politiradioen sin, hvilket Byrd gir svaret «Det var rapporter om avfyrte skudd gjennom husets hoveddør i etasjen til kongresshallen.» Gitt at Byrd selv befant seg på innsiden av kongresshallen så er det uklart hvorfor han ville ha trengt noen rapport om at skudd hadde blitt avfyrt der.
Holt uttaler deretter via voiceover at disse rapportene viste seg å være falske, men budskapet han ønsket å formidle kommer fremdeles igjennom. Byrd trodde at skudd hadde blitt avfyrt, hvilket er ment å få oss til å tro at rettferdiggjorde handlingene hans. Faktum er at de eneste skuddene avfyrt inne i kongressbygningen den dagen ble avfyrt av Byrd.
For å forsterke følelsen av av kongressmedlemmene var i fare så kutter videoen til en skjelvende mobilvideo fra innsiden av kongresshallen, der Byrd kan høres mens han advarer samlingen om at «det har blitt spredt tåregass i rotunden». Tåregassen hadde imidlertid blitt avfyrt av kongresspolitiet selv, enda et punkt NBC News med vitende ikke klargjør for sine seere.
I respons til Holts spørsmål så rettferdiggjør Byrd drapet på Babbit ved å betydelig overdrive trusselen mot kongressen og kongresspolitiet den dagen og insisterer på at ved å skyte henne så hadde han «reddet utallige liv». Byrds påstand lener seg på måneder av uopphørlig mediepropaganda som har svartmalt demonstrantene fra den 6. januar som sinnsyke drapsmenn, en karakterisering som motbevises av videobevis av at demonstrantlederne rolig forhandler med politiet og spesifikt uttaler at de ønsker å holde protesten fredelig. Medienes påstand om at demonstrantene myrdet kongresspolitibetjent Brian Sicknick falt fra hverandre i april da en likskuerapport ble utgitt som fastslo at han døde av naturlige årsaker.
Til tross for alle de ledende spørsmålene og vinklingen fra Holt så kunne Byrd fremdeles ikke presentere en juridisk gyldig grunn for å skyte mot Babbit, og uttaler rett og slett at hans «ordre ikke ble etterfulgt», hvilket ikke møter standarden for bruk av dødelig makt i noe politidistrikt i USA.
Terry Roberts sier at han har samlet bevis for at Byrds påstand om å ha gitt Babbit en klar ordre er usann. I tillegg til ikke å ha gitt noen ordre så skjulte han seg målbevisst fra synsvinkelen hennes og «skjøt henne i bakhold» ifølge Roberts.
Faktum er at uansett hva loven sier om legal bruk av makt så var etterforskningen av Byrd rigget fra begynnelse på grunn av den politiske og rasemessige privilegiumsstrukturen til det amerikanske regimet. Babbit, på grunn av hennes rase og politiske holdninger, betraktes som et gyldig mål av de som har makten og Byrd, på grunn av hans rase, betraktes som urørlig. Dette er sannheten om hvordan rasemessig makt og privilegium distribueres i USA.
Historiene vi konstant fortelles om «hvitt privilegium» og «hvitt overherredømme» er ikke noe annet enn ondskapsfulle løgner, et faktum som blir gjort åpenbart av deres allestedsnærværende natur. Ville et system som faktisk styres av «rasistiske hvite menn» undergrave sin egen moralske autoritet ved å oppdra barn til å tro på at den hvite rase er av sin natur undertrykkende og illegitim? Ville et system faktisk drevet av «rasistiske hvite menn» gi en plattform til Michael Byrd så han kan unnskylde drapet på en uskyldig hvit kvinne samtidig som den hvite betjenten Derek Chauvin fengsles i 22 år for å forsøke å kontrollere en voldelig svart narkoforbryter? Svaret er åpenbart.
USA i dag er de facto et lovløst land. Det amerikanske folket kan ikke stole på at loven vil håndheves på et konsekvent eller rasjonelt vis ifølge dens egne prinsipper. I stedet håndheves den for å forsvare de rasemessige og politiske synspunktene til en rekke grupper. Hvite borgere er nødt til å frykte at deres rase og/eller politiske holdninger vil påvirke utfallet til enhver interaksjon med rettssystemet. Saken om Ashli Babbit og Michael Byrd gjør det soleklart at makt, privilegium og sosial status i USA distribueres ifølge et rasemessig hierarki som plasserer hvite helt på bunnen.
Å kjempe mot dette antihvite rasemessige hierarkiet og å skape en autentisk og kompromissløs politisk stemme for hvite mennesker er det grunnleggende målet til Nationl Justice Party.
/Mike Peinovich
Først publisert på National Justice Party
