HISTORIE Den 7. april 1895 nådde polarfareren Fridtjof Nansen det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært.
Det nordiske folket har alltid vært eventyrere og oppdagelsesreisende. Vikingenes eventyr i øst og vest er kjente, og en del kjenner også kanskje til at islandske vikinger ankom Nord-Amerika først – minst 500 år før Columbus.
I moderne tid, på 1800- og 1900-tallet var nordboere beryktede som oppdagere, og datidens verdensstjerner. Blant de kjente finnes blant annet den finlandssvenske Adolf Erik Nordenskiöld (Nordøstpassasjen), svensken Sven Hedin (Asia), nordmannen Roald Amundsen (Sydpolen) og Thor Heyerdahl (Sør-Amerika og Påskeøya). I dette selskap fantes også Fridtjof Nansen, som på den 7. april 1895 nådde frem til det nordligste punkt noe menneske hadde vært på frem til da.
Fridtjof Nansen, født den 10. oktober 1861 og død den 13. mai 1930, var en norsk polfarer, vitenskapsmann, oppdager og diplomat. Nansen var utdannet innen medisin og biologi i Bergen, og var professor i både zoologi og oseanografi. Han gjorde banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter, var med på å utforme nevronteorien og gjorde viktige bidrag til den gryende nevrovitenskapen.
Nansen fikk sin første arktiske erfaring mens han arbeidet i Bergen, da han ble med en selfangstskute til Nordishavet og Grønland. Her fikk han også ideen til å ferdes på ski over Grønlands innlandsis. Sammen med fem andre menn gjennomførte Nansen den første dokumenterte kryssingen av Grønnland i 1888.
Sommeren 1893 forlot Fridtjof Nansen Vardø for å ta seg nordover mot Arktis. Nå skulle han bli det første mennesket til å nå Nordpolen – og det med skipet «Fram».
«Fram» var et spesialbygd skip for å håndtere ishavet. Nansen hadde vurdert hva som skjedde med skipet «Jeanette», et amerikansk fartøy som hadde blitt sittende fast i isen nord for Sibir og så blitt drevet med isen og til slutt blitt smadret. Nansen hadde en lur idé om å bygge et skip som man bevisst skulle la fryse fast i drivisen. Skipet skulle så presses opp av isens trykk, for å så drive med pakkisen inn i områder det var umulig for vanlige fartøy å nå. Det var slik man skulle nå Nordpolen og derfor ble «Fram» bygget for å bli det sterkeste skipet noensinne.
Når isen tetnet i oktober 1893 kom den første prøvelsen. Nansen skrev i sin bok Fram over polhavet:
Som vi sad efter middagen og prated løst og fast, begyndte med ett en øredøvende larm, og hele «Fram» risted. Det var den første skruing. Alle mand på dæk for at se. «Fram» klarte seg fint, som jeg hadde ventet det af hende. Isen satte på i uafbrudt, en åtte under, og vi løftedes langsomt.
Hele det påfølgende året drev «Fram» med isen. Vinteren 1894 hadde man nådd 83 grader nord og var kun 800 kilometer fra Nordpolen. Med tid innså man at man ikke kom til å nå helt frem. «Fram» hadde ikke lykkes nå så langt øst som man hadde behøvd innen hun frøs fast. I mars 1895, etter to overvintringer i skipet, forlot Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen skipet for å ta seg til Nordpolen på ski og med tre sleder som ble trukket av ni hunder hver.
Det var 40 minusgrader ved avreise og skipet var da rundt 600 kilometer fra Nordpolen. Den 7. april nådde Nansen og Johansen 86 grader og 14 minutter nordlig bredde. Dette var det nærmeste noen hadde kommet Nordpolen og regnet som en av de mest krevende polferdene, både for mennesker og hunder.
På grunn av dette, samt det faktum at man ikke hadde tilstrekkelig proviant med seg for å nå Nordpolen og så ta seg tilbake, var Nansen og Johansen nødt til å avbryte og begynne på hjemreisen. Ferden hjem ble minst like farlig. En dag drev deres selvbygde kajakker fra land og Nansen var nødt til å kaste seg ut i det iskalde vannet for å berge båtene. En annen dag hørte Nansen sin kamerat skrike bak seg: «Ta børsa!». Johansen hadde blitt angrepet av en isbjørn som lå over ham og som Johansen forsøkte å ta kvelertak på. Nansen kunne ikke nå sitt gevær og Johansen ropte igjen: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent». Til sist lykkes Nansen å få tak i geværet og skyte isbjørnen.
Nansen og Johansen lykkes ta seg til øygruppen Frans Josefs land der de bygde en hytte av stein og is, med tak av hvalrosskinn og isolert med snø og is. De overlevde på tran, spekk og isbjørnkjøtt. Lenger sør på Frans Josef land begynte de å høre stemmer. Der møtte de en engelsk ekspedisjon under ledelse av Frederick Jackson. Jackson skrev senere om hendelsen: «Aldri har man hørt om et merkeligere møte».
Nansen og Johansen fikk skyss med det engelske forskningsskipet «Windward» og kom frem til Vardø i juli 1896. En uke senere ankom «Fram», under ledelse av kapteinen Otto Sverdrup, og de ble alle gjenforent i Tromsø. De legger så ut på en triumfferd langs hele kysten, helt ned til Oslo og hylles som nasjonalhelter.
Selv om Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen aldri kom seg helt frem til Nordpolen, nådde skipet «Fram» noen år senere en annen pol. Etter Nansens reise mot Nordpolen, dro Sverdrup i vei på en fire år lang ekspedisjon til Nordvest-Grønnland og Øst-Canada. Med hjelp av «Fram» ble Roald Amundsen den første til å nå Sydpolen i 1911.
