KRONIKK Krigen i Ukraina utvikler seg i økende grad til en etnisk konflikt mellom et jødisk regime og et ikke-jødisk folk. Eric Striker skriver her om hvordan Ukraina ble solgt til vestmaktene og deres interesser.
Den russisk-ukrainske krigen er nesten to år gammel uten noen åpenbar diplomatisk løsning i sikte.
Det er enighet blant analytikere på alle sider om at Moskva går inn i 2024 med en betydelig fordel i konflikten. Russiske embetsrepresentanter har satt av 6 prosent av landets BNP til krigsproduksjon for å gi seg selv en massiv materiell fordel over de NATO-støttede ukrainske styrkene, og som har ført til en rekordlav arbeidsledighet og en voksende økonomi der Vladimir Putins gjenvalgskampanje nærmer seg.
På den sivile fronten har Russlands olje- og gassøkonomi blomstret under økonomiske angrep fra det liberale G7 og dets internasjonale økonomiske institusjoner. Dette er oppnådd ved å vende seg mot nye eksportmarkeder i utviklingsland. Den mest absurde utviklingen i den kontraintuitive blomstringen av den russiske energisektoren kan sees i måten vesteuropeiske nasjoner utnytter smutthull i sine egne sanksjonsprogrammer, slik at de kan fortsette å kjøpe flytende naturgass fra Russland på historiske rekordnivåer.
For den ukrainske siden er nyheten relativt dyster. Kiev taper sakte terreng, går tom for artilleriammunisjon og har ikke vært i stand til å lykkes med motangrep. Russiske styrker nøytraliserte tidlig Ukrainas evne til å produsere våpen og ammunisjon, noe som førte til en avhengighet av NATOs våpenforsyninger for å fortsette krigen – noe som også har begynt å henge etter den siste tiden.
Det globalistiske prosjektet Ukraina står overfor stadig flere utfordringer
Støtten til Ukraina har møtt kontrovers over hele Øst-Europa, hvilket kan sees i NATO-bastionen Polen der lastebilsjåfører fysisk blokkerer den ukrainske grensen i protest. I skrivende stund har store og kostbare hjelpepakker til Ukraina blitt blokkert av den liberaldemokratiske scenen – Viktor Orban i Ungarn og de amerikanske republikanerne i Kongressen. Men dette er sannsynligvis et politisk knep for å skjule det faktum at NATO-landene må skifte til en krigsøkonomi for å møte Ukrainas opprustningsbehov, noe som amerikanske og europeiske ledere ikke er villige til å forplikte seg til.
Legg også til dette dilemmaet den ukrainske statens vanskeligheter med å mønstre menn i kampdyktig alder. Om lag 50 prosent (4,5 millioner) av potensielle rekrutter gjemmer seg fra verving til militæret, noe som fører til en bemanningskrise som det ukrainske parlamentet prøver å løse ved å verve vernepliktige fanger og implementere sovjetiske straffemetoder for hundretusener av ukrainske menn som har flyktet fra landet.
Hoveddelen av disse presserende problemene er de voksende, og angivelig etniske, spenningene mellom Ukrainas militære og landets regjering.
Jødene utgjør bare 0,3 prosent av den ukrainske befolkningen, men likevel har Ukraina den mest jødiske regjeringen siden tidlig bolsjevikisk tid. I tillegg til Volodymyr Zelenskyj ledes Ukrainas krigsregime av statsminister Denys Shmyhal, stabssjefen for presidentadministrasjonen Andriy Yermak og presidentrådgiver og forbryter Serhiy Shefir. Inntil i fjor høst hadde Ukraina en jødisk forsvarsminister, Oleksii Reznikov, som Zelenskyj – med en tilsynelatende mangel på tillit til ukrainere i sensitive og beslutningsposisjoner i krigsinnsatsen – erstattet med en muslimsk tatar.
Konsekvensene av denne frakoblingen mellom den jødiske regjeringen og dens ikke-jødiske væpnede styrker, ble veldig tydelig i Bakhmut, der sivile myndigheter viste en enorm forakt for livene til unge ukrainske menn.
Etter at russiske styrker vellykket omringet Bakhmut, begynte Ukrainas øverstkommanderende Valerij Zaluzjnyj å bønnfalle Zelenskyj om å slutte å kaste bort soldaters liv for et strategisk ubetydelig objekt. Zelenskyj svarte da med å omgå Zaluzjnyj og beordret selv ukrainerne til å angripe, noe som førte til massive tap uten å oppnå noen resultater.
En av de få ikke-jødene i Kiev har blitt tvunget i eksil
I november fortalte den frustrerte general Zaluzjnyj til The Economist at krigen var på stedet hvil og at hans menn ble sendt til døden i tusentalls, i helt umulige offensiver. Ifølge en rapport fra Seymour Hersh har Zaluzjnyj til og med gjort forsøk på å omgå Zelenskyj-regimets vrangforestillinger og maksimalistiske krigsmål, og forsøkt å forhandle fred med russerne.
I stedet for å vurdere rådene fra sin toppgeneral, har Zelenskyj forsøkt å sverte hans rykte (Zaluzjnyj er langt mer populær enn Zelenskyj) ved å plassere den ukrainske patrioten i en politisk etterforskning som ble satt i gang under påskudd av å rense bort påståtte forrædere som hjalp de russiske styrkene under tidlige stadier av krigen. Så langt er Zaluzjnyj kun et vitne i saken, men hans støttespillere tror at dette kan endre seg når som helst og at målet er å presse ham til å underkaste seg.
Den voksende splittelsene innad i Kiev slutter ikke der. Tidligere denne måneden forsøkte Zelenskyj og hans junta desperat å kjempe mot en utfordring fra Oleksiy Arestovych, en av de få hvite ikke-jødene i presidentens indre krets, som nå driver kampanje mot Zelenskyj om å avslutte krigen. Arestovych har blitt tvunget til eksil i USA av frykt for å bli arrestert eller myrdet av Zelenskyjs håndlangere.
I et eksplosivt intervju med Unheard bekreftet Arestovych at ukrainske styrker har mistet minst 200 000 soldater, et dystert faktum som Zelenskyj og hans sponsorer i Brüssel og Washington har forsøkt å hemmeligholde. Arestovych fulgte opp dette med en uttalelse, nylig bekreftet av Kreml, om at den ufattelige intensiveringen av denne krigen skjedde gjennom beslutninger tatt av Zelenskyj og hans amerikansk-britiske sponsorer om å sabotere fredsprosessen i Istanbul våren 2022.
Etter at det russiske militæret sikret Donbass og trakk seg tilbake fra Kiev, mener Arestovych at han lyktes med å forhandle frem en relativt gunstig fredsavtale med Putins regjering via internasjonale meklere i Tyrkia. Da blekket på avtalen tørket og Arestovych åpnet en flaske champagne, begynte bilder av de påståtte overgrepene i Bucha i april 2022 å sirkulere i internasjonale medier. Zelenskyj utnyttet dette og brukte Bucha som en unnskyldning for å ensidig nedlegge veto mot fredsavtalen og avslutte all kommunikasjon med Russland.
Russerne fortsatte å insistere på at Bucha-massakren var en propagandahandling orkestrert av britiske agenter. Arestovych omfavner ikke dette synspunktet åpent, men han bekrefter at opphevingen av Istanbul-avtalen og oppblussingen av det angivelige Bucha-angrepet sammenfaller med et møte Zelenskyj hadde med daværende britiske statsminister Boris Johnson.
Zelenskyj-regimet har svart på Arestovychs kritikk (om at krigen renser ut ukrainere uten resultater å vise til, samt at diplomati må vurderes) ved å stemple denne mannen de inntil nylig betrodde sine statshemmeligheter med på høyt nivå, som en russisk agent. Dette er hovedsakelig basert på det faktum at Arestovych er delvis av russisk opprinnelse.
Arestovych snakker tydeligvis til en betydelig del av den ukrainske velgermassen. Indisier som lekker gjennom sprekkene i Kiev-kabalen viser at tilliten til Zelenskyj stuper, med rådata som viser at bare 32 prosent godkjenner presidentens arbeid.
Det er umulig å vite hvordan Zelenskyj ville ligget an hos velgerne, ettersom hans regjering har stengt ned muligheten for stortingsvalg inntil videre. Den ukrainske regjeringen hevder at folket de styrer over ikke ønsker valg eller fred med Russland. Denne påstanden gjentas ganske ukritisk av USA og EU.
Tvinger Ukraina til å lide, for å fremme internasjonale interesser
Mens Washington og NATO forbereder seg på å håndtere mer prioriterte saker, som å forsvare okkupasjonsmakten Israel i Midtøsten, kan Zelenskyjs kontroll over regjeringen begynne å svekkes ytterligere. Spørsmålet er hvor viktig de sionistiske beslutningstakerne i USA, Frankrike, Tyskland og Storbritannia anser sitt oppdrag i Ukraina for å være i forhold til konflikter som blusser opp andre steder.
Observatører bør granske alt snakket om den ugjennomtrengelige ukrainske moralen. Landets krigsinnsats begynner å ligne en gjeng ikke-folkevalgte jøder, som tvinger et folk de ikke bryr seg om til å lide, for gradvis å fremme fremmede makters uttalte interesser.
Den jødisk-amerikanske oligarken og internasjonalisten George Soros ‘ essay fra 1993, som tok til orde for bruken av østeuropeere som kanonføde mot NATOs fiender, gir ekko her. Fremover kristne soldater!
Artikkelen er skrevet av Joseph Jordan, også kjent som Eric Striker, og ble opprinnelig publisert på littoria.substack.com. Bilder og undertekster er redaksjonelle tilføyelser av Frihetskamp.
.jpg){kind=link}
