Franke-Gricksch-rapporten

«HOLOCAUST» Vedørende den åpenbart forfalskede Franke-Gricksch-rapporten.

Jeg pleier å være varsom med hensyn til diskusjonen om falske «holocaust»-dokumenter, ettersom det er et mindre overbevisende argument sammenlignet med alt det andre som er galt med «holocaust»-historien, som mangelen på fysisk bevis. Imidlertid er Franke-Gricksch-rapporten (FGR) så falsk og latterlig at det er verdt å snakke om.

For å forklare hva Franke-Gricksch-rapporten er, vil jeg sitere Brian Renk fra hans artikkel «The Franke-Gricksch ‘Resettlement Action Report’: Anatomy of a Fabrication»:

Et nøkkeldokument som Fleming henviser til i sin bok er en rapport på to sider med tittelen «Umsiedlungs-Aktion der Juden» («Resettlement Action of the Jews», selv om Fleming kaller det «Resettlement of the Jews»), som beskriver massedrap på jøder i gasskamre ved Auschwitz og inneholder eksplisitte referanser til «Führer-orderen». Dette dokumentet, som angivelig er en del av en lengre rapport, hevdes av Fleming å ha blitt satt sammen av SS Sturmbannführer (Major) Alfred Franke-Gricksch, en høytstående embedsmann i SS’ personalhovedkontor i Berlin, kort tid etter en inspeksjonstur til Auschwitz-Birkenau i mai 1943.

Dokumentet «Resettlement Action» ble angivelig først nevnt av den amerikanske historikeren Charles W. Sydnor (i hans bok Soldiers of Destruction (Princeton Univ., 1977, s. 3371)). Senere ble det publisert – både som fasimile og på engelsk oversettelse – av den franske anti-revisjonisthistorikeren Jean-Claude Pressac i hans Auschwitz: Technique and Operation of the Gas Chambers (The Beate Klarsfeld Foundation, New York, 1989 [s. 236-239]).

Institute for Historical Review: The Franke-Gricksch ‘Resettlement Action Report’: Anatomy of a Fabrication, av Brian A. Renk.

Her har vi to respekterte «holocaust»-fabulister som har referert til FGR: Jean-Claude Pressac og Charles Sydnor. Jeg har allerede skrevet om Pressacs uvitenskapelige arbeid. Til tross for at «Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers» ikke har referanser, fotnoter/sluttnoter eller bibliografi, har den blitt kreditert for å avsløre mange falske påstander fremmet av «holocaust»-benektere. Kanskje bruk av tvilsom dokumentasjon som FGR er grunnen til at Pressac ikke hadde noen av disse tingene.

Charles Sydnor er ikke bare en hvilken som helst bokforfatter. Han tjenestegjorde som daglig leder ved Virginia Holocaust Museum fra 2013 til 2015. Dette er hva Virginia Holocaust Museum har å si om Sydnor:

Dr. Charles W. Sydnor Jr. er en svært respektert historiker vedrørende Holocaust og andre verdenskrig. Han gav United States Department of Justice og dets Office of Special Investigations ekspertvitnesbyrd i tjueen rettssaker som involverte tidligere SS-konsentrasjonsleirvakter og nazi-dødsleirsamarbeidere. Spesielt i saken til den ukrainske vakten John Demjanjuk, som ble funnet skyldig i å være medskyldig i drapet på 28 060 jøder i utryddelsesleiren Sobibór. Dr. Sydnor har også tjenestegjort som daglig leder ved Virginia Holocaust Museum fra 2013 til 2015, og er fortsatt ansatt som deres seniorhistoriker.

Virginia Holocaust Musem: Dr. Charlie Sydnor

Virginia Holocaust Museum unnlot å nevne at John Demjanjuk ble feilaktig anklaget for å være «Ivan den grusomme» fra Treblinka da han aldri var stasjonert der. På samme måte sies det ingenting om at Sydnor brukte tvilsomme dokumenter i boken sin. Dette skyldes at de offisielle representantene for «holocaust»-fabulistene sjelden innrømmer problemer som blir avslørt i «holocaust»-historien. I stedet foretrekker de å ignorere dem. Dette betyr at ortodokse «holocaust»-historikere kan komme unna med dårlig, eller til og med uetisk, vitenskapelig arbeid.

La oss ta en titt på dette dokumentet og se hva hele oppstyret handler om. Følgende er en oversettelse fra «holocaust»-fabulistene ved Jewish Virtual Library:

Leiren Auschwitz har en spesiell oppgave når det gjelder løsningen av jødespørsmålet. De mest moderne metodene gjør det mulig å implementere Førerbefalingen svært raskt og diskret. Den såkalte «omflyttingsaksjonen» for jødene fortsetter som følger: Jødene ankommer med spesielle tog (godsvogner) mot kvelden og blir tatt med en spesiell linje til en spesiell del av leiren. Der losses de og blir undersøkt av en medisinsk komité i nærvær av leirkommandanten og flere ledende SS-offiserer, først og fremst for å se om de er arbeidsføre.

Her sendes alle som kan integreres i arbeidsprosessen på noen måte, til en spesiell leir. De med midlertidige plager sendes umiddelbart til karanteneleiren og blir brakt tilbake til helse gjennom en spesiell diett. Det grunnleggende prinsippet er: å holde så mange fanger som mulig i arbeid. Den «omflyttingsaksjonen» av den gamle sorten blir fullstendig forkastet, for det er ikke tillatt å systematisk ødelegge betydelige arbeidskapasiteter.

De uegnede sendes til et stort hus, til kjellerrommene, som er tilgjengelige utenfra. De går ned 5 eller 6 trinn og kommer til en lang, godt bygd og ventilert kjeller, utstyrt med benker på høyre og venstre side. Den er godt opplyst, og over benkene er det numre. Fangene får beskjed om at de skal desinfiseres og vaskes klare for sine nye oppgaver. Derfor må de kle av seg helt for å bli badet. For å unngå panikk eller uorden blir de fortalt å legge klærne sine pent og forlate dem under et nummer slik at de kan finne tingene sine igjen etter badet. Alt foregår i fullstendig ro. Deretter går de gjennom en liten korridor og kommer til et stort kjellerrom som ligner på et dusjrom. I dette rommet er det tre store søyler. Det er mulig å senke visse produkter ned i disse fra oven, utenfor kjelleren. Når 300 til 400 mennesker har samlet seg i dette rommet, lukkes dørene, og fra oven senkes containere med produktene ned i søylene. Når beholderne når gulvet i søylene, produserer de visse stoffer som får folk til å sovne på ett minutt. Noen minutter senere åpnes døren på den andre siden, som leder til en heis. Håret til likene blir klippet av, og tennene blir slått ut (gulltenner) av kvalifiserte personer (jøder). Det er blitt observert at jøder har gjemt smykker, gull, platina osv. i hullete tenner. Etter dette blir likene brent (fordi ferske lik brenner spesielt godt, krever hele prosessen bare 1/2 til 1 Zentner [25 til 50 kg] koks). Arbeidet utføres av jødiske fanger som aldri vil forlate denne leiren.

Resultatet så langt av denne «omflyttingsaksjonen»: 500 000 jøder. Den nåværende kapasiteten til «omflyttingsaksjonen»-ovnene: 10 000 på 24 timer.

Jewish Virtual Library: Auschwitz-Birkenau: The Franke-Gricksch Report

FGR har alt som «holocaust»-fabulister noensinne kunne drømme om. Det er et ns-dokument som stort sett bekrefter den offisielle «holocaust»-historien. Det slår tydelig fast at «omflyttingsaksjonen» er en ordre fra Hitler og bekrefter at «omflyttingsaksjonen» er kode for utryddelse. Og bortsett fra noen få problemer, skisserer den den påståtte gassingsprosedyren.

Så hvorfor er det at når man gjør et Google-søk etter «Franke-Gricksch-rapporten», er det ingen resultater fra mainstreame «holocaust»-sider som Holocaust Encyclopedia?

Kanskje det er på grunn av de fysiske umulighetene som rapporten så selvsikkert hevder. For noen av disse umulighetene ser jeg til Jürgen Grafs bok, «Auschwitz: Eyewitness Reports and Perpetrator Confessions of the Holocaust». Graf har beleilig nok oppsummert en praktisk liste over problemer med rapporten:

1. Ifølge Franke-Gricksch hadde Krematorium II ti ovner. Det faktiske antallet var fem ovner (eller 15 kamre/mufler).
2. Ifølge dokumentet var 25 til 50 kg koks tilstrekkelig for å brenne 300 til 400 lik (med en gjennomsnittlig mengde på omtrent 100 gram koks per lik), «Siden ferske lik brenner spesielt godt»!
3. Ventilasjonen av gasskammeret tok bare flere minutter – helt umulig.
4. Døden til ofrene inntraff etter ett minutt – helt feilaktig.
5. Brennekapasiteten til ovnene beløp seg til 10 000 lik om dagen – praktisk talt ti ganger det teoretiske maksimumet.
6. Jødene var vant til å gjemme smykker i tennene sine. Hvem vil demonstrere denne kunsten for oss?
7. Ved formuleringer som «visse produkter» for Zyklon B og «visse stoffer» for cyanid, har forfalskeren tydeligvis prøvd å etterligne på en dilettantisk måte det mytiske «kode-språket» til nazistene. Hans gjentatte omtale av «omflyttingsaksjon» (ofte i anførselstegn) og til og med av «omflyttingsaksjons-ovner», kan bare sees som et forsøk på å overbevise enhver siste leser om at «omflytting» var kode-språk for «gassing».

«Auschwitz: Eyewitness Reports and Perpetrator Confessions of the Holocaust: 30 Gas-Chamber Witnesses Scrutinized», av Jürgen Graf, side 286.

Videre sier FGR: «Jødene ankommer med spesielle tog (godsvogner) mot kvelden og blir tatt med en spesiell linje til en spesiell del av leiren.» Datoen for rapporten her er viktig, mai 1943. Dette skyldes at den spesielle linjen til den spesielle delen av leiren, Birkenau, ikke ble tatt i bruk før mai 1944. Det er en ganske alvorlig feil.

Hvordan vet vi at FGR er en forfalskning og at Franke-Gricksch ikke bare gjorde en rekke feil av en eller annen grunn? Ved siden av de umulighetene som allerede er nevnt, som allerede diskvalifiserer den som gyldig bevis, er det andre bekymringsfulle omstendigheter.

For det første har vi ortografiske feil i det tyske språket, som «had» i stedet for «hat» og «gebaded» i stedet for «gebadet.» Dette antyder at personen som skrev rapporten enten ikke hadde en tysk versjon foran seg, eller at personen som skrev den opprinnelige rapporten hadde bodd så lenge i den engelsktalende regionen at endelser av tyske verb ble blandet sammen med engelske.

Hva med Franke-Gricksch selv? Alfred Franke-Gricksch overlevde krigen og levde til 1952, da han ble henrettet av Sovjetunionen for krigsforbrytelser. Så hva holdt han på med mellom 1945 og 1952? Ifølge Wikipedia:

Fra 1945 til 1947 var Franke-Gricksch internert i britisk fangenskap, der han, ifølge en engelsk publikasjon, ble rekruttert for den britiske etterretningstjenesten MI6, og med deres hjelp unngikk han den obligatoriske denazifiseringen. I stedet for å bruke sin gamle SS-rang, foretrakk han å omtale seg selv som «Oberst a. D.» og jobbet som «forretningskonsulent» for et tekstilselskap i Gelsenkirchen.

Wikipedia: Alfred Franke-Gricksch.

Interessant ting for britene å gjøre med en angivelig krigsforbryter.

Ifølge Pressac ble det oppdaget en karbonkopi av FGR etter slutten av andre verdenskrig «et sted i Bayern» av Eric M. Lipman. Lipman laget angivelig deretter en typeskriftkopi av delen av rapporten som beskriver Auschwitz og overleverte den til den amerikanske påtalemyndigheten for Nürnberg-rettssakene.

Ble Franke-Gricksch noensinne bedt om å vitne i Nürnberg-rettssakene for å spørre ham om denne belastende rapporten? Selvfølgelig ikke. Påtalemyndighetene hadde angivelig dette sikre beviset, og Franke-Grickschs oppholdssted var kjent. Hvorfor ikke kalle ham til vitneboksen? Hele greia stinker.

Nå bør det være lett å se hvorfor mainstreame-fabulister ikke fronter FGR som bevis for «holocaust». Imidlertid unnskylder ikke det faktum at historikere som siterer FGR og forsvarer det som legitimt, og de blir aldri straffet for det, mens revisjonister må være ultranøysomme for å unngå å gjøre små feil som kunne koste dem all troverdigheten. Og la oss ta innover oss at allierte konstruerte forfalskninger i utgangspunktet. «Holocaust»-fabulister forsikrer oss om at «holocaust» er det best dokumenterte folkemordet i historien – en uttalelse som ikke betyr noe når ingen av dokumentene faktisk nevner systematisk drap, og de som gjør det er falske!