HISTORIE Presten Martin Niemöller beskrives i dag som en helt for sitt dikt «Likegyldighet». Han var i virkeligheten en forræder mot Tyskland som forfektet kollektiv skyld etter andre verdenskrig.
Martin Niemöller ble født den 14. januar 1892 i Wiesbaden. Han var teolog og luthersk prest i Tyskland. Han skrev diktet «Likegyldighet» (1955) etter å i etterkrigstiden ha forfektet at tyskerne skulle bekjenne kollektiv skyld til de påståtte forbrytelsene under Det tredje riket. Diktet har blitt skrevet i flere versjoner og Niemöller var i 1971 selv ikke sikker på hvilke grupper som var med i originalversjonen, men han foretrakk varianten nedenfor:
Først tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.Deretter tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.Så tok de jødene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.
Den nasjonalkonservative Niemöller var NSDAP-sympatisør tidlig på 30-tallet, men endret oppfatning etter 1933 ettersom han mente at kirken ble truet av den nasjonalsosialistiske rasepolitikken. I 1934 var han med på å grunnlegge Bekjennelseskirken (Bekennende Kirche) som var en kristen protestbevegelse mot nasjonalsosialismen. De viktigste representantene for Bekjennelseskirken var definitivt ingen venner av Tyskland. Karl Barth, en av grunnleggerne, oppfordret i 1938 Tsjekkia til væpnet motstand mot Tyskland og Dietrich Bonhoeffer ble senere innblandet i en sammensvergelse for å myrde Hitler.
Personen som lå bak det som skulle bli Bekjennelseskirken, han som samlet den kristne opposisjonen mot nasjonalsosialismen, var den jødiske presten Gerhard Jacobi. Dette skjedde i september 1933, samme måned som nasjonalsosialisten Ludwig Müller ble riksbiskop og like etter at arier-klausulen, som innebar at kun ariere fikk bli prester, ble utstedt. Jøden Jacobi samlet sammen et 60-talls opposisjonelle prester som for å «bekjempe den økende diskrimineringen av kristne med jødisk bakgrunn» og grunnla Prestenes nødforbund (Pfarrernotbund). Martin Niemöller ble valgt til forbundets styreleder.
Prestenes nødforbund betegnet arier-klausulen som antikristen og hedensk, og førte en kamp mot den nasjonalsosialistiske staten. Samme måned som forbundet ble stiftet ledet Niemöller et opprør mot arier-klausulen der 2 036 av 18 842 protestantiske prester underskrev på at de forkastet den. Nummeret skulle senere vokse. Niemöller hadde dermed fått splittet et folk som var på vei til å reise seg, og skapte en splid mellom deler av de kristne og resten av Tyskland. Han ble derfor i 1937 satt i konsentrasjonsleir og var internert der til han i 1945 ble befridd av de allierte.
Til tross for at Niemöller stilte seg mot klausulen som ekskluderte jødene fra det kristne presteskapet finnes det vitnemål fra den tiden om at han flere ganger uttalte seg antijødisk. Han gjorde det også under en preken i 1935: «Hva er årsaken til deres åpenbare straff, som har vart i tusener av år? Kjære brødre, årsaken er enkel. Jødene førte Kristus til korset!» Historikeren Raimund Lammersdorf mener at Niemöller i virkeligheten var en opportunist som «ikke hadde noen konflikt med Hitler politisk før han truet med å angripe kirkene».
Opportunisten Niemöller begikk flere andre antityske handlinger etter at han ble befridd av de allierte. Allerede i oktober 1945, bare måneder etter at krigen var avsluttet, utstedte han sammen med ti andre rådsmedlemmer av Tysklands evangeliske kirke (som Bekjennelseskirken hadde blitt en del av) deklarasjonen Stuttgarts skyldbekjennelse (Stuttgarter Schuldbekenntnis). Denne anklagde de som hadde hatt befatning med Det tredje riket for å ha kollektiv skyld til alle påståtte forbrytelser som staten skulle ha begått.
Selv om denne «skyldbekjennelsen» offisielt var rettet mot delene av kirken som hadde hatt befatning med nasjonalsosialismen, var det ikke slik den ble oppfattet da ordet «vårt folk» ble forbundet med «solidaritet av skyld». Deklarasjonen innledes med følgende ord: «Vi er spesielt takknemlige for dette besøk, ettersom vi innser at vi ikke bare forenes med vårt folk i et stort fellesskap av lidelse, men også i solidaritet av skyld.»
Niemöller hadde alt på 1930-tallet blitt sitert av antityske propagandister i utlandet som ville vise til oppsplitting og ustabilitet i Tyskland. Nå fikk han igjen spille rollen som nyttig idiot. De allierte var naturligvis glade i alle slags skyldbekjennelser da disse hjalp til med å ovenfor tyskerne rettferdiggjøre deres «omskolering» gjennom det hjernevask-program som ble kalt for «demokratiseringsprosessen». Faktum er at denne deklarasjonen hadde blitt innledet av et forberedende møte i august 1945 der tidligere nevnte Karl Barth, som oppfordret tsjekkerne til væpnet motstand mot Tyskland, dukket opp i en amerikansk jeep og med amerikansk uniform på
seg.
Niemöller fikk dog sterk kritikk av tyskerne, som allerede led på grunn av de var okkuperte. De oppfattet deklarasjonen som en ytterligere kapitulasjon. En protestant påpekte at hverken de allierte eller Kirkenes verdensråd «er vår skriftefar». I brev etter brev til undertegnerne av skyldbekjennelsen ble det forklart at krigstapet og etterkrigsforholdene var lidende nok og at det tyske folket ikke ville skrive under på en «skyldbekjennelse» ovenfor de (de allierte) som sønderbombet deres byer.
Revisjonister har også beskrevet Niemöllers tale om «solidaritet av skyld» som en slags forløper til den kollektive skyldpakken som brukes mot tyskerne, og andre europeiske folk, for påståtte forbrytelser begått av det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Martin Niemöller gikk bort i 1984.
Les også:
Imposed German Guilt: The Stuttgart Declaration of 1945
