Fordampningsrater er betydningsfullt

«HOLOCAUST» Vedørende hvordan fordampningsratene til hydrogencyanid ikke henger sammen med den ortodokse «holocaust»-historien.

Ortodokse «holocaust»-historikere forteller oss at i nasjonalsosialistenes såkalte dødsleirer var det enheter kalt Sonderkommando. De besto av jødiske fanger som hjalp tyskerne med å drepe jøder. Vi har mange vitneutsagn fra disse overlevende Sonderkommandoene om hvordan de påståtte gasskamrene fungerte. Faktisk er vitneutsagn den eneste innsikten vi har om hvordan gassingsprosessen fungerte, ettersom alle tyske dokumenter som angår de påståtte gasskamrene, angivelig ble ødelagt av tyskerne. I dag blir Sonderkommando-overlevende hyllet og omtalt på en positiv måte til tross for at de skal ha vært medvirkende til drap.

Dario Gabbai er en slik overlevende Sonderkommando. I intervjuet under sier Gabbai at 15 til 20 minutter etter gassing ville de åpne døren og begynne prosessen med å flytte likene. Han sa også at det bare var plass til å stå, og det gir mening med tanke på størrelsen på de påståtte gasskamrene.

Vi har også denne beretningen fra tidligere Sonderkommando Filip Müller. Hans versjon er unik fordi ofrene fortsatt er kledd, noe som skaper ekstra arbeid med å fjerne klærne fra tusenvis av døde kropper. Müller gir oss ikke en nøyaktig tid fra gassing til fjerning av kropper, bare at det hadde gått kort tid og at kroppene fortsatt var varme.

Vi ble møtt av det forferdelige synet av døde kropper av menn og kvinner liggende hulter til bulter blant kofferter og ryggsekker. Jeg var stiv av skrekk. For jeg visste ikke da hvor jeg var og hva som foregikk. Et voldelig slag etterfulgt av at Stark ropte: «Kom i gang! Kle av kroppene!» galvaniserte meg til å handle. Foran meg lå liket av en kvinne. Med skjelvende hender mens hele kroppen min skalv begynte jeg å fjerne strømpene hennes. Det var den første gangen i mitt liv jeg hadde berørt en død kropp. Hun var ennå ikke helt kald. Mens jeg dro strømpen ned beinet hennes ble den revd. Stark, som hadde sett på meg, slo meg igjen og brølte: «Hva i helvete tror du at du gjør? Pass deg og få opp farten! Disse tingene skal brukes igjen!» For å vise oss den korrekte måten begynte han å fjerne strømpen fra et annet kvinnelig lik. Men han klarte heller ikke å fjerne den uten i det minste en liten rift.

Jeg var som hypnotisert og adlød hver ordre implisitt. Frykt for flere slag, det forferdelige synet av stablede lik, den bitende røyken, den durende lyden av vifter og flimringen av flammer, hele det infernalske kaoset hadde paralysert min orienteringsevne så vel som min evne til å tenke. Det tok noe tid før det begynte å gå opp for meg at det var folk som lå foran føttene mine som hadde blitt drept bare en kort tid før. Men hva jeg ikke kunne forestille meg var hvor mange mennesker som kunne ha blitt drept på en gang.

«Eyewitness Auschwitz : Three years in the gas chambers», av Müller, Filip; Freitag, Helmut; Flatauer, Susanne.

I Müllers versjon av hendelsene var det mer enn rom for å bare stå.

Maurice og jeg fortsatte å kle av kropper. Forsiktig så begynte jeg å se rundt. Jeg la merke til at noen små grønnaktige-blå krystaller lå på betonggulvet i bakenden av rommet. De lå spredt under en åpning i taket. En stor vifte var installert der oppe, bladene durte mens de gikk rundt. Det slo meg at der krystallene var strødd var det ingen lik, mens i steder lengre vekk, spesielt nær døren, var de stablet høyt.

«Eyewitness Auschwitz : Three years in the gas chambers», av Müller, Filip; Freitag, Helmut; Flatauer, Susanne.

Og vi vet at Müller ikke hadde en gassmaske på seg på grunn av denne hendelsen med valmuefrøkake.

Jeg la merke til en halvåpen koffert som inneholdt mat. Mens jeg latet som jeg avkledde et lik med en hånd så ransaket jeg kofferten med den andre. Mens jeg passet på døren med ett øye i tilfelle Stark plutselig returnerte så krafset jeg til meg i all hast noen trekanter av ost og en valmuefrøkake. Med mine skitne, blodfargede fingre brøt jeg av stykker av kake og slukte dem glupsk. Jeg hadde bare så vidt tid til å stikke et stykke brød i lommen da Stark returnerte.

«Eyewitness Auschwitz : Three years in the gas chambers», av Müller, Filip; Freitag, Helmut; Flatauer, Susanne.

Her har vi vitnesbyrd gitt under Nürnbergprosessene. Det er ikke fra en Sonderkommando, da ingen av de tidligere Sonderkommandoene ble innkalt til Nürnberg av en eller annen grunn, men fra Marie-Claude Vaillant-Couturier, en tidligere fange i Auschwitz. I det minste hadde menneskene i hennes historie vett til å bruke gassmaske.

Når folkene var avkledd så tok de dem inn i et rom som lignet på et dusjrom, og gasskapsler ble kastet gjennom en åpning i taket. En SS-mann ville overvåke effekten gjennom et lukevindu. Etter 5 eller 7 minutter, når gassen hadde fullført sitt arbeid, ga han signalet om å åpne dørene; og menn med gassmasker – de også var internererte – gikk inn i rommet og fjernet likene. De fortalte oss at de internerte må ha lidd før de døde, fordi de holdt seg tett inntil hverandre, og det var veldig vanskelig å skille dem.

«Auschwitz: Eyewitness Reports and Perpetrator Confessions of the Holocaust: 30 Gas-Chamber Witnesses Scrutinized», av Jürgen Graf, side 124.

Nå, hvis du vil rette oppmerksomheten mot tabellen øverst i artikkelen så vil du se poenget jeg prøver å få frem. Som du kan se, tar det timer, ikke minutter, for den dødelige hydrogencyaniden å fordampe fullstendig. Legg merke til at denne tabellen er for en lav luftfuktighet med fin fordeling. I et gasskammer som var i en ukjølt kjeller fullpakket med kropper, ville luftfuktigheten vært høy. Høy luftfuktighet forsinker ytterligere fordampeprosessen av hydrogencyanid (se side 237 for forklaring på dette). Dette betyr at ifølge den offisielle historien, og påstandene fra Sonderkommandoene, ville dødelig gass fortsatt ha blitt avgitt fra Zyklon B-pelletene når Sonderkommandoen åpnet døren og begynte å rydde kammeret.

For en detaljert forklaring av fordampingsegenskapene til Zyklon B, se sider 236-240 i «The Chemistry of Auschwitz—The Technology and Toxicology of Zyklon B and the Gas Chambers – A Crime-Scene Investigation».

Hva med de som brukte gassmasker? Uten en kjemikaliedrakt ville ikke gassmaskene beskyttet mennene som gikk inn i et kammer der dødelig gass aktivt ble frigitt fra pellets. Hydrogencyanid løses lett opp på fuktige overflater og kan absorberes gjennom huden. Vi har et virkelig eksempel som illustrerer dette (se artikkelen min, «Gas Chamber PPE«, for mer informasjon om dette emnet):

«Dødsfallene til ni personer den 21. juni 1995, i Montérolier-hulen (Seine-Maritime), ble sagt å ha blitt forårsaket av utslipp av cyanidgass som stammer fra giftgassen brukt under første verdenskrig, den såkalte Vincennite. Dette ble annonsert onsdag av tidligere professor i fysisk kjemi, Louis Soulié. […] Under en pressekonferanse i Buchy sa han at ‘verken barna eller brannmennene som skyndte seg til unnsetning – en av dem bar en gassmaske – døde av karbonmonoksidforgiftning.’ […] ‘Selv seks dager etter deres død, ble det fortsatt observert en cyanidkonsentrasjon dobbelt så høy som den dødelige dosen i ofrenes blod.’ Ifølge professorens uttalelser tente de tre barna et bål i hulen og kastet en Vincennite-bombe som de fant i hulen, inn i bålet. Bomben eksploderte. Gassen førte til dødsfallene til tre barn, fire brannmenn, faren til et av barna og en amatørhuleforsker. Ifølge Prof. Soulié, var dødsfallene til brannmennene som lette etter barna i hulen, inkludert brannmannen som bar en gassmaske, på grunn av at hydrogencyanid løser seg opp i svette og trenger inn i kroppen gjennom huden, der den forårsaker forgiftning.»

Kilde: «The Chemistry of Auschwitz» av Germar Rudolf, side 26.

Selv om vi ser bort fra hvordan disse vitneutsagnene ikke henger sammen så kan vi tydelig se at det de sa skjedde, ikke kunne ha skjedd. Og problemet med å gå inn i de påståtte gasskamrene for tidlig etter de påståtte gasseringene er ikke den eneste umuligheten som er bekreftet. Les denne artikkelen for flere upålitelige vitnesbyrd.