FOLKEFELLESSKAP Arjuna kommenterer PSTs seneste trusselvurdering og påpeker elitens folkeforrakt kontra nasjonalsosialismens folkefellesskap.
PSTs trusselvurdering for 2019 er blitt behørig kommentert, kanskje med rette, men i den grad vi overhodet enser slike utspill så kan vi som nasjonalsosialister fint leve med en slik vurdering. Livet går videre rimelig ufortrødent. Men vurderingen er likevel interessant som gjenstand for en meta-analyse av systemets tankesett. Motivasjonen for PST, og deres vurdering er svært tvilsom og vikarierende, noe sjefen for Motstandsbevegelsens norske gren, Haakon Forwald, ettertrykkelig har oppklart. PST vet selvsagt at informasjonen de gikk ut med ikke samsvarer med virkeligheten, men spørsmålet er da hvorfor dette skuespillet. Høyst betenkelig er også måten det ble gjort på, en måte som vitner om folkefiendtlig understrømninger.
PST har ikke hatt hellet med seg i det siste, skjønt mangel på kompetanse er nok snarere årsaken til feilgrepene, snarere enn uflaks. Gjennomgående primitive metoder i feltarbeidet har ført til nasjonale, så vel som internasjonale skandaler. Likevel velger vi å tro at de har rimelig god oversikt over dissidenter generelt i Norge, og spesielt ved vår bevegelse da vi er offentlige (paradoksalt nok så er det myndighetene og politiet som begrenser vårt ønske om å vise oss offentlig). Således vil de også i store trekk vite den demografiske og sosio-økonomiske sammensetningen av bevegelsen. Likevel publiserer de en vurdering som gir en diametralt ulik fremstilling av det som er virkeligheten.
Bevegelsens medlemmer, i følge vurderingen, misbruker alkohol og narkotika, sliter psykisk, de har begått vold, har lav gjennomføringsgrad når det gjelder skole og utdannelse og de har dårlig tilknytning til arbeidslivet – noe som like gjerne beskriver selve definisjonen på en yrkespolitiker, en broiler, i disse dager (uten at Stortinget var tatt med i vurderingen som en trusselkategori). Realiteten er snarere at noen av bevegelsens medlemmer nyter alkohol, andre ikke. Noen har høyere utdanning, andre ikke. Noen jobber i større eller mindre grad, andre ikke. Noen sliter med sykdommer, andre er rimelig friske. Et tverrsnitt av befolkningen med andre ord; eller de Gule vestene, for å bruke et bilde på systemets kamp mot folket. For det er dette det dreier seg om: systemet, eliten, forstår ikke folket. De har det under lupen og dissekerer og analyserer, men anatomien forvirrer. Vurderingen er derfor naturlig nok et klassisk psy-ops utspill. Det er en mulighet overvåkingstjenestene har til å forme offentlig opinion, til å skape et narrativ. Dette skal virke overfor befolkningen generelt, for å stakkarsliggjøre oss; overfor potensielle medlemmer og sympatisører om hva som forventes, og ventes, og demoraliserende overfor de eksisterende medlemmer og sympatisører som kanskje ikke er inneforstått med realitetene.
Et annet, og kanskje viktigere aspekt er den elitismen som preger beskrivelsene i rapporten. En forakt for individer og grupper i periferien av samfunnet, de som av en eller annen grunn faller gjennom, syke, arbeidsledige, skoletrøtte og marginaliserte. En forakt som av eliten stadig oftere og mer eksplisitt kommer til uttrykk. Alle disse nevnte kategoriene i vurderingen er også fulgt av sine respektive skjellsord, negative karakteristikker eller nedsettende betegnelser som ungdom og voksne i Norge føler på hver dag. Den nordiske motstandsbevegelsen forfekter derimot folkefellesskap; folket skal jobbe sammen, uavhengig av bakgrunn og sosio-økonomisk stilling. Det betyr videre at disse gruppene som vurderingen nevner også har sin plass i et nasjonalsosialistisk folkefellesskap, noe Den nordiske motstandsbevegelsen har vist gjennom sine Vinterhjelp-aksjoner.
Vi er folket, det er alt man trenger å vite, det er det eneste som betyr noe. Og er du en del av folkefellesskapet vil du aldri bli nedvurdert av din folkefrende.
