LESERINNLEGG Skal du fylle ditt tomme liv med materielle goder eller reise deg opp – og få andre med deg?
Se deg omkring. Hva ser du? Er det et lykkelig folk? Tross alle de dyre greiene vi skaffer oss kjenner vi ingen glede. Som aldri før skrives det ut piller som skal få oss til å føle oss bedre, til og med barna rammes. Allerede her burde varsellampen lyse. Det folk som forsyner barna sine med piller, er et folk som har gitt opp, et folk som holder på å gå under.
Hvor lenge sitter gleden igjen etter at du har kjøpt den dyre mobilen? Dagen etter en fyllekveld når du lover deg selv dyrt og hellig aldri mer å drikke, hvordan kjenner du deg da? Din anger varer kanskje ikke så lenge, for når neste anledning byr seg henger du deg på, og lar alkoholen på ny få overtaket. Det er sørgelig å se hvordan enhver høytid og feiring anvendes som en unnskyldning for å konsumere alkohol i større mengder. Øl, cider og vin er ikke løsningen på våre problemer.
Vi må ånde nasjonalsosialismen, vi må bidra til folkefellesskap. Vi må strekke ut en hånd til de folkefeller som higer etter luft under vannskorpen, og dra dem opp. Å kjempe for vårt folk er så mye mer enn kampen på våre gater, selv om også den er viktig. Vi må vise gleden ved å ta vare på hverandre, og ikke vende ryggen til når vårt folk lider. Alle kan bidra med noe. Det koster ingenting å smile eller bare være vennlig. Folkefellesskap er den beste medisin for et døende folk.
LES OGSÅ: Revolusjonen begynner med deg!
Sann glede handler ikke om å ha den dyreste bilen, og ha mest mulig av alskens ting. Det handler om å kunne strekke ut en hånd til den som trenger hjelp. Å kunne legge din hånd på noens skulder når den gråter på bussen. Å kunne smile og si noen vennlige ord i stedet for å stirre granskende og nedverdigende på mennesker du ikke kjenner. Å skape noe og gjøre noe konstruktivt i stedet for å sitte timevis fremfor fjernsynet, og se på programmer med meningsløst og forgjengelig innhold. Det hykleri og den dobbeltmoral som gjennomsyrer vårt samfunn, hvor voksne, friske rasefremmede har tilsynelatende ubegrensede ressurser, mens mange av våre eldre ikke engang synes å være i nærheten av å ha en verdig tilværelse de siste årene av sine liv.
Håpløsheten brer seg ut, og følelsen av å være underlagt en fremmed makt kan virke overveldende. Men vi skal ikke miste motet, for det finnes håp. Opp gjennom historien kan vi se eksempler på hvordan folket reiste seg, og tok tilbake hva som tilhørte dem. Forente er vi sterke, og forente kan vi vende dette. Det skal vi aldri glemme. Vi er så mange flere enn maktens (((elite))). Om vi slutter å lyde under dem, hva skal de gjøre da?
/Mia Andrén
